Hva får man om man tar to klyper Pure, en dæsj Dirt, krydrer med litt Grid og hiver det over ei steikeplate på 14.000 kvadratkilometer? Fuel.
Men når retten endelig er ferdig smaker det hele riktignok nokså godt, men det trengs både salt og pepper før det hele kan spises. Fordi her er det uheldigvis langt mellom godbitene.
Stort med stor S
Fordi det hersker ingen tvil om at Fuels største og beste salgsargument er det enorme området man får leke på. Legger du ut på en kjøretur med en av spillets raskeste biler vil du trolig fortsatt bruke godt over tre kvarter fra en side til den andre. Noe du forøvrig også bør gjøre, det er rett og slett til å bli stum av hvor stort dette spillet faktisk er.
Det hele hadde selvfølgelig ikke vært noe imponerende om det var et flatt og monotont landskap, men om du kjører fra ende til ende vil du kunne boltre deg i alt fra frodige skogsområder, enorme ørkener og saltflater til ikke minst, snødekte fjelltopper.
Om det er noe du absolutt bør prøve er det en motorsykkeltur gjennom dette enorme landskapet, Fuels majestetiske landskap nytes best i 200 km/t på en romperakett i soloppgangen. Bortsett fra den velkjente duringen fra 2-literen under beina er det stille som i graven, det eneste foran deg er veien og det flotte landskapet.
Men der stopper også dessverre idyllen, etterhvert skulle du gjerne ønske at det var litt mer liv og røre rundt omkring. Man møter riktignok på andre biler nå og da, men ellers er det svært lite tegn til noe liv rundt omkring. Man føler seg rett og slett litt ensom etterhvert. Dette kunne kanskje blitt tilgitt om man i det minste hadde noen tøffe låter i bakgrunnen, men det eneste som så vidt kan høres er noen enkle gitarriff nå og da.
Bensinmangel
Fuel tar for seg hva som trolig blir realiteten om skeptikerne får rett, en tilnærmet livløs planet hvor de få resterende menneskene kjemper over hva som er igjen av drivstoff. Drivstoff de selvfølgelig bruker for å kjøre kappløp med all verdens farkoster, logisk – ikke sant? Fuel har ingen form for historie eller lignende som driver spillet fremover, det er litt synd ettersom motivasjonen for å spille videre fort forsvinner når man har gått lei av landskapet og kjøretøyene.
De få bensingærningene som er igjen kan finnes ved diverse campingplasser, herfra startes diverse løp som naturligvis premierer med den eneste gangbare valutaen, bensin. Om man vinner.
Noe man faktisk må gjøre, her er det ingen premie for verken andre eller tredjeplass. Noe jeg vil påstå er en nokså teit designavgjørelse, man blir veldig fort lei av å kjøre samme løpet igjen både fire og fem ganger fordi man er en hundredel bak vinneren hver bidige gang.
Fordi bensin trenger man, i massevis. Bensin er som nevnt den eneste gangbare valutaen i spillet, så om du går å sikler på en ny SUV eller andre kjøretøy må du fylle opp tankbilen. Den største inntekten til bensin er naturligvis gjennom å vinne kappløp, men ettersom disse som nevnt ofte kan være frustrerende vanskelige tyr man fort til andre metoder. Man kan for eksempel utføre diverse utfordringer eller rett og slett dra på skattejakt etter bensintønner spredt rundt omkring.
Nevnte utfordringer bør forøvrig nevnes spesielt, disse er som regel det morsomste tidsfordrivet i Fuel. Utfordringer lar deg enten kjøre kappløp mot et helikopter, noe som forøvrig er tragisk enkelt, men man har også de langt mer spennende kappløpene mot klokka. Her får du kun angitt et bestemt punkt du må nå, hvordan du kommer deg dit er helt opp til deg selv. Og det er her Fuel virkelig skinner, når man selv står helt fritt til å velge enten den trygge veien, eller stupe utafor fjellskråninger og håpe på det beste, blir det fort morsomme og uventede resultater.
Skal vi kjøre monstertruck på vannet?
Fuel tilbyr det som i utgangspunktet er et nokså imponerende utvalg av kjøretøy, alt fra mopeder, motorsykler, ATV-er, tradisjonelle biler, buggy-er til monstertrucker og mer. Uheldigvis er forskjellene mellom disse relativt små. En motorsykkel sliter naturligvis mer enn en monstertruck opp snødekte alper, men den klarer det likevel – noe som fremstår som mildt sagt merkelig. Bedre blir det ikke av at omtrent samtlige kjøretøy har mer eller mindre samme toppfart, noe som blir spesielt kjedelig i de løpene som lar deg velge mellom flere sorter kjøretøy. Om jeg velger en motorsykkel forventer jeg i det minste at jeg skal ha fordelen med høy toppfart, da føles det litt urettferdig når en lastebil suser forbi meg i hundre og femti pluss.
Noe samtlige kjøretøy dessverre har til felles er at de alle oppfører seg som luftputebåter om man tar turen i terrenget, spesielt buggy-ene og ATV-ene føles tidvis ut som båter på bøljan blå. Ikke det at jeg ikke liker å kjøre sidelengs, men når man kommer seg like raskt gjennom hårnåler med en fet bredsladd som ved nedbremsning og ratting føles det i overkant ”arkadeaktig ”. Fordi derom skal det ikke herske noen tvil, Fuel har trist lite til felles med vår verdens fysikkregler. Formelen for å vinne de fleste løp er tung høyrefot og forsiktig ratting, bremsepedalen kan du likegodt sage av. Dette er ikke nødvendigvis direkte negativt, men du om du er på leit etter en simulatoropplevelse bør du kikke en annen plass.
At kjøretøyene føles og oppfører seg såpass likt er kanskje ekstra skuffende med tanke på at utgiver Codemasters har et rimelig solid rykte på seg for gode bilspill, jeg har brukt usunt mange timer med både Dirt og Grid. Derfor skulle gjerne sett at Fuel hadde lånt litt mer fra disse.
Det samme gjelder forøvrig skademodelleringen, de to nevnte spillene gjorde seg spesielt bemerket med spektakulære kollisjoner hvor motordeler flakset øst og vest. Det er så definitivt ikke tilfellet i Fuel. Her kan du ta frontkollisjoner mot trailere med et stort gjesp, annet enn at ”skademeteret” går oppover noen hakk skjer det trist lite. Om skademeteret på tidspunkt skulle nå toppen vil du få en kjedelig lasteskjerm som varer i ti til tyve sekunder før du deretter har et nypolert kjøretøy atter igjen.
L … oa … d … ing
Fuel skryter spesielt mye av at man kan kjøre fra A til Å uten en eneste lasteskjerm. Det er en sannhet med modifikasjoner. Det stemmer riktignok at man kan kjøre gjennom hele landskapet uten en eneste lasteskjerm i den såkalte ”free ride”-modusen, men så fort man skal delta i et løp, ta turen innom menyen eller om man krasjer, dukker det opp en kjedelig lang lasteskjerm. Og ja, den er kjedelig – selv om ”Burn my Shadow Away” er en forholdsvis kul temasang blir man rimelig lei etter å ha hørt den for trehundre og fjortende gang.
Jeg kunne tilgitt at det var litt lasting foran hvert løp, men når man møter lasteskjermen ved omtrent samtlige menyvalg blir det en anelse irriterende.
Skal du, jeg og tornadoen leke sammen?
Om du foretrekker menneskelige konkurrenter fremfor de datastyrte har Fuel heldigvis en nokså grei flerspillerdel å by på. Her finnes de fleste av løpene man finner i enkeltspillerdelen, noe som i seg selv er god underholdning. Men det finnes også den lagt mer spennende modusen hvor du kan skape dine egne løp. Disse er riktignok begrenset til at sjekkpunkter må befinne seg på veier, men man kan likevel være svært kreativ. Det er for eksempel veldig morsomt om du klarer å få med noen på ”førstemann ned” fra spillets høyeste fjell, stikkordet for garantert seier er tyngdekraft.
Om flerspillerdelen er noe som du gjør at du vil tilbringe time etter time med Fuel er jeg derimot ikke like sikker på. Selv om det alltid moro å vinne, er det som regel enda morsommere å hindre andre i å vinne. Derfor er det litt kjedelig at kollisjoner på det beste føles ut som radiobiler på tivoli.
Et annet punkt Fuel også har skrytt mye av er det væreffektene. Ikke det at jeg helt kan se hvorfor. Den mest spennende effekten er utvilsomt tornadoen man møter på nå og da, men ettersom denne er omtrent like kraftig som en batteridrevet støvsuger mister man fort interessen. Det første enhver idiot (les: undertegnede) gjør når man oppdager en tornado er selvsagt å kjøre midt i den. En tornado er rimelig kraftige naturkrefter i sving, skuffelsen er derfor stor når man oppdager at det farligste med tornadoen var avisen som klistret seg på frontruta.
Naturligvis kan man oppleve både en regn- og snøbyge nå og da, men disse gjør lite annet enn at man får noe kortere rekkevidde hva syn angår. Hva kjøreegenskaper angår blir det litt som å gå fra piggdekk til piggfrie dekk på speilblank is. Man sklir allerede kjedelig fort – med piggfrie sklir man bare enda fortere.
Konklusjon
Fuel er dessverre på mange måter halvferdig. Spillet har et aldeles massivt område, som ironisk nok er både grunnen til at det er verdt en kikk, men også grunnen til at du trolig fort går lei. Spillet er på mange måter for stort for seg selv. For det er fryktelig langt mellom liv og røre i Fuel. Kappløpene blir fort repetitive og kjedelig vanskelige, og ikke finnes det noe særlig av interesse ute i landskapet om man vil ferdes på egenhånd. Det finnes riktignok både såkalte utsiktspunkter, lakkjobber og skjulte kjøretøy man kan finne, men disse er stort sett sjeldent verdt bryet.
Fuel byr på veldig mye moro de første timene, men etterhvert som man går lei av landskapet og kappløpene blir det hele fort kjedelig. Interessen for nye kjøretøy forsvinner fort den også, ettersom de fleste kjøretøyene dessverre er alt for like hverandre.
Når det er sagt kommer man seg ikke rundt det massive og varierte landskapet, om ikke annet tør jeg nesten si du bør skaffe deg Fuel bare for å oppleve hvor enormt spillmediumet faktisk kan være. Jeg skulle bare så inderlig ønske måltidet (Fuel) hadde litt mer fyll, og ikke bare deig.
