Spennende
Det som er spennede med dette spillet, er de fire underklassene som gir dybde og variasjon til spillerne. Når man foran hver runde velger en hovedklasse, må man også velge en av fire underklasser. Disse har tre forskjellige spesialevner/våpen som låses opp etter hvert som du presterer på slagmarken, i likhet med opplåsningssystemet i Battlefield 2142. Det betyr også at når brettet er over og et nytt begynner, må du låse dette opp på nytt.
«Ground Support» starter med evnene til å reparere skadede kjøretøy eller strategiske punkter, og låser opp muligheten til å plassere ut mitraljøser, granatkastere eller ubemannede sensorvåpen (ikke så ulikt det ingeniøren i Team Fortress 2 har). «Emp-Tech» har elektromagnetisk puls som sitt hovedområde. Han kan løpe fort og låser opp muligheten til å plassere ut sendere som gjør at kjøretøy som kommer innenfor senderens radius ikke kan benyttes. Hans ultimate våpen er en EMP-kanon, og det er lite som er morsommere enn å treffe et helikopter med dette, for så å se det styrte i bakken og eksplodere.
«Air Support» låser opp muligheten til å kalle inn luftstøtte i forskjellige varianter, enten det måtte være et presisjonsangrep, områdeangrep eller konstant og kontrollerbar ild fra et helikopters dødelige 30mm-kanon. Den siste underklassen er «Drone Tech». De får tilgang på ulike droner som er svært sentrale for nyskapningen i sjangeren. Dronene er små helikoptre eller biler som du fjernstyrer. Enkelte av disse sprenger stridsvogner i lufta, andre er myntet på infanteri.
En drone til besvær
Dronene er elskelige, men problemet er at mens du styrer kjøretøyet, ser du dette i tredje person. Du har derfor ingen kontroll over hva som skjer med kroppen din, så det kan være lurt å gjemme seg litt før man sender dronene ut på tur. Uansett er alle underklassene et veldig friskt pust inn i spillbarheten til disse sjangerne, og utjevner styrkeforholdet mellom de som har fått tak i et kjøretøy og de som er til fots.
Underklassene gjør at alle lettere kan modifisere sin egen soldat slik at du bedre kan hamle opp med det du møter på slagmarken. Der du i Battlefield 2 måtte ta beina på nakken hvis du møtte en stridsvogn som «Assault»-klassen, kan du i Frontlines: Fuel of War smyge deg inn i en sidegate og sende dronen ut, fyre av EMP, eller kalle inn luftstøtte. Dette gjør det også vanskeligere å være stridsvognssjåfør og helikopterpilot, men litt motstand har de sannelig bare godt av.
Det er tydelig at kjøretøyene slekter på de tidligere spillene i denne sjangeren. Det er plass til flere i de fleste kjøretøyene, og som oftest blir krigsmaskinene først på sitt dødelige når to stykker betjener dem. Stridsvognen er som følge av en ekstra kanonmann bedre beskyttet mot infanterister, mens helikoptret får mer ildkraft enn det strengt tatt har godt av.
Jeg synes at fysikken på kjøretøyene sitter en smule bedre på PC i forhold til Xbox 360, da de virker litt mer «troverdig» i sin fremtoning. På Xbox 360 er det også betraktelig vanskeligere å manøvrere. Hvis du tar styrestikka bak til venstre, betyr ikke nødvendigvis at stridsvognen rygger til venstre. Her er PC-versjonen, med klassiske WASD, langt mer presis. Når det er sagt, dette er nok den beste kjøretøydelen denne sjangeren noen gang har sett på konsoll.
Upresise våpenmodeller
På soldatsiden er det ikke så mye nytt å rapportere fra de sjangerkollegaene jeg allerede har nevnt her, men ett irritasjonsmoment dukker opp, og det gjelder for infanterispilling så vel som kjøretøy. Alle våpen, med unntak av missilene (Fire-and-Forget), føles en smule upresise. Kalkulering av trykk kunne vært mye mer markant. Til tross for at stridsvognen ikke skal være helt overlegen, synes jeg ikke de kan fjerne seg helt fra virkeligheten. Hvis en 120mm granat slår ned et par meter unna deg, er sjansen for at du er død stor. Det som i alle fall er sikkert, er at du ikke er i stand til å skyte den panservernraketten du hadde planlagt.
Dette er egentlig bare en småirriterende bagatell. Det som derimot er verre, er at treffboksen til de kulebaserte våpnene føles upresise. Enten det kommer fra et gevær eller en 30mm-kanon, dette har blitt gjort langt bedre før. Når man i tillegg legger opp til et stabilt treffbilde med et punktpresist sikte, blir det for svakt opp mot de beste spillene i førstepersonsskytersjangeren.
Jeg synes også at enkelte av våpnene virker litt ubalanserte opp mot hverandre. Dette er riktignok i fremtiden, og jeg har ingen gode forutsetninger for å vite hvordan disse våpnene fungerer, men skillet er for markant mellom for eksempel et automatgevær og et maskingevær. Dette merkes veldig lett i enspillerdelen, hvor en fiende må ha et betydelig antall flere kuler med automatgeværet for å gå i bakken. Optimalt sett skulle dette styrkeforholdet blitt kompensert av et dårligere rekylopptak på maskingeværene, men dette er ikke tilfellet, til tross for at man skyter stående. Ingen av disse punktene er i stor grad med på å forpurre spillopplevelsen, men det er en grunn til at for eksempel Call of Duty 4 er et bedre skytespill enn dette.
Krevende
Spillet ser unektelig svært pent ut, dog det skal nevnes at du må ha en ganske god PC hvis den versjonen skal se ut som noe som er så mye som i nærheten av 360-versjonen. Det er blitt populært å hevde at alle spill med Unreal-motoren ser like ut, og selv om det kanskje er noe i det, har det ikke plaget meg noe særlig. «Ragdoll»-effektene er også tidvis svært komiske, og latteren sitter løst når du skyter en annen i hodet og hjelmen stiger tre meter til værs mens den døde kroppen velter over dekningen.
Områdene og kartene er store, detaljerte, og passer flott til 32 spillere (64 på PC-versjonen). For å kunne kommunisere med noen er du nødt til å inngå i et lag. Spillet støtter (heldigvis) ikke stemmekommunikasjon mellom alle spillerne innenfor en fraksjon, da dette hadde blitt i meste laget. Jeg hadde også ønsket meg en bedre mulighet til å kommunisere uten mikrofon, for eksempel til å få fiendlige enheter markert på kartet.
Det visuelle grensesnittet gir mye informasjon på en god måte, men jeg skulle gjerne sett at det var litt mer markert i designet. I motsetning til for eksempel i Team Fortress 2, er det i Frontlines: Fuel of War veldig mye livsviktig informasjon som formidles gjennom dette. Du får vite om noen har en missil låst til deg, om du er innenfor en EMP-sektor eller hvilken status kjøretøyet ditt har. Dette kunne blitt vist tydeligere.
Det gjør seg bedre til fots, da du ikke trenger å se på det visuelle grensesnittet så ofte. Et viktig moment her er at ikke har noen helsemåler, men bruker Call of Duty-modellen, hvor skjermen gradvis blir rødere til du enten dør eller kommer deg i dekning. Det er også vanskelig å lese hvem som har skutt hvem oppe til venstre i skjermen, og dette kunne helt klart blitt gjort tydeligere. Hvis man spiller i lagsstrukturer, vet man ofte hvor man har folk, og det kan da være greit å raskt få vite om det er mannen til venstre eller høyre som har blitt skutt.
Konklusjon
Det ser kanskje ut som om Frontlines: Fuel of War er et dårlig spill siden jeg har så mye å peke på. Det som snarere er tilfellet, er at spillet er godt, men veldig enkelt kunne vært mye bedre. Den store andelen av tekniske feil og oppdateringer tyder vel på at dette spillet kunne hatt godt av noen måneder til hos utviklerne. Kanskje opplevde det jomfruelige studioet press fra sine utgivere, og måtte lansere så fort som mulig. Hvem vet?
Frontlines: Fuel of War er i sum et svært underholdende førstepersons skytespill med kjøretøyelement, og det er det beste spillet i denne sjangeren som er ute til konsoll per i dag. Det har et spennende og variert underklassesystem, store og åpne kamper, og jeg har til gode og merke etterslep på Kaos sine europeiske servere. Samtidig trekker ting som mye feil og et svakere våpentreffbilde spillet noe ned.
Jeg koste meg mest med Xbox 360-versjonen. Jeg er vanligvis en mann som helst spiller slike spill på PC-en, men når den utgaven er så full av feil og har et så idiotisk lobbysystem, er det ingen tvil om at påska tilbringes i sofaen.
