Frontlines: Fuel of War er det første spillet fra Kaos Studios, som består av den samme gjengen som lagde den svært gode Desert Combat-modifiseringen til Battlefield 1942. Det daværende Trauma Studios ble kjøpt opp av svenske Digital Illusions og hjalp dem med utviklingen av Battlefield 2, før de ble oppløst og startet utviklerstudioet som nå lanserer sitt Frontlines.

Selv om man har passet sine søskens små barn, er det ikke alltid like lett å få et selv. Frontlines: Fuel of War har kommet til verden ved hjelp av en skikkelig setefødsel, og det er ingen tvil om at spillet på lanseringstidspunktet hadde enorme tekniske problemer. Dette er skammelig, og jeg blir rett og slett forbanna når jeg får servert et produkt som i praksis er uspillbart.

Feil etter feil

Da jeg prøvde Steam-utgaven av spillet, hadde jeg problemer med at det hang seg i oppstarten, eller bare kræsjet og hoppet rett ut i skrivebordet når som helst. Det virket som om jeg spilte på nåde fra en datamaskin med sterke humørsvingninger. En Vista-feil gjorde at Steam- og butikkversjonen ikke kunne spilles på høyere oppløsning enn 1024 x 768 med et 8800 GT-kort, og det må vel kalles dårlig optimalisering.

En liten tur på et av spillets hjelpeforum sier meg at det på langt nær var bare jeg som slet med spillet i starten, og det har kommet oppdatering både til Steam-versjonen, butikkversjonen, Xbox 360-versjonen, samt til de som bruker Windows Vista. I en rettferdig verden skulle dette produktet hatt strykkarakter. Det er vitterlig ikke et spill som burde flagge «Games for Windows», og jeg kan ikke si at jeg er noen tilhenger slike talentløse lanseringer.

Spillet er tross alt heldigvis på bedringens vei, og etter oppdateringene kan det i alle fall defineres som spillbart. Det er fremdeles litt smårusk, men historien til Kaos Studios tilsier at de kommer til å jobbe knallhardt for å komme de siste feilene til livs.

Tro mot Battlefield-sjangeren

Som spill er Frontlines: Fuel of War veldig tro mot Battlefield-skolen. Det er en lett fremtidsrettet førstepersonsskyter med kjøretøyselementer, og alle som har spilt Battlefield-serien eller Enemy Territory-spillene, vil skjønne spillets fundamentale oppbygning. I motsetning til eksempelvis Battlefield-spillene, kommer Frontlines: Fuel of War med en historiedrevet og lineær enspilleropplevelse.

Året er 2024, og tilgangen til verdens drivstoff, olje, blir bare mindre og mindre. En klassisk vest mot øst-konflikt åpenbarer seg, og koalisjonen mellom Russland og Kina går til krig mot Vesten i kampen om de siste oljedråpene rundt det Kaspiske hav i Sentral-Asia. I den mellomsekvens-fortalte historien følger du infanteri-enheten «Stray Dogs», samt en amerikansk pressefotograf som dekker krigen på nært hold.

Det går ganske klart frem at enspillerkampanjen mer er et supplement til flerspillerdelen, og at den brukes aktivt for å koble spillet opp til fremtidssettingen. Den er forholdsvis kort, ikke nevneverdig engasjerende, og kan karakteriseres som en slags opplæringmodus før du kaster deg ut i den langt bedre flerspillerdelen. Sammenligner man opp mot for eksempel Call of Duty 4: Modern Warfare, var sistnevntes kampanjedel lengre, bedre skrevet, og man fikk en bedre kontakt med de involverte personene i historien.

I Frontlines: Fuel of War handler det om skyte seg gjennom bølger av fiender for å nå frem til ulike punkter på kartene, stå der lenge nok til at de blir under din kontroll, og repetere. Det er imidlertid ikke så ille som det kanskje høres ut. Spillet er i god Battlefield-stil krydret med kjøretøy som strekker seg fra stridsvogner til helikoptre og fly, så det er i praksis mange veier til Rom. Kombinerer du dette med åpne, lett varierte områder, får man ikke følelsen av å sitte på toget.

Viktig flerspillermodus

Flerspillermodusen har hovedrollen i dette spillet. Foreløpig er det kun «Frontlines»-modusen som er tilgjengelig, men menysystemet tyder på at sjansen for at flere kommer til, er stor. I flerspiller handler det om å ta kontroll over punkter og ødelegge fiendlige installasjoner, nesten som en kombinasjon mellom flaggtagningen i Battlefield og den progresjonsbaserte punkttagningen i Enemy Territory: Quake Wars. Frontlinjene flytter seg fremover etterhvert som laget ditt avanserer, og disse kan igjen ofte flyttes bakover hvis fienden skaffer seg moment og ruller over ditt lag.

Jeg synes ikke de administrative verktøyene for å finne seg kamper å spille i er gode nok. På Xbox 360 fungerer det hele ganske bra, hvor man får opp forskjellige pågående kamper og kan velge mellom disse. Serverens responstid angis med antall streker, og på samme måte som en mobiltelefon; jo flere streker du har, jo bedre dekning har du.

Det er når jeg går over på PC-versjonen at jeg kjenner jeg blir irritert. Her er det et annet menysystem enn Xbox 360 benytter seg av, men i steden for å lære av tiden med Battlefield, driter Kaos loddrett på draget. Når du søker etter servere jobber klienten lenge med å finne alle mulige servere. Filtreringsmulighetene er langt fra gode nok, det er ikke mulig å fryse søket, og hvis du markerer en server mens det søker, tar det to sekunder for den er borte, ettersom det hele tiden spretter inn nye servere på listen.

Det er ingen vennefunksjon som sier om du har venner som er inne og spiller. Det er heller ingen god måte å få opp serverinfo og responstid når du er inne i et spill. Dette er helt horribel brukerfunksjonalitet. Det eneste det sier meg er at dette ikke er et PC-spill, men et konsollspill som har blitt portet over uten at idiotene som har hatt ansvaret for denne delen har tenkt på hva de som spiller på PC-plattformen er vant med.

Morsomt, problemer til tross

Til tross for alle tekniske problemene er spillet ganske morsomt når man kommer seg i gang. I flerspillermodusen spiller du enten «Western Coalition» eller «Red Star Alliance» som representerer de to fraksjonene man ble kjent med i enspillerdelen. Disse har forskjellige kjøretøy og våpenkombinasjoner, uten at det i stor grad virker inn på gameplayet. Et eksempel her er at der de vestlige styrkene har en beltedrevet stormpanservogn utstyrt med kanon og missiler, har de østlige en som går på hjul og fungerer på noenlunde samme måte.

Det hadde vært morsomt om utviklere av førstepersonsskytere kunne lært litt mer av for eksempel strategispillet Company of Heroes, som får til å kombinere svært varierte spillestiler til en grunnbalanse som på ingen måte skjemmer spillet.

Frontlines: Fuel of War prøver på ingen måte å finne opp kruttet på nytt, og det er tydelig at de har røttene sine dypt nede i Battlefield-mekanikken. På hvert av lagene finnes det seks ulike hovedklasser å spille som. «Assault», «Heavy Assault», «Sniper», «Anti-Vehicle», «Special Ops» og «Close Combat» er alle så kjente at de trenger ingen videre introduksjon.