LONDON (Gamer.no): I de riktig gode gamledager, da eventyrspillene var bransjens vann og brød, og da LucasArts het Lucasfilm Games, sies det at trekløveret Ron Gilbert, Dave Grossman og Tim Schafer jobbet etter et bestemt mantra:
Kreative designere ville banke på døra og ivrig dele sine beste spillkonsepter, hvorpå guttene alltid ville svare: «Du, det der er en jævla god idé. Men vet du hva som ville gjort spillet enda bedre? Hvis du hadde med en figur som het Chuck!»
Spill kom og gikk uten at en eneste Chuck-figur ble inkorporert. Når planen om The Secret of Monkey Island derimot dukka opp, var banen klar for spillhistoriens mest famøse piratkaptein. Og når en karakter først skulle kalles Chuck, skulle han være selveste Chuck, «The Chuck», eller – slik han er best kjent som – LeChuck.
Om det finnes en Chuck i Ron Gilberts siste mesterverk er enda ikke helt sikkert, men det er lett å forestille seg at spillets navn – DeathSpank – er noe Gilbert har gått og ruget på ganske lenge. Og hvis du lurte: Joda, det er ei lilla tangatruse i logoen til spillet.
Kjærlighetserklæring
Sammen med sidescroller Shank, inngår Hothead Games’ DeathSpank i EAs kommende storsatsning på lange og ikke minst gode arkadespill. Nylig kunne vi lese at Gilbert har forlatt sin posisjon i Hothead Games. Imidlertid har det ifølge Hotheads representanter mest å gjøre med at spillet «faktisk er ferdig», og at Gilbert er på jakt etter andre prosjekter.
Diablo møter Monkey Island er sammenligningen som snart begynner å bli en klisjé, men den er samtidig det mest beskrivende jeg kan si om DeathSpank. Gilbert elsker virkelig rollespill-eventyr, det lyser det ut av spillet, samtidig som han ikke er redd for å gjøre narr av sjangeren.
DeathSpank er kort og godt en pratsom, besynderlig, quest-drevet, hack-n-slash-aktig knappemoser av et actioneventyrrollespill. All den tid «Dispencer of Justice», «Vanquisher of Evil», og «Hero to the Downtrodden» er spillets undertitler – spesielt det siste, er det ganske talende for hvor selvironisk DeathSpank er. Dette kan spillets intro vitne om, da den lover oss «en ekte historie … ikke en bedriten videospillhistorie!»
DeathSpank, helten med den lilla tangatrusa, har fått ferten av en mystisk gjenstand enkelt og greit kalt «The Artifact». Hva som er denne gjenstandens virke, eller hva DeathSpank må gjøre for heksa han møter i begynnelsen av spillet for å få tilgang på gjenstanden, vites ei.
Større enn mange butikktitler
Historieoppdragenens «viktige ting jeg må gjøre» sidestilles med sideoppdragenes «ikke så veldig viktige ting jeg må gjøre». Folk DeathSpank møter på, prøver derfor å utnytte hans gode, dumsnille og kjekkasaktige lynne for å få han til å utføre deres egne, dagligdagse, og om enn litt utypiske gjøremål. DeathSpank er en slags omvendt Peer Gynt som går disse late menneskenes ærender.
Personlig fikk jeg i oppdrag å skulle samle 20 lepper av onde dragebarn med bleier på, som lignet mistenkelig mye på avleggere av Puff the Magic Dragon. Ellers skal du for eksempel bekjempe steinkjemper i stemmeskifte, enhjørninger som driter regnbuer, og kannibalzombier (de spiser hverandre).
Se også opp for bukkene bruse fra helvete, indianertroll med svære pupper som dasker deg med pirayafisker, illsinte hjerte-t-skjortekledde pepperkaketeddybjørner, samt grønnøyde, erm, et eller annet med en vass tanngard på. Det har i hvert fall ikke skortet på fantasien til Gilbert og kompani.
Men det er ikke bare bredden av motstandere som bidrar til en mangefasettert opplevelse. Også variasjonen av lokaler gjør sitt for å berike spillet. Etter kartet å dømme byr DeathSpank på en virkelig enorm verden. Under min testtime fikk jeg leke meg på et ganske stort område uten en eneste lasteskjerm. Siden viste dette seg å være bare en tiendedel av det totale verdenskartet. Det er med andre ord lett å kjøpe påstandene om 15 timer lang spilletid.
I tillegg disker spillet opp med en virkelig minneverdig grafisk stil. Den bringer tankene over til illustrerte «pop-up»-billedbøker, hvor hus og fjell i det malte og sfæriske landskapet stikker seg ut som flate, todimensjonale objekter i kontrast til DeathSpanks tredimensjonale figur.
Motorsagspyd? Armbrøsthøns?
Til din disposisjon for å utrydde alskens fabeldyr har du et hav av økser og sverd i alle farger og fasonger – enkelte også med uforståelige tre håndtak. Prosjektilvåpen jeg fikk prøve bestod blant annet av en kyllingarmbrøst som sender av gårde skvadroner av onde høns, og et motorsagspyd som, ehm, gjør det motorsagspyd vanligvis gjør (ikke spør).
Sist men ikke minst fikk jeg bivåne DeathSpanks eget masseødeleggelsesvåpen: «Weapon of Justice™». Denne siste tar virkelig kaka, og må først lades opp ved litt analog bruk. Når slagvåpnet så blinker lilla – det fasjonable, men kanskje litt overbrukte fargetemaet i spillet – oppstår skikkelig gnistrende effekter: Bakken ryster, meteorer faller, lynstormer herjer og monstrene flyr i alle retninger.
Det er ingen overdrivelse å si at spillet virkelig skilter med hundrevis av våpen. Bare på min lille time fikk jeg se flere enn jeg har mulighet til å huske. Våpnene kontrolleres lett med alle fire fargeknapper og de fire digitale retningsknapper, slik at du faktisk kan ha åtte forskjellige våpen tilgjengelig til en hver tid. For å bruke våpnene knappemoser du bare de utvalgte tastene. Venstre triggerknapp sikter også inn prosjektilangrep, mens øksesvingende håndangrep går alltid i strupen på den fienden som befinner seg nærmest.
Dette hadde ikke vært et rollespill uten nok av helseobjekter til å holde det gående under de mest intense kampene. I mitt tilfelle var den livnærende trylledrikken merksnodig nok byttet ut med Kentucky Fried Chicken-aktige kyllingvinger, men de gjorde jobben. Skulle du dø mister du simpelthen bare litt gull og plasseres tilbake noen sekunder til en av de hyppige og automatiske lagringspunktene. Frustrasjon er ikke DeathSpanks mål.
En kiste full av humor
90% av spillet består visstnok av… eller, 80% av spillet, eller kanskje 70%? I alle fall: Store deler av spillet består av å samle selvutnevnt, meningsløst tyvegods – «loot» som det kalles på fagspråket. Mye av dette går i de overnevnte våpnene, men også frekke klesplagg inngår i tyvegodset. Når jeg selv fikk spille kledde jeg av DeathSpank rustning, helt ned til den lille tangatrusa. Jeg tenkte om jeg først skulle være en tomsete, breial og naiv snillist, kunne jeg liksågodt være en naken, tomsete, breial og naiv snillist. Demonstratøren ved siden av smilte litt skjevt.
Nye ferdigheter vil erverves i det historien skrider frem, og DeathSpank selv går opp i nivå ettersom du fullfører visse delmøl. *Host* Jeg mener delmål. Disse premierer deg med parodiske heltekort (må. samle. alle.) du kan putte på spillfigurens «kabal», for å for eksempel gjøre han 5% sterkere, 10% raskere, eller 1% mindre stygg(?).
Dialogsystemet minner om de gamle pek-og-klikk-spillene, og den diabolske komikken i det overdramatiske og parodiske stemmeskuespillet er helt der oppe med Guybrush Threepwoods eventyr. Humoren kan i form også minne litt om den du finner i Terry Pratchets Discworld-univers, der alle replikker og reaksjoner ofte er totalt ulogiske og hysterisk uransakelig. Det er helt ufattelig hvor mye jeg digger det.
Atferden til DeathSpank er også svært smittende – som mine journalistkollegaer uheldigvis fikk erfare – der jeg satt som en glisende idiot, veiva med stikka mot usynlige skjeletter, og sendte av gårde en furore av heroiske vendinger til alle som vil lytte til meg: «Begone, foul beast, or I will brand you with my Weapon of Justice™!»
Konklusjon
Framtiden til spillkomikk synes å være svært lys. Nå tilhører Ron Gilbert på ingen måte spillindustriens ekvivalenter til den nye amerikanske komediefilmen, med Judd Apatow og hans «frat pack» i spissen (se heller da mot Twisted Pixels fantastiske 'Splosion Man eller kommende Comic Jumper).
Men Gilberts DeathSpank virker å være et stort skritt i en frisk og spennende retning – et spill som gjør narr av både sin egen sjanger og sitt eget medie på en måte vi sjelden ser. Det burde ikke komme som noen overraskelse på noen om ringvirkningene av DeathSpank vil kunne kjennes i flere år fremover. At på til er det grisemorsomt å spille. Ikke verst bare det.
Hothead Games og EA har ikke kommet med noen spesifikk slippdato. I og med at spillet likevel er «ferdig», kan en sommerlansering høyst sannsynlig forventes. De kan stikke kjepper i hjulene hans, men den tangakledde helten akter å redde verden, jo tidligere jo bedre.
