Blant dystre zombieapokalypser og mystiske eventyrbyer er det ofte lett å glemme at Telltale en gang i tiden baserte sitt virke på å lage morsomme spill. Og da snakker vi virkelig artige saker, spill av typen pek-og-klikk, hvor snakkende kaniner, tidsreisende ungdommer og skrullete pirater befestet ulike hovedroller.
Det var den gang, men siden debuten til The Walking Dead tidlig i 2012 har det vært mange alvorlige, noen rørende og en del intense opplevelser fra de amerikanske eventyrmakerne. Humoren har uteblitt, inntil nå – deres nyeste prosjekt, Tales From The Borderlands, er nemlig fryktelig morsomt, og det nesten hele tiden.
Snabba Cash
Nytt spill, ny hovedperson, og denne gangen får vi hilse på Rhys, en Hyperion-ansatt som raskt innser at det finnes andre veier til rikdom enn å slikke sjefen oppetter ryggen – spesielt når nevnte sjef nettopp har blitt kastet ut i det ytre rom, for så å bli erstattet av den personen du hater mest i dette ugjestmilde universet.
Rhys selv er ikke spesielt vennlig, men han har nå likevel noe unektelig sjarmerende og interessant ved seg. Nykjemmet sveis, firmadress og robottendenser står i det visuelle fokuset, og på lydfronten er det gode gamle Troy Baker som leverer en (som vanlig) solid innsats.
Bak fasaden skjuler det seg en figur som er både dumdristig, pinglete, hovmodig og teit, og det er kanskje på grunn av, eller til tross for, alle disse karakteristikkene man finner seg så fort til rette i Hyperion-sko som ikke tilhører Handsome Jack. For å gjøre figuren enda mer sympatisk tabber han seg stadig ut, til tross for våre mange forsøk på å styre han i riktig retning.
Det å faktisk spille Tales From The Borderlands er en velkjent affære, og i kjent Telltale-stil får man servert en liten del gåing, masse historiefortelling og et knippe knappemosesekvenser. De ulike elementene gjør seg som vanlig godt, og med unntak av de sedvanlig stive figurbevegelsene er det lite å si på det mekaniske.
Dialogvalg må man også ta, og her kan man velge å fremstille figuren i et par vidt forskjellige lys, selv om resultatene av det man sier sjelden påvirker spillets gang. Ting går i hvert fall sjelden som det skal for Rhys, og i løpet av seriens to første timer går situasjonen fra vondt, til helt ålreit, og så til verre igjen.
Med en spilletid på nesten to og en halv time, er dette ganske fyldig til Telltale å være, men til tross for lengen er episoden proppfull av godsaker, og historien rekker aldri å dabbe av. Med på å holde stemningen oppe er spillets mange humoristiske gullkorn – noe annet hadde nesten vært rart for et spill basert på Borderlands-universet.
Enda bedre er det at man stort sett finner noe for enhver smak: Tales From The Borderlands spiller med halvåpne kort, moren din-vitser, leking med Telltales spillsystemer, roboter med personlighet, og alt der imellom. Med så mange kuler i kammeret kunne mange vitser fort falt på steingrunn, men utrolig nok sitter de fleste poengene som støpt.
Frie tøyler
Det merkes også at Telltale har fått langt friere tøyler denne gangen, og når det ikke lenger trenger å stå på realismen, er det fritt fram for å leke seg. Til og med måten historien fortelles på representerer dette, der hele handlingsforløpet egentlig er en gjenfortelling av tidligere hendelser, sett fra våre to hovedpersoners ulike synsvinkler.
Å, glemte jeg å nevne det? Ja, for denne gangen får man leke seg med hele to hovedpersoner, og ved siden av Rhys dukker også kjeltringen Fiona opp et stykke ut i episoden. På samme måte som Rhys er hun en skruppelløs figur, med en forkjærlighet for seg selv, gull og lettjente penger. Sånn sett burde de vært en god match for hverandre, men historien vil det annerledes, noe som også betyr at vi får servert ulike versjoner av de samme hendelsene.
Forvent deg en solid dose parallellhandling, overdrivelse, og galskap.
Denne galskapen viser seg også som en viktig ingrediens når Telltale skal lure deg til å tro at valgene dine har konsekvenser. For som med samtlige eventyrspill de har produsert de siste tre årene, loves det også her at handlingen skreddersys etter valgene man tar. Det gjør de for så vidt også, men ikke i like stor grad som man kanskje skulle tro eller håpe.
Dette gjelder kanskje enda mer her enn noen gang tidligere, og på min andre tur gjennom spillet merker jeg knapt noen forskjeller, selv om avgjørelsene jeg tar er relativt ulike. Samtidig merker jeg at jeg faktisk bryr meg mindre om dette, nettopp på grunn av det tullete preget som sitter som limt på spillet. Valgene varierer i alvorlighet, men resultatene bærer ofte preg av tant og fjas, som strekker eventyret langt av gårde, før spillets fortellerteknikk haler opplevelsen i land før det har gått altfor lang tid: «Nei, nei, vent. Det var ikke sånn det skjedde!»
For å fremstille galskapen har spillet valgt en passende stil, og rent grafisk er dette svært solide saker. Den faste Telltale-stilen, med skarpe kanter, småduse farger og tegneseriepreg passer som hånd i Borderlands-hanske. Den visuelle blandingen er nesten så vellykket at man nesten kan driste seg til å tro at det faktisk var de grafiske fellestrekkene som førte de to merkevarene sammen. Flott ser det i hvert fall ut, selv om det tidvis er litt teknisk smårusk.
Konklusjon
Det føles nesten som om jeg har hakk i plata, når jeg nok en gang påstår at Telltale fortsetter å levere strålende historiebaserte eventyrspill, men slik er det nå altså. De har funnet en stil og en teknikk som fungerer, og når fortellingene er så interessante, figurene så levende og universene som huser alt sammen så store, er det lite å klage på.
Som vanlig er det litt teknisk smårusk i overgangene mellom scener, men utenom dette er de to første timene av Tales From The Borderlands en plettfri, spennende og ikke minst morsom opplevelse. Som et produkt inspirert av og basert på Gearbox’ skytespillunivers får man stort sett den humoren man forventer, med et par, små Telltale-vrier.
Dette eventyret er i hvert fall konstant morsomt og aldri kjedelig, og etter dystre zombier og eklektiske fabeldyr kommer den første episoden av Rhys og Fionas eventyr som et småfrekt og veldig friskt pust. Holder de påfølgende fire episodene samme standard kan dette fort ende opp som Telltales beste produkt på en stund, og med så tøff konkurranse er det ingen enkel bedrift.
Har du ikke prøvd Borderlands kan du like godt starte med det første i serien. Har du ikke spilt noe fra Telltale er det mye spennende å velge mellom, men med Tales of Monkey Island og The Walking Dead kan du ikke ta feil.
Gamer.no setter ikke lenger karakter på enkeltstående kapitler i episodebaserte spill. Vi publiserer i stedet et førsteinntrykk av åpningsepisoden, og kommer tilbake med anmeldelse av hele sesongen når alle episodene er ute.
