LONDON (Gamer.no): Det er ikke mye som har forandret seg idet vi når enden av slangekøen og setter oss ned foran demoskjermen. Samme kontrollsystem, samme setting, samme grafikk. Dette er første gang et tredimensjonalt Mario-spill har fått en direkte oppfølger, og det er dermed ikke knyttet like mye spenning til visningen som hvis det lå noe usmakt på bordet. Utviklerne av Galaxy har uttalt at de rett og slett ikke fikk plass til alle ideene sine i ett spill, og at det derfor har vært en enkel sak å utarbeide Galaxy 2.
Etter å ha testet en demo bestående av ni forskjellige brett - eller «galakser», som det kalles - kimer desto mer en gammel munnregle traust mellom ørene: hvis noe fungerer ekstremt godt, hvorfor forandre på det?
Maktdemonstrasjon
Vi starter med den hittil største og mest merkbare nyheten, nemlig Yoshi. Denne nusselige dinosauren har stilt seg til disposisjon i en rekke tidligere Mario-eventyr fra før av, og nå er han tilbake i sin første 3D-eskapade siden Super Mario Sunshine. I Galaxy 2 har sjarmisøgla etter alt å dømme fått en særdeles prominent posisjon, og står nå i spissen for forsering av galakser i sin helhet.
I et av de testede brettene fikk vi sette oss på Yoshi-ryggen og brukte innledningsvis pekeren i korrelasjon med B-knappen for å spise en oransje frukt. Yoshis tunge har vært bortpå mye rart i sin karriere – noe som ikke later til å forandre seg. Med chilifrukten godt inne i systemet får Yoshi ild om ørene og en god fart på skrotten, noe som leder til en betraktelig mindre feilmargin og et langt større krav til spillerens reaksjonstid.
Mye kan tyde på at Galaxy 2 vil bli et mer utfordrende spill enn sin forgjenger. I et annet brett blir man møtt av en lang vei med paneler og tomrom og bevegelige hindringer over disse. Her er løsningen å riste på Wii-fjernkontrollen i lufta, slik at panelene og tomrommene bytter plass. Det er en sann øvelse i timing, og min tiltro til at Galaxy-folkene faktisk har sittet igjen med ideer som ikke kunne gå på dunka, steg i takt med den gode frustrasjonen.
Jeg døde hele fem ganger før jeg ble bedt om å gjøre plass til en annen journalist, men oppfordret ham selvsagt til å fullføre brettet som en bot på min egen utilstrekkelighet.
Et annet bruksområde for den lysegrønne dinosauren er det faktum at han kan sluke ting og spytte dem ut igjen. Vi fikk bruke Yoshi som hjelpemiddel i en av sjefsfiendekampene – en utrolig underholdende en sådan – og her måtte vi peke på skjermen, sluke og tilbakesende en rekke prosjektiler som Baby Bowser sendte mot oss i rask suksesjon.
Drillbor og ormedrage
En annen fiks nyhet er et drillbor som Mario kan plukke med seg og bruke til å bore gjennom hele planeter. I et av brettene borer man seg inn på innsiden av et himmellegeme, hvor det selvsagt vanker en flod av mynter. Fordi man har et drillbor er man hele tiden nødt til å finne målet sitt, skjønne at det er stengt, navigere seg vekk fra det og grave seg gjennom fra andre siden. Det er en genial og ny plattformidé som likevel føles helt naturlig, i sann Nintendo-ånd.
Denne må også brukes i en av demoens sjefskamper, der jeg måtte bore meg gjennom planeten med god timing for å treffe undersiden av utysket (for anledningen en robotedderkopp). Sjefskampene utgjorde faktisk høydepunktene i gjennomspillingen min – de er store i størrelse, smart utformede og rettferdige nok til å gi en følelse av seier ved gjennomføring.
Aller mest vil jeg likevel tro at det er designet deres som gjør meg så glad, for eksempel den massive ormedragen som var tre ganger større enn planeten jeg spilte på. Å løpe febrilsk rundt med lille Mario mens beistet smadret inn i planeten og kom ut på andre siden, for så å åle seg etter meg i et rennespor av ødeleggelse, ga en temmelig anspent og stressende følelse til et Mario-spill å være. Flere slike episke sjefsoppgjør med store beist, og jeg er en fornøyd fyr.
Utvidet galakse
Selv om Wii som kjent er betraktelig mye svakere enn sine konkurrenter rent teknisk, har jeg fortsatt til gode å spille et konsollspill med en like tiltalende visuell side som Super Mario Galaxy (men så er det er ikke til å legge skjul på at jeg er mer glad i friske farger og fiffig utformede brettdesign enn rent pikselantall). Selv om Galaxy 2 naturlig nok ikke går i strupen på Uncharted 2, er det fortsatt det peneste Wii-spillet man kan oppdrive.
Den ene galaksen, den såkalte Massive Galaxy, beviser også at Nintendo vet å leke med størrelsesorden og perspektivendring. Her vandret enorme «goombas» på digre mynter og det er nesten noe absurd ved å spasere langs kanten på de velkjente grønne rørene. Å bruke kjennetegnene sine til å skape noe nytt er slettes ingen dum idé, og det går igjen ved flere anledninger.
Den eneste bemerkelsesverdige skuffelsen i demoen var den resirkulerte musikken, men siden forgjengerens orkestersammensetninger var storprioritet hos Nintendo, så satser jeg sterkt på at nye toner er på plass innen lansering.
Konklusjon
Super Mario Galaxy 2 føles umiddelbart veldig likt som sin forgjenger, og det absolutt ikke i negativ forstand: Galaxy var for meg årets spill i 2007, og Galaxy 2 ligger an til å bli et av årets beste spill i 2010. Det er lett å være rundhåndet når alt jeg fikk servert kanskje var en samling av toerens lyseste punkter, men jeg er pent nødt til å dømme etter hva jeg fikk prøve. Ideene virker friske snarere enn resirkulert, og sjefsfiendekampene – samt vanskelighetsgraden – virker å være forbedret. Det ligger an til å bli et godt år for Mario og jeg er sjeleglad for at disse (angivelig) overflødige ideene ikke havnet i Nintendo-søppelbøtten.
Super Mario Galaxy 2 kommer i salg 11. juni, kun for Wii.
