Midwinter
I den forrige artikkelen tok vi med den ultraambisiøse Mercenary-serien, og denne gangen har vi en annen slik skjult perle, nemlig Midwinter-spillene (altså Midwinter og etterfølgeren Flames of Freedom). Midwinter blander førstepersons action med rollespill og strategi, og foregår på ei gigantisk øy med areal på cirka 410 000 kvadratkilometer (altså større enn Norge).
Øya står i fare for å bli overtatt av en ondsinnet diktator, og din jobb er å organisere og lede motstanden. Du må rekruttere agenter, dra ut på oppdrag og drive geriljakrig for å overvinne fienden. Som seg hør og bør finnes det flere måter å navigere seg rundt det enorme området på, og de to vanligste er å bruke snowmobil eller rett og slett enkle ski. Et interessant element er at menneskene du rekrutterer ikke bare har ulike egenskaper, men også kompliserte forhold seg i mellom. Hvis du rekrutterer kjæresten din (en sykesøster) kan du for eksempel ikke rekruttere en av spillets mest verdifulle personer (som er svært god til å fly hangglider), fordi han er misunnelig på forholdet deres.
Flames of Freedom fulgte i Midwinters fotspor og leverte store og åpne omgivelser, tonnevis av frihet, mengder av transportmidler (både båter, fly og landkjøretøy) og et variert gameplay. I dag er det kanskje spill som Boiling Point og det kommende White Gold som minner mest om denne en gang så populære serien, men det hadde vært herlig å få en offisiell etterfølger og nok en gang ta skiene fatt på øya Midwinter.
No One Lives Forever
Superspionen Cate Archer har alt. Hun er smart, hun er vakker, hun er ekspert på alle våpen og hun har alltid en kjapp replikk på lager. Hun er, rett og slett, en kvinnelig versjon av James Bond. Og hun er mye kulere enn Lara Croft. Så hvorfor er hun ikke like populær?
Det er det sannsynligvis ingen som vet. Det burde i alle fall ikke stå på spillene hennes. Begge er nemlig glitrende førstepersons skytespill som blant annet kan skilte med en svært intelligent blanding av action og sniking, med åpne oppdrag hvor du kunne velge hvordan du ville løse de ulike situasjonene. Noen foretrakk å snike seg forbi farene, andre likte å plaffe løs, mens andre igjen brukte en kombinasjon. Cate hadde dessuten en rekke James Bond-aktige dippedutter tilgjengelig, som kunne brukes ved behov.
I tillegg til et åpent og actionpreget gameplay, hadde No One Lives Forever-spillene også massevis av fantasifulle situasjoner og herlig humor. Her måtte du blant annet delta i en sverdkamp midt i en tornado og kjempe mot en dødelig, fransk gatekunstner. Slikt vil vi mer enn gjerne ha mer av, og slik jeg ser det er det på høy tid Monolith tar en ferie fra mer eller mindre vellykkede forsøk på å skremme vannet av oss med Fear og Condemned, og fokuserer på litt klassisk spionaction igjen.
Quest for Glory
For meg personlig er Quest for Glory-serien noe av det kjæreste spillverdenen har fått frem. Disse Sierra-klassikerne blandet rollespill, eventyr og litt action. I det første spillet ankom du den middelalderske landsbyen Spielburg uten annet enn litt lommerusk og et brennende ønske om å bli en helt, noe som egentlig passet ganske godt, for Spielburg hadde massevis av problemer.
Quest for Glory-spillene gjorde mye spennende. De leverte et ikke-lineært rollespillgameplay i eventyrspillformat, med massevis av sideoppgaver og muligheter. I tillegg hadde omtrent alle oppgavene flere forskjellige løsninger, noe selv dagens rolle- og eventyrspillutviklere sliter med. Rent personlig elsket jeg også rollespillsystemet, som rett og slett var bygd på det enkle faktum at øvelse gjør mester. Hver lille ting du foretok deg påvirket statistikken din på en eller annen måte, og det fungerte glimrende.
Quest for Glory-serien fikk fem spill, og noen var mer populære enn andre. Spesielt det siste spillet skapte delte meninger, noe som kanskje hiver vann på mølla til de som mener serien heller burde få hvile i fred. Men jeg er overbevist om at hvis man laget et nytt Quest for Glory-spill som var trofast mot seriens verdier men utnyttet seg av dagens teknologi, ville resultatet blitt veldig spennende. For meg ligger «det ideelle spillet» et sted i krysningspunktet mellom eventyrspill og rollespill, og denne serien er noe av det nærmeste vi har kommet så langt.
System Shock
Det er merkelig hvordan noen av tidenes beste og mest omtalte spill rett og slett ikke selger. Alle elsker System Shock-spillene, men det hindret dem ikke i å selge omtrent like godt som en grisemøkk på boks. Altså rimelig dårlig, antakeligvis.
I System Shock sitter du fast ombord på en romstasjon der noe har gått fryktelig, fryktelig galt. Datasystemet som har kontroll over romstasjonen, SHODAN, er nemlig en HAL-aktig psykopat som har gått fullstendig fra vettet, med det resultat at stasjonens innbyggere har blitt drept eller forvandlet til muterte monstre. System Shock leverte et intelligent gameplay i en intrikat 3D-verden (i seg selv unikt da spillet kom i 1994), hvor du fikk massevis av frihet til å løse de ulike situasjonene du havnet i som du ville. Etterfølgeren kom noen år etter, og leverte den samme flotte blandingen av førstepersons action, rollespill og gufne grøss, men oppgraderte grafikken og brukergrensesnittet til 1999-nivå.
Skaperne av System Shock 2 endte opp med å lage det relativt ferske storspillet BioShock, men i forhold til System Shock-spillene var BioShock på mange måter svært forenklet. Derfor hadde det smakt ekstra godt med en skikkelig System Shock-etterfølger, med det samme ambisjonsnivået som forgjengerne. System Shock-rettighetene eies i dag av Electronic Arts, som har ressurser nok til å lage den perfekte etterfølger. Men tør de investere i en spillserie som tilsynelatende ikke selger, eller har BioShock-suksessen vekket interessen hos nok spillere til at det faktisk kan lønne seg å forsøke seg på et System Shock 3?
Tex Murphy
Første gang vi stiftet bekjentskap med den uheldige privatdetektiven Tex Murphy og hans post-apokalyptiske cyberpunk-verden var i Mean Streets, et unikt eventyrspill hvor du måtte reise California rundt på jakt etter en forsvunnet vitenskapsmann. Det er imidlertid verken Mean Streets eller det neste Tex Murphy-spillet, Martian Memorandum, som er grunnen til at Tex Murphy får plass i denne artikkelen.
Grunnen er Under a Killing Moon, et førstepersons eventyrspill der du fritt fikk navigere deg rundt i tredimensjonale omgivelser. Da Under a Killing Moon kom ut var det vanvittig nyskapende, og snart 15 år etter representerer det fortsatt en type eventyrspill vi har fått alt for få av. Men det var ikke bare 3D-verdenen som gjorde spillet så herlig. Persongalleriet var også fabelaktig, og utviklerne brukte ekte skuespillere for å gi liv til figurene sine. Totalpakken var et svært minneverdig eventyr.
Tex Murphy fikk to nye spill (The Pandora Directive og Overseer) utviklerselskapet Access Software ble kjøpt av Microsoft. De kjøpte selskapet på grunn av de populære golfspillene i Links-serien, og hadde ingen interesse av Tex Murphy. Folkene bak Tex Murphy har flere ganger sagt at de gjerne kunne tenke seg å fortsette serien, men så lenge de ikke lenger eier rettighetene blir det ikke noe av. De har imidlertid nylig lansert et nytt spill, Three Cards to Midnight.
Da har vi i disse to artiklene vært gjennom 20 spennende spillserier som fortjener å få fortsettelser. Det er fortsatt mange aktuelle kandidater igjen, så dere skal ikke se bort i fra at det kan komme flere deler i denne artikkelserien i fremtiden.
