Slåssespill er for mange ensbetydende med Tekken. For andre er det kanskje Street Fighter, eller Mortal Kombat? Alle disse er serier som har eksistert i mange år og følgelig har mange tilhengere.
Dersom du var en PC-spiller på midten av 90-tallet er det ikke usannsynlig at det er et helt annet slåssespill som var din favoritt. Et spill som ikke fokuserte på blodige slåsskamper mellom to mennesker, men mellom enorme roboter som deljer løs på hverandre. Ikke til blodet spruter, men til skrapmetall regner rundt. Spillet heter One Must Fall: 2097, og er i alle fall mitt favorittspill i sjangeren.
Fremtidens sport?
Året er, som tittelen antyder, 2097. På dette tidspunktet har enorme multinasjonale selskaper i praksis makten over nasjonale myndigheter. Det aller største selskapet bærer de tillitsvekkende initialene WAR: World Aeronautics and Robotics. I tillegg til å ha kolonisert solsystemet har de også utviklet 30-meter høye roboter som fjernstyres av mennesker. Det fungerer angivelig ved at en robotpilot bruker en nevrohjelm som lenker hjernen til robotene. Pilotene sanser dermed robotene som om de skulle være dem. Ikke helt ulikt hva vi så i Avatar 15 år senere. Passende nok avholder WAR en robotturnering hvor premien er ansvar for kolonisering av Ganymedes – en av Jupiters måner.
Hele ti piloter har blitt valgt ut som finalister til kampen om Ganymedes – hver av dem med ulike motivasjoner. Et tvillingpar søker hevn for sine foreldres død – et «uhell» WAR var ansvarlig for tidligere. Enkelte ønsker å gjøre verden til et bedre sted, mens andre er maktsyke blir styrt deretter. Mesteparten av dette kommer umiddelbart fra manualen, det er kun noen få dialoger mellom kampene som faktisk kaster lys over dette fremtidsscenarioet.
Unikt valg av slåssekjempe
Slik er uansett utgangspunktet for vanlig «én spiller modus». One Must Fall: 2097 er relativt unikt ved at man kan plukke og mikse sin robotforkjemper. Først står valget mellom de ti mulige pilotene. Piloten påvirker enkelte av robotens egenskaper, som hvor høyt den hopper og hastigheten. Men også hvor mye skade den gjør, og hvor mye den selv tåler. Deretter velger man hvilken robottype man vil kjempe med. Hver og en av dem er svært ulike, og oppfordrer til ulike spillestiler. De har også ulike spesialangrep, ikke helt ulikt mange andre slåssespill.
Målet er naturligvis å beseire alle de andre utfordrerne, og hver seier tar deg altså ett steg nærmere Ganymedes-guvernør. Men kanskje vel så sannsynlig, man får deng selv, og da er det bare å begynne forfra. Da spillet ble utgitt i 1994 var det fortsatt vanlig med «High Score»-lister. Slik kunne man om ikke annet sammenligne fremgangen for hvert forsøk. Likevel var ikke dette det mest spennende modusen med spillet.
Turneringsmodusen var den morsomme
Favoritten min, og trolig mange andres var «tournament play», som kanskje ville fått navnet karrieremodus i dag. Jeg leste et sted at dette originalt var tenkt som en utvidelsespakke, men heldigvis ble det med i den endelige utgaven. I mesterskapet begynner man med en svak robot og en uerfaren pilot. Med en liten slant penger melder man seg på en av fire mulige turneringer som tar form som et ladder-system. Til en hver tid utfordrer man motstanderen som er over deg på rangstigen. Utfallet av kampen avgjør naturligvis om rangeringen din øker eller reduseres.
Her er det imidlertid mer som står på spill enn en fin toppscore. Kampene byr på inntekter, og gir deg bonuser avhengig av komboer og andre handlinger du foretar deg i løpet av slagsmålet. I motsatt fall, om din egen robot blir truffet for mye, gjør reparasjoner et solid innhogg i profitten. Man kan risikere å måtte selge deler eller i verste fall bli kastet ut av hele ligaen om man ser for mange røde tall.
Pengene brukes på å trene opp piloten og oppgradere roboten. Etter hvert kan man også få råd til å bytte robot, uten at dette er et must. Skal jeg dra frem en svakhet med turneringsmodusen er det nettopp dette. Alle robotene har nemlig sitt eget særpreg så det er mest smak og behag som avgjør hvilken du vil beseire dine motstandere med. Jaguar, som er startroboten, er ganske lett og lære seg og er derfor mange spilleres favorittrobot. Om man bytter mister man i tillegg alle oppgraderinger man har gjort, og blir bare delvis kompensert for dette i salget.
One Must Fall 2097 har også noen hemmeligheter på lur. Alle robotene har sine egne spesialtriks, samt muligheten til å fullstendig smadre en beseiret motstander. Dette er ikke helt ulikt fatalaties i Mortal Kombat. Ikke bare gir dette mer penger – det kan også åpne for hemmelige brett og utfordringer. Beseirer man disse relativt harde ekstramotstanderne får man ytterligere fordeler til roboten sin.
Skapt av to brødre
Spillet ble designet og programmert i all hovedsak av Rob Elam. Han startet opp selskapet Diversions Entertainment og fikk en utgivelsesavtale med Epic MegaGames. Med hans kjærlighet for gamle slåssespill fra arkadehaller og sin egen Taekwondo-bakgrunn var det naturlig å begi seg ut på denne sjangeren.
Det finnes en veldig tidlig spillbar prototype som kun heter «One Must Fall». Ingenting av det jeg vil fremstille som hverken bra eller særegent med spillet var da på plass. Istedet var det to menneskelige nærkamputøvere som sloss. Noen få enkle spesialtriks var riktignok mulig å utføre, men generelt virket ikke spillet spesielt interessant. Etter å ha vært under utvikling i halvannet år fikk spillet formen det har i dag. Samtidig ble handlingen flyttet 100 år i fremtiden og fikk følgelig 2097 i tittelen.
Helt alene var ikke Rob. Hans storebror Ryan Elam hjalp litt til der det trengtes, og fikk ansvaret for bakgrunnshistorien og manualen til spillet. Joshua Jensen skapte lydeffektene. Mens Kenny Chow lagde et fantastisk lydspor som jeg kommer tilbake til om et øyeblikk. Foruten disse fire er det kun spilltestere som er å finne på rulleteksten.
Jeg tror mange føler at jeg har skrevet litt i overkant lenge uten å nevne musikken som definitivt setter sitt særpreg på One Must Fall 2097. Etter en kort tittelsekvens starter noen minneverdige toner jeg tror alle som har spilt spillet forestiller seg i hodet akkurat nå. Den elektroniske musikken skaper en genuin stemning, og melodiene er stort sett lystige.
I motsetning til de fleste andre spill i samme sjanger har miljøene man sloss i faktisk en betydning. Det vanlige er å ha ulike brett å veksle mellom for en viss visuell variasjon. Mens i One Must Fall: 2097 lurer det ulike farer på de fleste kamparenaene. På ett brett kommer det pigger stikkende ut på vilkårlige områder, et annet har jagerfly som skyter ned mot robotene. Kanskje det mest ikoniske, kraftverket, har strømgjerder som griller robotene om de blir knuffet bort i det. Hensikten er trolig å fraråde passiv spillestil, og oppfordre til variasjon.
OpenOMF og brukerskapt innhold
I 1999 ble spillet gjort freeware, og bør være enkelt tilgjengelig for den som måtte ønske å spille det igjen. Basert på ulike nettkommentarer ser det ut til at Rob Elam av ukjente grunner ikke lengre ønsker å ha noe med spillserien sin å gjøre. Det ser ut som om relativt mange har forsøkt å komme i kontakt med ham uten å lykkes, og dette er trolig en viktig årsak til at spillet dessverre ikke er å finne på GOG.com.
One Must Fall 2097 har også i nyere tid blitt forsøkt gjenskapt i form av OpenOMF. Dessverre ser utviklingen ut til å ha stoppet i en veldig halvferdig versjon. Siste stabile versjon er fra 2014, men det er litt sporadisk aktivitet på utviklingsiden. Jeg kan dessverre ikke anbefale OpenOMF til annet enn to-spiller-modus foreløpig. Turneringsmodusen ser ut til å mangle, og data-motstanderne ser ut til å være veldig uferdige.
For en mer fullverdig opplevelse vil jeg heller anbefale originalversjonen i DOSBox. Om man er virkelig sulten på noe nytt finnes det haugevis av fangenererte turneringer på nett. Helt nylig har også noen gruppe fans startet å konkurrere i å fullføre spillet kjappest mulig i form av speedruns.
Det må også nevnes at det kom en oppfølger på tampen av 2003, nesten ti år etter originalen. One Must Fall: Battlegrounds begynte som en nytt 2D-spill, men på et tidspunkt ble alt forkastet og utviklingen startet på nytt. Rob Elam følte at tiden var inne for å satse på 3D. Uheldigvis var det før Epic begynte å lisensiere ut Unreal-motoren, så i stedet måtte han utvikle sin helt egen. Når Battlegrounds omsider kom ut etter å ha vært under utvikling i sju år klarte det på ingen måte å gjenta suksessen fra forgjengeren.
Jeg kan ikke påstå at jeg brukte mange timer i spillet. Strengt tatt tror jeg bare jeg spilte en demo, men inntrykket jeg fikk var ikke godt. Jeg husker at det virket fryktelig ufokusert. Mens originalen hadde et svært begrenset område å sloss på, hadde Battlegrounds et mer åpent område. Det åpnet riktignok for at flere roboter kunne sloss mot hverandre, men et masseslagsmål var ikke så veldig givende. Når det i tillegg var vanskeligere å manøvrere i tre dimensjoner, og manglet noe særlig form for historiemodus ble det rett og slett kjedelig.
Undertegnede har forsøkt å komme i kontakt med skaperne av One Must Fall: 2097, uten å lykkes.
