Ikke fiks noe som ikke er ødelagt
Grafikken er tilnærmet uforandret fra siste spill i serien, og ligger et stykke bak de virtuelle vidunderne som blir utgitt i dag. Men den fungerer ypperlig til formålet. Fra gatebildet til superheltene er den overdrevne stilen fullstendig gjennomført. Var du (som undertegnede) fan av superheltserier som "Lovens voktere" på 80-tallet, vil du fryde deg over at utviklerne har tatt store steg for å gjenskape den samme streken de opprinnelige superseriene ble født i, men nå i tre dimensjoner. Fra snakkeboblene med lydord til den typisk tørre superhelthumoren med kjappe replikker, er dette en hyllest til superheltserien og alt den brakte med seg. Den tidligere utskjelte funksjonen hvor du kan endre kameravinkelen, kan du også bruke til å zoome inn på de enkelte heltene og se deres krumspring på nært hold. Den første gangen superhelten Tombstone sender av en salve mot en intetanende tysk soldat fra sine to dødbringende revolvere, er det litt av et syn i nærbilde, men etter et par ganger avtar interessen. Zoomen gjør at du lettere mister oversikt over situasjonen, noe som er kritisk i et spill i denne sjangeren.
Historien blir fortalt via cut-scenes som dels bruker spillets egen grafikk, og dels er animasjoner med sterk inspirasjon av tegneseriestilen. Begge deler fungerer til sine formål, og ingen av dem lider tap til den andre. Tegneserieanimasjonene blir for det meste brukt til å vise heltenes bakgrunnshistorier, og du får en ny servert ved slutten av hvert oppdrag når du får en ny helt å rekruttere. Disse historiene er brilliant flettet inn i den gjennomgående historien, og gjør ihvertfall ikke skam på den klassiske superheltbakgrunnen. Det beste er at man opplever dem som spennende, og tankene flyr tilbake til den tiden hvor et blad med Lynvingen ("Batman", for de yngre leserne) og en pose smågodt var oppskriften på en vellykket lørdagskveld. Det eneste som trekker ned er at utviklerne ikke har tatt bryet med å synkronisere heltenes lepper med stemmene i scener som binder historien sammen. Dette ødelegger heldigvis ikke helheten, men er et klart irritasjonsmoment.
Høres det bra ut?
Lyden er som man forventer, med grei musikk som ikke går deg på nervene med èn gang, og lydeffekter som gjør jobben bra nok. Men det som redder lydbildet er skuespillprestasjonene som er lagt i karakterenes stemmer. En lærd skuespiller ville nok karakterisert dem som overspilte med dårlig skjult sarkasme, men i denne sammenhengen fungerer de ypperlig og bidrar klart til helhetsfølelsen. Replikkene i spillet er varierte, passer situasjonene og er ikke minst herlig klisjèfylte. Karakteren Tombstone, som ved en sprø ulykke under sin egen henrettelse fikk superkrefter fra dødsriket, har for eksempel et kamprop som lyder; "The power of the grave compels you!", og dette fokuset på de enkelte heltene holder seg spillet gjennom.
Spillet har alene ingen innovative sider da det er nesten prikk likt forgjengeren, men hvis vi ser de to i en sammenheng, så er det få spill det kan sammenliknes med. Det har klart visse likhetstrekk med Jagged Alliance-serien og klassikeren X-Com, men det har utviklet seg i en helt annen retning når det gjelder strukturen. Freedom Force har for eksempel ikke et overordnet strategisk bilde (slik som kartet i Jagged Alliance og globusen i X-Com), men heller en klar lineær oppbygning med vekt på taktikk og action. At de klassiske maskinpistolene og granatene er byttet ut med ildprosjektiler og kraftslag øker også forskjellene. Og hvis man i tillegg ser på det faktum at meget få, om i det hele tatt noen, nyere spill har likheter med Freedom Force-spillene, så vil jeg kalle dem forholdsvis enestående i dagens spillverden.
Konklusjon
Dette taktiske actionspillet brilljerer på en uventet arena, nemlig historien. Altfor mange spill fokuserer på grafikken og glemmer at spilleren må tro på det han spiller, ikke bare akseptere det. Dette alene rettferdiggjør resirkuleringen av den grafisk biten, som på ingen måte er elendig, men litt utdatert. Sammen med den enkle, effektive styringen og det gjennomførte lydbildet skaper dette nesten et "helstøpt" spill. Rollespillelementet drar også sin del av lasset og sørger for passe god varighet ved at man kan prøve nye kombinasjoner av oppgraderinger på andre helter ved en ny gjennomspilling. Flerspillerdelen vil nok bare være for de mest ihuga tilhengerne av serien, men den er et morsomt tilskudd til et ellers bra spill.
