Intelligente, men likevel én-dimensjonale lagkamerater
Disse medhjelperne har du relativt god kontroll over, selv om det hele fungerer temmelig overflatisk. Disse følger etter deg hvor enn du går, og du kan be dem angripe mål du selv merker ut, eller du kan be dem stå stille og forsvare området. Utover dette byr ikke Freedom Fighters på noe særlig krydder i denne sammenhengen. Det er heller ikke nødvendig, da det fungerer godt og fokuset i spillet tross alt er lagt på action. Den kunstige intelligensen hos dine medsammensvorende er generelt sett veldig god, og byr på svært få problemer selv om det i all sjeldenhet kan forekomme situasjoner hvor stakkarne setter seg fast i geometrien. De forskjellige nivåene i spillet er vanligvis svært spennende, selv om det ofte føles som du gjør det samme om og om igjen. Objektivene er likevel relativt spennende og varierte, men består vanligvis av å skyte seg gjennom mengder soldater for så å utløse en liten hendelse som gjør at du kan avslutte oppdraget. Heldigvis er action-gameplayet i Freedom Fighters uhyre velgjort, og det blir derfor svært sjeldent kjedelig.
Freedom Fighters kommer med et begrenset, men svært kvalitetsrikt knippe musikalske godbiter. Disse består av typisk pompøs orkestermusikk, som viser sterke tegn til å være inspirert av filmmusikk og russiske toner. Kombiner dette med svært realistiske lydeffekter og hesblesende krigsaction, og du står tilbake med en opplevelse som føles veldig filmatisk og spennende. Du føler rett og slett at du befinner deg i kampens hete.
Grafisk ligger Freedom Fighters på den positive halvdelen av skalaen. Det får ingen poeng for å være vakkert, men bymiljøene oppleves som realistiske og svært dynamiske. Grafikken er rask og actionfylt, med områder som bærer klare preg av ødeleggelse og kaos. Alt dette er naturligvis mest markant i PC-versjonen, mens PS2-versjonen som vi også tok en titt på har noen få begrensninger av naturlige årsaker. Figurene i spillet er egentlig ganske enkle, noe miljøene også er, men alt dette er slik en må ofre til fordel for innholdsrikt og aktivt gameplay. Freedom Fighters PC-versjon har ikke støtte for multiplayer, mens PS2-versjonen kan tilby et relativt begrenset modus hvor fire spillere deltar i morsomhetene via delskjerm. Dessverre er det ikke støtte for et kooperativt-modus hvor spillerne kunne gått gjennom singleplayer-kampanjen, og det faktum at PC-versjonen ikke kan by på noen form for multiplayer er egentlig ganske ufattelig. Dette er en utappet mulighet som trolig hadde slått svært godt an hos PC-brukerne.
Konklusjon
Det er ingen tvil om at enkelt gameplay gjort spennende, kan utgjøre et skikkelig godt spill. Dette er Freedom Fighters et soleklart bevis på. Kampanjen spillet byr på kan tidvis rive deg med, spesielt pågrunn av de morsomme videosekvensene, og reisen fra å være en relativt betydningsløs frihetsforkjemper til å bli en innflytelsesrik skikkelse i det politiske undergrunnsmiljøet, kan fort vise seg å bli spennende. Historien betyr likevel ikke all verden i Freedom Fighters, da det actionfylte gameplayet helt klart har stått høyt på IO Interactives prioriteringsliste. Det er likevel skuffende at spillet byr på en såpass begrenset multiplayer i PS2-versjonen, og at det til og med er fullstendig utelatt i PC-versjonen. Men selv om Freedom Fighters ikke er særlig banebrytende eller originalt, er det et svært solid og underholdende produkt som utvilsomt vil fornøye de aller fleste av oss.
