Wii-eiere har sultet etter et ordentlig storspill i lange tider. I drøsset av treningssimulatorer og karnivalspill er rollespillet Fragile Dreams: Ruins of the Moon definitivt et friskt pust. Men er det spillet den harde kjerne har ventet på?
Fragile Dreams finner sted i en ganske så innbringende verden. Dette til tross for at den er nærmest ubefolket og omgitt av et påtrengende og ugjennomtrengelig mørke. Vi følger Seto, en ung mann som har levd hele sitt liv alene med en gammel kar som han ikke engang vet navnet på. Denne ikke navngitte gamle mannen er ved spillets start lagt under jorden, og stakkars Seto er enda mer alene i den store skumle verdenen.
Atmosfærisk
La meg ta det positive først. Spillets historie er på det jevne ganske engasjerende. Spillet er utpreget japansk, noe som preger både den svært pinlige dialogen og karakterenes ekstremt nevrotiske og usammenhengende personligheter. Men atmosfæren sitter som den skal, det er noe overraskende guffent ved den golde og skyggebetonte verdenen. Stemningen har rett og slett kvaliteter som er vanskelig å sette fingeren på. Muligens er det den hjemsøkende musikken, denne er nemlig nydelig melodisk og utsøkt. Det anbefales forøvrig å spille med japanske stemmer, sangerne som er hentet inn får sangerne i den amerikanske versjonen til å fremstå som middels musikalske kråker.
Den mystiske atmosfæren har likevel overveldende store hindre å overkomme. De første sprekkene i fasaden viser seg allerede når den nydelig tegnede introsekvensen er over, og spillet viser sin sanne begredelige prakt; med stygge og kantete former og en høyde/bredde-ratio som aldri kunne ha lurt seg inn på bredskjerm-fest. Spillet er en perfekt kandidat til å ta i bruk den tegneserieaktige cel-shading-teknologien, denne har Wii-en bevist at den takler tidligere. Så hvorfor insisterer utviklerne på å bruke en vanlig grafikkmotor?
Selve spillet virker innledningsvis helt greit. Seto løper rundt omkring, lyser på ting med lommelykta og avskaffer sjeler ved bruk av pinner og andre improviserte våpen. Våpnene man finner rundt omkring er svært effektive, helt til de brekker. Dette gjør de totalt uten forvarsel, uten at man i det hele tatt er i kamp – det virker faktisk som det er helt tilfeldig hvor mye et våpen tåler. (Jeg klarte å brekke et jernrør fem minutter etter at jeg kjøpte det av den absurde leirkjøpmannen som dukker opp med jevne mellomrom)
Et kampsystem som aldri utvikler seg
Kampsystemet er noe av det mest dørgende kjedelige jeg har vært borti. Seto slåss som den jenta han ser ut som, rett og slett. Spillet er en knappemoser av de sjeldne, men uten komboer, unnamanøvre eller noe som helst spenstig element som kunne ha klart å gjøre kampene en smule underholdende. Ikke la rollespill-lappen til spillet forvirre deg, slåssinga er ekstremt simpel og kjedelig. Nesten enda verre er det at det ene angrepet man faktisk kan gjøre sjelden treffer der det skal.
Det eneste som er til å stole på gjennom hele eventyret er ironisk nok lommelykta. Det er denne man bruker for å gå områdene i sømme og lete etter skjulte skatter. Bruksområdet til denne utrolig moderne dingsen slutter likevel ikke her. De fiendtlige sjelene som svever rundt der ute er nemlig bare synlige innenfor lyktas kjegleradius, i tillegg til at lys tilsynelatende er noe disse avdøde sjelene ikke liker.
Hovedproblemet til Fragile Dreams: Farewell Ruins of the Moon er at det undervurderer spillerne. Andre spill begynner med enkle angrep og mekanikker og lar det deretter bygge seg opp gradvis, slik at man til slutt sitter å spiller noe langt mer komplisert enn i starten. Dette spillet oppleves derimot som en eneste lang opplæringsdel.
Backpack Manager
Det mest kompliserte man foretar seg i Fragile Dreams er den evinnelige sorteringen av skrot man finner rundt omkring i verdenen. Akkurat på dette området trykker spillet rollespill-merket til brystet. Det utviklerne her kanskje har misforstått er at tiden man bruker på å sammenligne og forkaste søppel i spill vanligvis er å betrakte som et nødvendig onde, og på ingen måte noen essensiell del av rollespillopplevelsen.
Fragile Dreams' versjon av Backpack Manager er enda mer frustrerende enn selv den mest tolerante RPG-fan kan tåle. Det tar ikke lange tiden før såkalte mysteriepakker opptar den knøttlille plassen i ryggsekken til Seto, og disse må drasses med til neste leirplass før man i det hele tatt får vite om innholdet er verdt noe. Dette er en idiotisk vri som gjør at man må løpe frem og tilbake mellom leirplasser for å ikke gå glipp av gjenstander som går til å finansiere Setos ekstremt høye våpenforbruk.
Konklusjon
Hvis du ikke har fått det med deg allerede, dette er på ingen måter «må ha»-tittelen vi Wii-eiere har ventet på. Man skal lete lenger etter et spill som har blitt så skakkjørt av elendige designavgjørelser som Fragile Dreams. Spillet er rett og slett ikke noe gøy å spille. Den repetitive slåssinga gjør at spillet mer enn noe annet minner om et neddummet enspiller-MMORPG, som er en sjanger som forhåpentligvis aldri vil se dagens lys.
Fragile Dreams: Farewell Ruins of the Moon kan for de ekstremt tålmodige og lite kresne være et atmosfærisk eventyrspill. Men et elendig og sjokkerende simpelt kampsystem gjør at totalpakken på langt nær står til å redde for alle oss andre.
Les også:The Conduit 2 vil være mer fritt og variert
Les også:Hva venter oss i april
Les også:HD er ikke spennende
Les også:Hva venter oss i mars?
