Om du ikke har hørt om den lille australske utvikleren Endgame Studios er det ingen grunn til å løpe i skammekroken. Det hadde ikke jeg heller. Men de spilltekniske blinkskuddene kommer jo gjerne fra den skyggefulle sidelinjen, som velrettede og oppkvikkende snikskytterkuler i skallen på konsumenter neddopet på fraværet av reelle utfordringer. Fractured Soul er et av dem. Åtte år med justering, revidering og pussing har det tatt å få spillet klart, og endelig er denne lille tigeren av en indietittel tilgjengelig i Nintendos eShop-butikk, til stor glede for alle som ønsker å stille til en selektiv opptaksprøve til elitelaget innen sideskrollende plattformskytespill.
Ved alle første øyekast er Fractured Soul nok et tilskudd i nyretro-bølgen med et tilsynelatende umiskjennelig slektskap til Contra-serien og dets like. Du er en ensom robot i det ytre rom som må kave seg gjennom tallrike kratt av utspekulerte hindringer bestående både av snedige plattformkonstellasjoner og metalliske uvesener. Du kan hoppe, dukke, skyte og dessuten foreta dobbelthopp ved hjelp av liten rakett-innretning. Høres enkelt nok ut tenker du kanskje, men tror du hardtarbeidende indie-nerder bruker mange år på et prosjekt uten å forberede et aldri så lite spillmekanisk bakholdsangrep?
Koordinasjonssadisme
Overraskelsesmomentet består i at spillet spilles i to «dimensjoner» fordelt på 3DS-ens øvre og nedre skjerm, noe som innebærer at du styrer to versjoner av spillfiguren samtidig, én «materiell» og én «ikke-materiell». Hvilken versjon som skal befinne seg på hvilken skjerm bestemmer du med et trykk på L -eller R-knappen.
Det er kun den materielle versjonen som kan interagere med de fysiske omgivelsene, det vil si nedlegge fiender, stå på plattformer, ta skade og la seg påvirke av forhold som vind og vann. Den ikke-materielle versjonen forblir upåvirket av fysiske elementer og kan forsere både vegger, fiender og prosjektiler, men faller til gjengjeld gjennom gulv og plattformer.
Og det er ikke mange virtuelle meterene som skal tilbakelegges før det går smertelig opp for deg hvor utfordringsmessig effektiv denne fiffige idéen er. Plattformer, fiender og andre hindringer er møysommelig og asymmetrisk fordelt på begge skjermene slik at konsentrasjonen anti-intuitivt må splittes i to ulike retninger. Dette legger grunnlaget for bemerkelsesverdig krevende kombinasjonsøvelser i koordinasjon, timing, reaksjon og presisjon, og nøkkelen er å hele tiden holde deg løpende orientert om hvilke farer som truer på begge skjermene samtidig og bytte figur deretter.
Lynkjapp veksling mellom de to figurversjonene er det uunnværlige overlevelsesredskapet. Skal du for eksempel komme deg gjennom en vegg som er plassert på en frittstående plattform må du først hoppe, bytte til den ikke-materielle versjonen før du treffer veggen og deretter bytte tilbake igjen mens du fremdeles er i luften så du ikke faller gjennom plattformen på den andre siden. Dermed blir noe så enkelt som å komme seg gjennom en vegg en aldri så liten treningssak.
Øv eller dø
Videre er arenaene strødd med en ytterst lunefull og sinnrik miks av kompliserende elementer, primært vertikale og horisontale flater som dreper ved berøring og gjerne også beveger seg i tillegg. Vanlige godartede plattformer er ofte heller ikke stillestående, og bland det hele med elementer som vind, vann og treffsikre fiender og du har et spill som best kan sammenlignes med å prøve å hoppe mellom to hurtiggående tredemøller som flytter seg mens objekter kastes mot deg fra alle kanter.
Endgame Studios har bygd et spill som både er vanskelig på grensen til å kreve tidvise blodtrykksmålinger, men samtidig vanvittig givende. Fractured Soul er ikke hovedsakelig et løp-og-skyt-spill hvor utfordringen er basert på kaos og høy kuletetthet, men derimot et modent og sofistikert nøyaktighetsspill. Utfordringene ligger i selve nivådesignet på en slik måte at hvert enkelt scenario må leses og forstås, og det finnes ingen hjelp, trøst eller assistanse utover det som tilbys i form av bunnsolid spillkontroll. At man har evig liv hjelper jo også, men dette er bare en nødvendig del av spillets prøving-og-feiling-konsept.
Arbeid, læring og belønning er stikkordene i Fractured Soul. Kanskje har du akkurat fått dreisen på å hoppe gjennom elektriske vegger ved hurtigbytting av figur. Da smeller gjerne spillet til med en dødelig vegg på begge skjermene samtidig, og da må du plutselig hoppe over i stedet for gjennom. For eksempel. Eller du du skal hoppe mellom bevegelige plattformer i motvind som er ugjennomtrengelig for den materielle figuren, samtidig som den gjennomsiktige versjonen ikke kan lande på plattformene. Hva gjør du? Kanskje farer også dødelige vegger over skjermen mens du prøver å kue den lammende panikkfølelsen.
Spillet ligger hele tiden ett steg foran ved å gradvis introdusere nye idéer og konfigurasjoner. Dermed blir spillet aldri repetetivt eller forutsigbart, til tross for at Fractured Soul på ingen måte er et pustberøvende spill hva gjelder antall komponenter. Du har for eksempel kun ett våpen, ingen oppgraderinger og et begrenset fiendeutvalg.
Bred, langvarig appell
Ei heller er den visuelle utformingen spektakulær. Men det gjør liksom ikke noe. Det er den intelligente, gjennomtenkte komposisjonen og kombinasjonen av elementene som tilfører spillet dets spillmekaniske substans. Alt er posisjonert med en tilnærmet matematisk nøyaktighet for å maksimere kravene til presisjon og timing. Det er et tilsynelatende simpelt, passivt-aggressivt og utstudert spilldesign.
Nivåene er tette, kompakte hinderløyper hvor både marginer og trygghetssoner er luket ut som uvelkomment ugress. Mestringsfølelsen i Fractured Soul er således dyrekjøpt, men akk så potent, uforfalsket og avhengighetsdannende. Spillet er som en streng dirigent som ikke lar deg slippe før fingrene danser over 3DS-strengene i perfekt, rytmisk harmoni, og holder du ut hardkjøret sitter du igjen med en følelse av genuin ferdighetsutøvelse.
Vanskelighetsgraden veier også i stor grad opp for det faktum at spillet er ganske kort med sine 30 nivåer, hvorav mange har en normert fullføringstid på kun to-tre minutter. Tro meg, snitttiden vil ligger betraktelig høyere. Dessuten legges det også opp til perfeksjonering av spillingen ved at prestasjonen evalueres i form av et antall stjerner, og dessuten finnes det et antall supervanskelige ekstranivåer for de virkelig ambisiøse, så elitespiller-aspirantene står lett overfor en mangedobling av varigheten.
Selv om Fractured Soul er et utfordringsorientert spill er det viktig å understreke at det appellerer bredere enn kun til dem som er ute etter å selvtukte seg ut av hverdagslivets bedøvende favn. Det er et spill som i høyeste grad også slukker nostalgitørsten og retrosuget.
Det føles som å spille et tradisjonelt 2D-skytespill, bare i en renere form og med en mer sjangeridealistisk innfallsvinkel, med en nedtoning av arkadefaktoren til fordel for større taktisk og utfordringsmessig dybde. Det ivaretar et herlig shoot-em-up-tilsnitt med både bosskamper av klassisk art og sågar nivåer hvor du plutselig styrer et romskip i stedet for den trauste roboten, som en forfriskende liten tilleggsreferanse.
Konklusjon
Jeg sliter med å finne nevneverdige svakheter i Fractured Soul. Det oppleves som en generøs gavepakke fra og til fans av 2D-skytespill av den gamle skolen som søker nye jaktmarker. Det er et nøye og bevisst konstruert, kompakt og konsentrert spill som oser både av inspirasjon og øm kjærlighet til sjangeren og som representerer en smart og samvittighetsfull revitalisering av konseptet. Greit, det er tatt tekniske snarveier i form av formmessig minimalisme, men det audiovisuelle jåleriet er meget effektivt ersattet med en maksimal spillmekanisk utnyttelse av grunnelementene. Musikken er forresten knall!
Spillet er tidvis sadistisk vanskelig, men det er utfordringer som fordrer læreevne og ferdigheter i stedet for flaks og ildkraft. Det er et spill som respekterer spilleren og som krever mer modenhet og tålmodighet enn andre spill i samme sjanger, men føles også desto mer givende og tilfredsstillende når man først har tatt seg tid til å mestre det.
Fractured Soul en en fantastisk indieprestasjon som representerer en tilnærmet perfekt balanse mellom det velprøvde og innovative. Den smått geniale utnyttelsen av toskjermsfunksjonaliteten gir en helt ny type utfordringer som er krevende på en forfriskende og vanedannende måte. Det er et glupt spill, og du er like glup om du går til hurtig anskaffelse.
