Mobilspill kommer i alskens former og fasonger, og etter hvert har telefoner blitt så hvasse at det nå også lages intrikate spillopplevelser som man kan ta med i baklomma si. Blant disse finner vi Little Orpheus – et tidligere mobilspill fra studioet bak Dear Esther og Amnesia: A Machine for Pigs – som ikke bare var et av trekkplastrene for Apples spillplattform, Apple Arcade, men som faktisk også vant et lite knippe priser da det kom i 2020.
Nå er spillet pusset opp og lansert på både konsoll og PC, og selv om det er mye å like her, kan vi ikke helt se hva som er så fryktelig spesielt med Little Orpheus.
Tilbake til den kalde krigen
Eventyret er satt til Sovjetunionen på 60-tallet, og begynner idet kosmonauten Ivan Ivanovich skal til å avhøres angående hans siste oppdrag: en reise til jordens indre. Her skulle han se etter hulrom og finne ut om det var mulig å kolonisere området, og med på slep hadde han en atomdrevet rakett ved navn Little Orpheus. Men når han nå har vendt tilbake, tre år etter sin sporløse forsvinning, er det uten den lille atombomben.
Mysteriet blir da hva som har skjedd med Little Orpheus og hvor i huleste Ivan Ivanovich har vært de tre årene. Det hele utspiller seg som en beretning fortalt av Ivanovich selv, og det er ganske besynderlige utsagn han kommer med.
Noe av det første man ser i spillet, er dinosaurer som vandrer fritt langt under jorden, og derfra blir eventyret egentlig bare mer og mer usannsynlig. Her ligger også litt av moroa med spillet: Ivanovich er en litt jammerlig og besnærende type, og det er ikke alltid tydelig om man kan stole helt på alt han sier.
Dette gir også den staute generalen som avhører ham uttrykk for, og mye av dynamikken dem imellom ligger som et konstant bakteppe for det som foregår på skjermen.
Da kan man rulle ned et fjell bakt inni en snøball, mens de to kjekler om patriotisme, mens man senere er dypt under havet og hører de to diskutere om sjøuhyrer finnes eller ei. Dialogen er gjennomgående godt skrevet, og selv om det noen ganger blir litt masete og tilgjort, liker jeg de to rollene godt.
I ulendt terreng
Det samme kan sies for de universene Ivanovich tar oss med til. Her er det som sagt veldig mye rart å se på og oppdage, og det er en visuelt variert pakke man får servert. Det er flott og fargerikt, og selv om spillet helt klart bærer preg av å komme fra mobile plattformer, med særlig rar bruk av «chromatic abberation», fungerer det godt nok også på en større skjerm.
Ivanovich løper ubønnhørlig fra venstre til høyre, slik man ofte gjør i typiske todimensjonale plattformspill, og underveis snubler man over både det ene og det andre.
Handlingen er også delt opp i fornuftige episoder, som sikrer stadig flyt og framgang underveis. Man blir med andre ord ikke hos dinosaurene for lenge – fargepaletten seg for eksempel helt idet man ankommer et gammelt tempel – og spillet er nok også tjent med at det går litt radig.
Dette blir særlig viktig som en kontrast til det litt langsomme gameplayet.
Lineært og ukomplisert
Rent teknisk gjør egentlig ikke spillet noe som helst feil, men det gjør heller ikke veldig mye for å skille seg positivt ut. Ivan Ivanovich er atletisk nok til å klatre i lianer, hoppe over avgrunner og skli under trerøtter, men gjør det med en klønete tyngde som gjennomsyrer alt han tar seg til. Og heller ikke på en realistisk måte, slik man for eksempel ser i jordnære spill som Red Dead Redemption 2.
I stedet er hovedpersonen i Little Orpheus rett og slett litt treg av seg, som om man trasker rundt i et ørlite lag med sirup. Det er heldigvis ingen «dealbreaker», og jeg klarer fint å ta meg forbi de fleste hindringene i spillet også med litt seige søtningsstoffer i skoa.
En grunn til dette, er at det er få reelle utfordringer i Little Orpheus. Spillet krever selvfølgelig at man beregner hopp og sprang; noen snikesekvenser er ganske finurlige; mens en håndfull gåter krever at man tross alt bruker litt av de små grå. Men utover dette er det fint lite motstand å spore her, og det er kanskje derfor det også blir en smule kjedelig i perioder.
For når man ikke gjemmer seg for dinosaurer eller prøver å holde tritt med en løpsk atombombe, kan det gå litt for langsomt til tider. Disse sekvensene er helt klart lagd på denne måten med vilje, slik at man skal få mer tid med figurene og til å høre på historien som fortelles, men jeg skulle sett at disse «tomrommene» også ble fylt med litt mer variert gameplay.
Konklusjon
Little Orpheus er fargerikt så det holder, og spillet skal ha skryt for å aldri dvele for lenge noe sted. Her går turen dypt under jorden, fra dinosaurenes rike; til hvalrossbefengte isbreer; og på tvers av fjerne galakser, og sånn sett er reisen Ivan Ivanovich tar oss med på alt annet enn uinspirert.
Dessverre kan man ikke si det samme for selve spillingen. Ikke bare er det svært begrenset hva man kan gjøre, men det er i tillegg også lite handlingsrom i hvordan man går fram.
Little Orpheus er ekstremt lineært, har få reelle utfordringer, og de samlegjenstandene som eventuelt kunne gitt grunn til utforskning låses ikke opp før i andre gjennomspilling.
Men er det ett spill det frister lite å starte på nytt med én gang, er det dessverre dette.
Fortellingen og dialogen er for all del fiffig skrevet og godt stemmelagt, men er også såpass tilgjort at det ikke er noe jeg orker å høre på mer enn denne ene gangen.
Jeg er likevel glad for å ha spilt gjennom Little Orpheus — det gjør ingen graverende feil, det er ikke særlig langt, har kule omgivelser og er delt opp i fornuftige episoder som gjør det til noe man fint kan skru på når man har litt tid til overs. Men da kunne man kanskje like så godt spilt det på mobil uansett?
Little Orpheus er ute på iOS, Nintendo Switch, Windows, Xbox One, Xbox Series X/S, PlayStation 4 (testet) og PlayStation 5.
