Det er ikke alltid like enkelt å spå hvilke spill som kommer til å forme fremtiden og bli ordentlige storslagere, men Assassin’s Creed hadde nok et av de bedre utgangspunktene. En mystisk snikmorder i det hellige land under korstogene virket som et spesielt heftig konsept, og salgstallene så ut til å matche de skyhøye forventningene. Ti år etter kjører den velkjente serien fortsatt på høygir, og vi tar en titt på hvordan snikmorderne kom seg hele veien fra Levanten til Egypt.
Ingenting er sant, alt er lov
At Altairs eventyr begynner i en hule tilknyttet gamle ruiner, for så å unnslippe tempelriddernes klør via en åpning i blendende solskinn, er nok ingen tilfeldighet. På mange måter symboliserer det seriens røde linje; reisen fra uvitenhet om verdens skjulte krefter og sannheter, til opplysning og kampen mot det autoritære mørket.
Som en ferdighetsfull, men kjepphøy kriger manglet Altair både ydmykhet og tålmodighet. Arrogant angrep han tempelordenens stormester, men ble raskt overmannet. Fiaskoen førte til Altairs degradering innenfor snikmorder-ordenen på befaling fra stormesteren Al Mualim, men snart ventet det nye oppdrag og muligheter. For Al Mualim trengte Altair til å fremme ordenens interesser. Via hesteryggen red man gjennom 1100-tallets Palestinas varme landskap, og besøkte byer som Jerusalem, Acre og Damaskus i håp om å sabotere tempelriddernes håp om herredømme over regionen. Det var imidlertid mer til fortellingen enn som så.
Du skjønner, en gang i tiden handlet Assassin's Creed om en skjebnesvanger historisk krig mellom tempelridderne – som på sin side strevde etter verdensherredømme og makt over menneskets sinn – og snikmorderne, som stod for frihet og fri tenkning. Denne krigen bandt sammen det som skjedde i fortiden og det som foregår i nåtiden via Desmond Miles, som gjennom sine gener og en maskin kalt Animus, kunne besøke sine forfedres minner. Låst inne i et høyteknologisk laboratorium-lignende rom gjorde Desmond som han ble fortalt, men spørsmålene om hvorfor ble etter hvert mange. Snart ble det klart at Desmonds familie satt inne med helt spesielle evner som oppgjennom tiden gjorde dem til utmerkede snikmordere. ”Eagle Vision” – ørnesynet – som blant annet lar ham skille mellom venn og fiende, er en slik evne.
Det første Assassin's Creed var ekstremt fokusert i forhold til sine yngre søsken. Det var nærmere null sideoppdrag bortsett fra å hjelpe diverse mennesker i nød, så blikket lå alltid på hvilken tempelridder man skulle kvitte seg med neste gang, og hva hemmelighetene knyttet til begge ordrene gjemte. Hovedfortellingen ble til tider veldig spennende, men mangelen på annet tidsfordriv som sidefortellinger, figurer man brydde seg om bortsett fra en eller to hovedpersoner og morsomme utfordringer gjorde naturlig nok at spillet ble en repeterende affære ganske kjapt. Mye av originaliteten lå sådan i de visuelle bragdene, det morsomme kampsystemet, den ekstremt spennende historiske og geografiske beliggenheten og hovedfortellingens konsept.
Requiescat in Pace
Det var tydelig at utvikler Ubisoft Montreal hadde lyttet til kritikken da Assassin's Creed II så dagens lys to år senere i 2009. Ikke bare var vår nye helt, Ezio Auditore, en kjekkas med glimt i øyet, men aspekter som allerede hadde fungert som musikk og fortelling ble ytterligere forbedret. Enda viktigere var det imidlertid at nye spillmekanikker, oppdrag og mer variasjon gjorde for et spill som kunne vare i flere titalls timer.
Renessansens Italia var et vakkert sted å utforske, med byer som Firenze og Venezia i hovedrollene. Vi ble i mye større grad knyttet til protagonisten Ezio gjennom fortellingen om hans familie, og ved å bygge opp under skurkene sine ble kampen mellom tempelridderne og snikmorderne en personlig affære. Auditore-villaen man kunne renovere og oppgradere var heller ingen dum idé. Det nydelige lydsporet som spilte kontinuerlig i byene ga dem et særpreg som eneren aldri helt hadde klart å skape, og sammen med deres unike visuelle stil ble Italias byer herlige steder å utforske enten du satt til hest eller løp på hustak. At nåtidsfortellingen og det overnaturlige inntok enda større roller tilførte spillet en spenningsfølelse det ikke ville hatt uten, og gjorde på mange måter Assassin's Creed II til det mest komplette spillet i serien. Litt ekstra deilig var det også at man ikke lenger døde av å ta seg en dukkert.
Ezios fortellingen stoppet ikke i nord-Italia, men strakk seg over hele tre spill. De storslagne metropolene Roma og Konstantinopel stod for tur, og både Assassin's Creed: Brotherhood og Revelations prøvde å innovere ytterligere ved å legge til egne snikmorderbyrå man til en viss grad kunne styre. De fortsatte Ezios fortellingen og hans kamp mot tempelridderne, men Ezio på sine eldste dager klarte nok ikke helt å tilby en like minneverdig opplevelse.
Hvilke revolusjoner?
Ezio-trilogien hadde bevist at Assassin's Creed kunne forandre seg til det bedre, og med et Assassin's Creed III satt til den amerikanske revolusjonen ønsket utviklerne å gjøre det igjen. Som den halvt britiske, halvt innfødte mannen Connor (Ratonhnhaké:ton på Kanien´kehá:kansk) kjempet man mot det britiske tyranniet i de tretten koloniene. Et oppdatert parkour- og kampsystem gjorde at spillet føltes som et steg inn i fremtiden, og kanskje den beste nåtidsfortellingen i seriens historie fikk vi også servert.
Dessverre var nok nettopp Assassin's Creed III et tegn på, ifølge undertegnede, seriens nedgang hva fortellingen angår. Connors historie – sammen med Haythams tempelorden – var klisjefylt og forvirrende. Det gode lydsporet fra de tidligere spillene forsvant, og spillet slet fortsatt med variasjon og sidefortellinger.
Etterfølgeren Assassin's Creed IV: Black Flag brakte serien til varmere strøk, men selv om Karibia, storslagne sjøslag på bøljan blå og et koselig mannskap gjorde for et helmaks sjørøvereventyr, gikk mye av essensen til Assassin's Creed vekk. Jo, det var fortsatt tempelriddere å drepe, men spenningen, personlighetene og følelsen av tidspress ble på mange måter kastet til side. Spillet markerte også et tydelig skille fordi Desmond Miles’ fortelling – som hadde bundet sammen de tidligere spillene – av diverse grunner ikke lenger var til stede. Det samme kan sies om Assassin's Creed: Unity under den franske revolusjonen og Syndicate under den industrielle, to spill som etter undertegnedes mening ikke helt klarte å leve opp til revolusjonene de forsøkte å fortelle om. Sagaen om Abstergo Industries og agentene i Assassin-ordenen ble utvannet, og kanskje hadde det noe å gjøre med at det ble sluppet minst ett nytt spill i serien hvert år mellom 2009 og 2015.
Kanskje hadde det også noe å gjøre med at seriens grunnlegger, Patrice Désilets, forlot Ubisoft i 2010 etter å ha jobbet med Assassin's Creed: Brotherhood. Grunnen skal ha vært kreative uenigheter, og da Patrice enda en gang kom under Ubisofts kappe etter det skjebnesvangre oppkjøpet av studioet han jobbet for som endte opp med å gå konkurs (THQ), fikk han sparken. Denne gangen på en tilsynelatende svært dårlig måte, spesielt om vi skal tro ham selv:
– Jeg fikk vite om avskjeden personlig, ble gitt en avskjedsbeskjed og ble eskortert ut av bygningen av to sikkerhetsvakter uten å kunne si farvel til mine kolleger eller å ta med meg personlige gjenstander. Dette var ikke min beslutning. Ubisofts gjerninger er grunnløse og forkastelige, fortalte han om avskjedigelsen.
Comebacket
Ubisoft valgte å bruke et ekstra år på utviklingen av 2017s Assassin's Creed: Origins, spillet som skulle gi nytt liv til den aldrende serien. Origins tok serien til hellenistiske Egypt under dronning Cleopatra – en svært spennende og kaotisk periode fylt med kjente personligheter, deriblant den romerske keiseren Julius Caesar selv.
Som egyptiske Bayek besøker man historiske perler som Alexandria og Memphis, og på lag med partneren Aya får vi innblikk i hvordan Assassin-ordenen ble grunnlagt. Origins forandret på det tradisjonelle kampsystemet, og flere rollespillelementer ble implementert i et forsøk på å føre serien vekk fra sitt tidligere forutsigbare mønster. Med en samlet anmelder-karakter på 80 på nettstedet Metacritic og 86% positive tilbakemeldinger på Steam, er det mulig å tenke at Ubisofts hvileår betalte for seg. Vår anmeldelse konkluderer imidlertid med noe litt annet, og spesielt denne skribenten undrer seg over om serien fortsatt har det i seg til å nå fortidens storheter, spesielt hva fortellingen angår.
Ti år er lang tid
Det er merkelig med tid. Å vente noen måneder, uker eller dager på at et etterlengtet spill endelig slippes kan virke som evigheter, men plutselig har det gått ti år, og spillet du ventet så lenge på samler kanskje støv på en hylle du sjeldent besøker. Alternativt spiller du det fortsatt, men denne gangen kanskje i en relansert utgave med bedre grafikk.
Jeg har mange gode minner fra Assassin's Creed-serien, og salgstallene viser at mange fortsatt elsker det Ubisoft Montreal holder på med. Det skal godt gjøres å holde en spillserie oppe såpass lenge, spesielt når det gjøres over ni forskjellige hovedspill og et utall andre spin-offs og småtitler. Det betyr nok likevel at det ikke er så rart om kvaliteten faller over tid. Hva fremtiden vil vise for Assassin's Creed er vanskelig å spå, men at serien har et solid grunnlag for et videre liv – spesielt gjennom sine eldre titler – er sikkert.
