Det er merkelig å tenke på at det allerede har gått syv år siden Persona 4 så dagens lys, men det var faktisk helt tilbake i 2008 vi ble kjent med Yosuke, Chie og resten av den mysterieglade gjengen i Inaba for aller første gang. Enda merkeligere er likevel kanskje det faktum at spillet fortsatt er høyaktuelt etter så lang tid, selvfølgelig mye takket være en iherdig innsats fra Atlus og kompani.
Vita-relanseringer, slåssespill, grottebaserte sidesprang og hele to animasjonsserier har i hvert fall gjort sitt for at jeg ikke kommer til å glemme Persona 4 med det første. Og nå er jaggu enda et spill på vei. Denne gangen er det snakk om et rytmebasert musikkspill, hvor dansing er den eneste måten du kan redde verden fra den sikre undergang.
Persona 4: Dancing All Night er sprøtt og sært på en og samme tid, men for tilhengere av opphavsmaterialet er dette et stykke fabelaktig spillunderholdning.
Mambo ved midnatt
Men hvorfor har det seg slik at disse kjente og kjære figurene plutselig har begynt å danse? Persona 4 var jo akkurat ikke viden kjent for å være blant de hyggeligste spillene fra den gang da, med dyster tematikk og uhyggelige drapsgåter i TV-land. Figurene hadde sitt å slite med privat, og med unntak av det tidligere popidolet Rise Kujikawa, var det ingen blant det store rollegalleriet som antydet til dans og drama i løpet av de snaue 70 timene vi tilbragte med spillet.
Vel, nå har det seg faktisk slik at den tidligere nevnte Rise skal gjøre sitt store «comeback», og vennegjengen har motvillig takket ja til å være med på turneen.
Dansetrinnene er lært inn, sangene koreografert, og alt ligger an til en fantastisk konsert – i det minste helt til skumle krefter drar våre helter med tilbake til landet bak skjermen. Nytt av året er det faktum at det ikke lenger er snakk om noe TV-univers: Nå handler det i stedet om en skummel nettside, hvor man blir dratt med inn i skyggene hvis man ser en video ved midnatt.
Når man først er der er den eneste måten å redde seg selv – og kanskje også verden – ved å uttrykke sine følelser gjennom dans og musikk. Greit med et intensivt dansekurs friskt i minnet da.
Dancing All Nights fortelling er relativt kjent, men kommer likevel pakket inn i en helt ny setting – sånn sett er historien profesjonelt satt sammen. Store deler av handlingen fortelles som en god visuell novelle, med animerte mellomsekvenser, et velskrevet manus og fullstendig stemmegivning fra de originale skuespillerne. Særtrekk og egenart ved hver figur lever da videre fra originalspillene, og det er fortsatt en svært hyggelig gjeng å tilbringe tid sammen med.
Det er en relativt kjent fortelling, i en helt ny setting.
Hvordan nykommere vil oppleve historien er jeg imidlertid mindre sikker på. For selv om handlingen gjør en solid jobb med å forklare nøyaktig hvorfor denne ungdomsgjengen plutselig kaster seg ut i dans, gjør den lite for å presentere de forskjellige figurene utover det rent grunnleggende. Det blir litt overfladisk til sammenligning.
Handlingsforløpet hjelper heller ikke, da det er mye det samme som i originalspillet, hvor man (i hvert fall til å begynne med) må redde en lang rekke ofre fra midnatt-universet. Når kampanjedelen i tillegg er så lang som den er, blir det rett og slett litt kjedelig til tider, og forutsigbarheten dreper det som ellers kunne vært, og til tider fortsatt er, en herlig epilog til Persona 4.
Standard slowfox
Samtidig skal det understrekes at en god historie ikke nødvendigvis er det som pleier å definere spill av denne typen. Ofte er det ingen handling i det hele tatt – musikken og rytmespillet som følger med er liksom det eneste som betyr noe.
Dancing All Night kjører imidlertid på med begge deler, for hvorfor ikke gjøre ting skikkelig når man først er i gang? Dansingen kommer, som tidligere nevnt, først til syne i skyggeland, hvor man ikke lenger får lov til å slåss, men i stedet er pent nødt til å danse for å uttrykke sine følelser. Kun slik kan monstrene tas av dage, og som en alternativ «dance off» inntar hovedpersonene dansegulvet hver for seg.
Dette viser seg også å være ganske velkjente saker, i det minste for alle som har bevegd seg bortpå knappebaserte musikkspill tidligere: Noter kommer flyvende i moderat tempo over skjermen, og når de treffer de markerte ytterpunktene må man være rask på labben.
De er først og fremst seks knapper som gjelder. Trekant, sirkel, kryss og de tre venstreliggende pilknappene får dermed kjørt seg, i takt med stadig mer kompliserte rytmemønstre. Vanskelighetsgradene man får velge mellom er godt justerte, og jeg merker en bestemt ferdighetsøkning jo mer jeg spiller.
Notene kommer også i ulike former, og der man noen ganger må holde inne én knapp, vil man av og til måtte trykke på to samtidig, samt bruke Vita-spakene for å utføre en såkalt «scratch» (som det heter på DJ-språket). Det er enkelt, men det fungerer mer enn godt til sitt bruk.
Det skader heller ikke at spillet er stappfullt av stil og særegen sjarme. Farger brukes løst og fast, med store former og heftige animasjoner på lur. Dansingen er kanskje det tøffeste av alt, og jeg kan virkelig føle det de ulike personene prøver å formidle. Kanji og Chie slår i luften med sin sedvanlige styrke; Naoto svaier og snurrer til mer dunkle melodier; mens Yukiko og Rise briljerer med silkemyk eleganse.
Japansk jazz
Og hva med musikkvalget? Jo, der har heldigvis Persona 4-universet nok å velge mellom, og de feteste tonene fra de foregående spillene får virkelig vise seg fram her. Klassikere som «Reach Out To the Truth» og «Your Affection» står som selvskrevne innslag, mens sidesprangene «Maze of Life» og «NOW I KNOW» også fenger.
Sangene er herlig japanske, både i fremtoning og påtatt engelsk uttale, og de jazz-pop-aktige rytmene får det garantert til å rykke i fingertuppene. Også her blir det spesielt fornøyelig for de som har kjennskap til opphavsmaterialet, og for undertegnede, som mener at lydsporet i Persona 4 er et av de beste i sin sjanger, kunne utvalget nesten ikke vært bedre.
Litt mange remikser er det kanskje, med kun 19 unike låter med fra start. Flere titler kommer nemlig i to og tre utgaver forskjellige utgaver, og sånn sett blir det en smule snaut.
Innhold er det likevel nok av, med ulike partnere som kan låses opp og kastes inn i hver eneste dans, samt en hel haug av kostymer som kan skaffes til veie etter hvert som man gjør det bedre og bedre på dansegulvet. Dermed tar det likevel lang tid før man kan si seg «ferdig» med Dancing All Night, og selv da vil nok spillet forbli på Vita-en i lang tid fremover.
Konklusjon
Ok, så har det kanskje gått syv år siden Persona 4 gjorde seg kjent for verden for aller første gang, men den gjennomslagskraften spillet hadde da, har siden banet vei for en hel haug med fantastiske spillopplevelser.
Musikkspillet Dancing All Night er det foreløpig siste i rekken, men gjør seg kanskje aller best av de mange sidesprangene som har dukket opp langs veien. Historien er spennende i og for seg, og selv om det blir litt kjedelig til tider, er det herlig å få hilse på figurene fra originalspillet – spesielt i tidsrommet som følger den opprinnelige historien.
Nykomlinger får det nok hakket være med å knytte tette bånd med disse ungfolene, for selv om grunnlaget for dansingen er unikt og interessant, presterer handlingen aldri det lille ekstra.
Spillets stil gjør derimot opp for dette i lange baner, og det skal godt gjøres å finne et Vita-spill som fremstår med like stor selvsikker råskap som Dancing All Night. Det samme gjelder selvfølgelig også for musikkutvalget, som til tross for å være litt lite, har en flust av kjente og kjære låter fra Persona-biblioteket.
Japansk jazz-pop er i hvert fall søt musikk i mine ører, og da har heller ikke fingrene noe imot å kaste seg med i dansen.
Andre heftige musikkspill, spør du? Vel, vi var godt fornøyd med Hatsune Miku: Project Diva f i fjor. Ønsker du noe til hjemmekonsollene kan vi også anbefale Guitar Hero Live.
