A er best, men ikke bedre enn S
Forza har med andre ord spikret kjøregleden, og det som gjør biler til en hobby for mange, bom fast. Å egentlig forvente mer på dette tidspunktet blir å be om mye, men Forza har enda litt å by på.
Selv om det riktignok er spillets svakeste punkt, er karrieremodusen langt fra dårlig. Spillet introduserer deg først til barnehagenivået, klasse F. Hvert løp er delt inn i forskjellige klasser, og etter hvert som du spiller og forhåpentligvis vinner, låses det opp nye klasser. Hver bil er også delt inn i en egen klasse, ergo får du ikke lov til å stille med en Audi R8 omgitt av Fiestaer og franske brødbiler.
I begynnelsen fungerer dette utmerket, men forvent et aldri så lite sjokk når du plutselig stiller til ditt første løp i A-klassen. Dessverre er vanskelighetsgraden nokså ujevn, i de første tre klassene burde du klare å vinne relativt lett på samtlige vanskelighetsnivåer. Når du derimot kommer til klasse A og oppover må du forvente å jobbe for maten på bordet.
Desto verre blir det i løpene som er en del av verdensmesterskapet, undertegnede fyrte av sin del av nordnorske gloser ("Æ ska rive dæ ne i fjæra å piske dæ me en flisat vaier!"), men etter mange forsøk ble seieren endelig min. Heldigvis kan du når som helst justere helt fritt på hvor vanskelig du vil ha det, både ved å skru av og på diverse hjelpemidler som ABS, anti-spin med flere, samt justere hvor aggressive motstandere skal være. Så om stua etter hvert høres ut som djevelens toalett kan det være en idé å skru ABS-en på igjen, om så bare til neste løp.
Spillet byr dog ikke på så veldig mye motivasjon for å fortsette kjøringen, annet enn ei feitere lommebok som tillater nye biler. Det, kombinert med opplåsing av nye baner er for undertegnede mer enn nok motivasjon for å fortsette. Hvorvidt dette er et minus eller ei kan dog diskuteres, hovedsaklig fordi dette faktum er tydelig helt fra starten – og Forza sikter seg tross alt inn på de ekte bilnerdene. Er du en helgekjører er Forza fortsatt absolutt god underholdning, men bortsett fra en større E-garasje venter lite heder og ære i slutten av tunnelen.
Oyh, noen har glemt å skru av poleringsmaskinen
Som hunder og katter, kan aldri spillerne aldri bli enige om hva som ser best ut av Forza 3 og det kommende Gran Turismo 5. Uten at jeg skal spå i dette, kan jeg i hvert fall forsikre om at Forza 3 ser aldeles nydelig ut. Selv om samtlige bilene har fått en voldsom gjennomgang av poleringsmaskinen, ser samtlige biler særdeles flotte ut i det de eksploderer bensin på startlinja. Især detaljnivået imponerer virkelig, her kan til og med Kari Nordmann fortelle deg hvilken bil du har foran deg.
Også banene imponerer stort, særlig de virkelighetstro kopiene av sine ekte storebrødre. Her vil jeg spesielt fremheve de tøffeste etappene på Nordschleife, som skaper en underlig klaustrofobisk, men vakker stemning i det du og din følgesvenn brøler deg bortover blant de grønne trærne. Såpass vakkert er det faktisk at du tidvis får lyst til å finne fram kameraet, og det kan du faktisk. Spillet kommer med en lettfattelig, men avansert foto- og filmmodus som lar deg knipse allverdens skrytebilder av flotte brekkslader. Undertegnede er særdeles fornøyd med bildet av en RX-7 som kommer kjørende sidelengs oppover de majestetiske Fuji-fjellene.
Og for å sette prikken over i-en har vi spillets lakkdesigner. Her kan du velge og vrake i det meste som finnes av malingsbøtter og koster. Enten du foretrekker en sjokkrosa Nissan Skyline eller en himmelblå Ferrari (slike ting vil vi forøvrig ikke se) med grønne fartsstriper kan du faktisk lage akkurat det. Er du derimot for lat til å gjøre jobben selv kan du ta turen innom "storefront" og kjøpe designen eller hele bilen til en annen spiller. Noe som forøvrig er en kjekk inntektskilde om du er stødig med lakksprøyta.
Konklusjon
Forza er et spill som virkelig minner meg på hvorfor jeg liker spill, hvorfor jeg bruker time på time, dag ut og dag inn foran skjermen. Jeg vil nok neppe noen gang få kjøre en Maserati MC12, og desto mer tvilsomt er det at jeg noen gang får eie den. Forza gir meg derimot muligheten, og best av alt, trolig en rimelig nøyaktig følelse av hvordan den og hundrevis av andre biler er å kjøre. Spillet har klart å fange essensen av kjøreglede, den primitive villmannen i meg rett og slett danser rundt i glede av følelsen av akselerasjon, de-akselerasjon, G-krefter og fart Forza leverer.
Som om ikke det var nok imponerer spillet voldsomt med et enormt utvalg av både biler, baner, oppgraderinger og justeringer. Men det er ikke bare mangfoldet som imponerer, den er også den utrolige dybden og detaljerikdommen. Eksempelvis følger det med hver eneste oppgradering med en detaljert beskrivelse om hvilken funksjon komponenten har, hva den gjør og hva du kan tjene på å oppgradere den. Påtroppende hobbymekanikere kan nok lære mye av bare noen timer på Forza-verkstedet.
Spillet gir virkelig mening til ordtaket "som et barn i en godtebutikk", og for bilnerder som meg er dette så godt som det kan bli. Forza er rett og slett genialt.
