En skulle kanskje tro at den tredje utvidelsespakke til World of Warcraft var den minst omfattende. Du får kun et fåtall nye soner og fem erfaringsnivåer, mot et massivt kontinent og ti nye erfaringsnivåer i hver av de to første. Sannheten er en helt annen, Cataclysm fremstår som den største og viktigste oppgraderingen i spillets seksårige historie.
Azeroth brenner
Når dragen Deathwing går amok i Azeroth, får det nemlig store konsekvenser. Landskapet forandres for alltid av oversvømmelser og store kratere. Som en følge av dette er samtlige soner i den opprinnelige verdenen redesignet. Det innebærer ikke bare at områdene har fått en grafisk overhaling, men at historie, oppdrag og hendelser er pusset opp og sydd sammen med prydsøm til en mer strømlinjeformet og orkestrert opplevelse. Du vil garantert kjenne igjen mange av oppdragene, men mye av innholdet er helt nytt. Dermed er det duket for nye opplevelser helt fra første erfaringsnivå.
Spesielt friske er startsonene for de to nye rasene; horden har fått goblin mens alliansen er forsterket med varulvlignende worgen. Som fersk goblin får du blant annet frese rundt i en bil på et sinnrikt veisystem mens du skaffer deg bling og organiserer en real fest. Betydelig mindre lek og moro er det for Worgen, som blir kastet rett inn i forsvaret av byen Gilneas. Begge benytter seg i stor grad av faset innhold. Dette innebærer at ulike spillere ser forskjellige versjoner av verdenen avhengig av hvor de befinner seg i en sekvens av oppdrag. Dermed kan du for eksempel bli vitne til at en tidligere fredelig bydel legges i ruiner.
Dette er teknikker som også har blitt benyttet tidligere, men det gjøres nå i langt større grad. Spesielt i de nye sonene, men flere av de gamle har også fått slikt innhold. Det er selvsagt et visst faremoment knyttet til slik fasing, da det lett kan bryte spillernes illusjon om at de deler en felles verden og historie, men det hele er så integrert og sømløst at det aldri oppfattes unaturlig eller spesielt begrensende.
Tettere sammensydd
En av de viktigere strukturelle forandringene har fått ufortjent lite oppmerksomhet. Sonene og oppdragene er nå knyttet sammen mye tettere, slik at spillet i langt større grad enn tidligere tar deg i hånden og fører deg langs en fastlagt sti. En tavle i hver storby gir deg i oppdrag å besøke en sone som passer for ditt erfaringsnivå. Når du kommer dit, kan du i all hovedsak følge en rekke med oppdrag som fører deg gjennom sonen og gir deg det aller meste av innholdet på et sølvfat. Når alt er gjort og sett, blir du sendt til en ny sone. Tidligere var man i langt større grad avhengig av å lete opp oppdragsgiverne selv og å styre sin egen progresjon.
Det er også kuttet kraftig ned på reisetid, da sonene har fått langt flere flygepunkter. Dessuten kan visse oppdrag leveres uten at du trenger å gå tilbake til oppdragsgiveren. Kombinert med at ridedyr er tilgjengelig langt tidligere enn i spillets barndom, er opplevelsen av å spille gjennom de 60 første erfaringsnivåene nå en ganske annen. Det går ikke bare langt raskere, det er i langt større grad en transportetappe med fokus på innhold snarere enn utfordringer. På både godt og vondt. Det er forståelig at Blizzard vil ha spillerne opp til høyere erfaringsnivåer, men det knytter seg en del sentimentalitet til de gamle utfordringene, og mange vil sikkert savne en del av dem.
Spillet er for eksempel kjemisk renset for alle gamle gruppeoppdrag, og mange av grottene er redesignet slik at de er kortere og enklere. De krever rett og slett langt mindre planlegging og forhåndskunnskap enn tidligere, slik at det er overkommelig å pløye seg gjennom dem med tilfeldig sammensatte og uerfarne grupper. Eksempler på dette er Stratholme og Scholomance, som både er kortet ned betraktelig og justert til et lavere erfaringsnivå.
Justert vanskelighetsgrad
Også flere av sonene er tilpasset lavere erfaringsnivåer enn tidligere. Det er kanskje uvant for gamle spillere å utforske Plaguelands før man er tørr bak ørene, men det er en fornuftig konsekvens av at det ikke lenger er behov for bøttevis med innhold balansert mot det gamle erfaringstaket på nivå 60. Det er tross alt ingen grunn til å stoppe opp på dette nivået nå, du blir bare henvist til Outlands (kontinentet fra The Burning Crusade), hvor du tilbringer de neste ti erfaringsnivåene, før det er på tide å bryne seg på Northrend (Wrath of the Lich King) opp til 80. Områdene fra de to forrige utvidelsene er praktisk talt uforandrede, men fra 80 til 85 får du igjen nytt innhold mellom fingrene.
Det meste av dette er lagt til de eksisterende kontinentene Eastern Kingdoms og Kalimdor, men vi får også lekt oss i en ny og fargerik undervannsverden. Oppdragene er mer varierte enn tidligere, og den utstrakte bruken av faset innhold legger til rette for økt innlevelse. Dessuten leveres mange av de mer tradisjonelle oppdragene i en fantasifull og innbydende innpakning. Referansene er mange og smilet aldri langt unna. Du får for eksempel stifte bekjentskap med Harrison Jones og hjelpe ham med diverse arkeologiske krumspring.
Arkeolog kan du leke på egenhånd også, da dette er et nytt yrke som alle kan lære seg. Fragmentene du finner på utgravningsplassene kan monteres til en rekke mer eller mindre nyttige gjenstander. Det er en hel del flaks involvert i hva du får puslet sammen og når, men om du er flittig kan du for eksempel få et nytt ridedyr i form av et dinosaurskjelett. Bakken er imidlertid forbeholdt de som er fattige eller av lavt erfaringsnivå. Så snart du når 60, kan du nemlig lære deg å fly fritt rundt, noe som tidligere var forbeholdt Outlands og Northrend.
