Persona 4 ble opprinnelig lansert til PlayStation 2 i Europa i 2009, og dette var på mange måter et merkelig tidspunkt å skulle tilby massene et PlayStation 2-spill. PlayStation 3 hadde tross alt ankommet våre breddegrader hele to år tidligere, og fra et grafisk og teknisk perspektiv kunne den gamle konsollen umulig holde følge.
Til tross for dette fikk spillet en strålende mottagelse, og mange kåret det til et av de beste japanske rollespillene fra forrige tiår. Selv gikk jeg straks til innkjøp av spillet, men takket være en altfor høy vanskelighetsgrad og altfor lite erfaring innenfor sjangeren måtte jeg se meg tapt allerede mot spillets første virkelig store sjefsfiende. Jeg begynte på nytt på en lavere vanskelighetsgrad, men det ble aldri til at jeg kom lenger inn i Persona 4 enn de første par timene.
Da ryktene om en europeisk lansering av den nyoppussede PlayStation Vita-utgaven dukket opp tidligere i år kunne jeg likevel ikke gjøre annet enn å glede meg. Jeg gledet meg til å se hva mer dette spillet egentlig hadde å by på etter den lange åpningssekvensen; gledet meg til å bli bedre kjent med den interessante historien som jeg bare hadde skrapt ved overflaten nesten fire år tidligere; gledet meg til å fullføre det jeg startet på.
Nå har jeg tilbragt flere virtuelle måneder som elev, venn, detektiv, og monsterbekjemper på den japanske landsbygda, og jeg har elsket hvert sekund.
Et ansikt utad
Persona 4 Golden finner sted i Japan, nærmere bestemt i den rolige forstadsbyen Inaba som snus på hodet idet en rekke ungdommer blir kidnappet og forsøkt drept. Midt oppi dette står du, en nyinnflyttet skoleungdom som på sett og vis er innblandet i det hele. Fra første stund innser man at det er noe rart som foregår i kulissene.
En mystisk drøm introduserer deg for en krokneset spåmann som påstår at du har en mystisk og farefull skjebne i vente. Når man like etter blir trukket inn i en annen verden gjennom TV-skjermen på det lokale kjøpesenteret slår denne profetien ut i full blomst.
Det er i TV-ens bisarre verden man blir kjent med de titulære Persona-figurene, som forøvrig er hentet rett fra de psykologiske teoriene til Karl Jung. Han mente at hver person hadde to sider, den siden de ville vise til andre mennesker og den siden de skjulte på innsiden, respektivt et menneskes Persona og dets Skygge.
Dette er bisarre og majestetiske skapninger, som mer enn noe annet kan ses på som en voksen og litt sær utgave av Pokémon.
I spillet kan man ved å konfrontere sin skyggeside lære å kontrollere Personaen sin som man deretter kan bruke i kamp mot andre skyggemonstre som befolker TV-verdenen. Spillets turbaserte kampsystem lar deg gjøre stadig mer spektakulære ting. Ved siden av vanlige angrep og blokking kan de ulike Personaene også lære seg elementære angrep, som blant annet is, ild, lyn, og så videre. Det er like intuitivt som det høres ut som, og alle funksjoner presenteres nøye før du slippes ut på egenhånd i Persona 4 Golden.
For dine føtter
Spillet begynner nemlig nokså tregt, og de første fem timene er det et stramt bånd som spennes rundt halsen på deg som spiller. Etter dette åpner derimot byen seg opp for dine føtter, og hva du velger å bruke tiden din på blir mer og mer opp til deg.
Du kan velge å tre inn i TV-ens mystiske verden for å gjøre deg sterkere i forkant av den neste uungåelige forsvinningen, du kan delta i idrettsgrener på skolen for å bli modigere, eller du kan gjøre noe så enkelt som å spise lunsj med en av klassekameratene dine.
Mulighetene er mange, og det beste av alt er hvor engasjerende alle disse handlingene ender opp med å være. Én dag bestemmer jeg meg for eksempel for å bli med på basketballlaget hvor jeg straks ender opp på god fot med Kou. Jeg lærer fort om hvordan han sliter med press hjemmefra mens vi kaster ball, hvorpå jeg danner et sosialt bånd til Kou. Dette båndet lar meg forstå figuren bedre, og på toppen av det hele blir både jeg og monstrene mine sterkere.
For hver nevneverdige person man støter på og samhandler med danner man nemlig et nytt sosialt bånd som igjen styrker deg i TV-verdenen, først og fremst ved å la deg skape bedre Personaer. Man får stadig tak i nye skapninger å leke med, og disse kan man deretter smelte sammen for å lage et kraftigere monster.
Dette er overraskende morsomt, og å eksperimentere med ulike kombinasjer for å skape det ene monsteret man har siklet på for ti nivåer siden blir også en del av dagene dine i Inaba.
En velfortjent pause(knapp)
Inaba er en liten og sjarmerende by langt ute på landet, og på tross av de stadige kidnappingene er det en slags bisarr fred som ligger over forstaden. Byen er på ingen måte del av en åpen verden, men heller delt opp i ulike seksjoner man kan ta seg fram og tilbake mellom som man ønsker.
Jeg spankulerer gatelangs på nattestid for å se om jeg ikke kan snike meg inn på den lokale puben, jeg fisker nede ved elva sammen med Yosuke om dagen og en scooter-tur til toppen av det nærmeste fjellet gir meg godt overblikk over en solfylt dal. Det er mange ting å se på og gjøre, og når man etterhvert låser opp nye områder å besøke øker mulighetene betraktelig. Samtidig er spillets verden skuffende livløs, og det er surt at jeg for eksempel ikke kan bli bedre kjent med tilfeldige personer jeg møter på gata.
Det er tydelig at spillet baserer seg på et PlayStation 2-spill, men takket være meget godt design og livlige animasjoner klarer spillets ytre likevel å sjarmere. Figurer veiver herlig og parodisk med hendene når de skal understreke et poeng, superpolerte ansiktsportretter dukker opp hver gang en viktig person har ordet. Replikkene er forøvrig levert med spenstighet og herlig dramatikk fra de engelske skuespillerne, og hver figur har svært distintive personligheter.
Spillet har også god humor, selv om det til stadighet tar opp temaer som død, seksualitet, sjalusi og mobbing. På toppen av det hele finner man et fremragende lydspor som med en blanding av engelske og japanske vokaler, samt minneverdige melodier, virkelig slår an her i gården.
Sammenlignet med den originale utgaven har Vita-versjonen også en rekke nyheter å by på. For å nevne noen vil man finne en rekke nyutviklede monstre, en helt ny figur baner sin vei inn i historien og nye spillmekanikker er på plass.
Muligheten til å pause spillet når som helst og fortsette der man slapp viser seg også å være en kjærkommen Vita-funksjon. Spesielt fordi spillets kamp- og historiesekvenser kan vare i urovekkende lang tid. På denne måten kan man denge løs på fiender i fem minutter på bussen og samtidig bruke timesvis på dype karakteranalyser og personlige fortellinger når man kommer hjem, uten å noen gang forlate Inaba.
Konklusjon
Med flere virtuelle måneder og godt over ett døgn med spilletid investert i Persona 4 Golden kan jeg trygt si at dette er et av de mest engasjerende rollespillene jeg har begitt meg ut på. Ønsket om å oppnå kontakt med nye mennesker samtidig som jeg slakter skyggemonstre og får håndtere spennende skapninger er nesten som en drøm.
Det skader heller ikke at spillet har et vell av fantastiske rollefigurer, god humor, fengende musikk, sjarm og en, sålangt, engasjerende historie. Om det er noe jeg skulle peke på sålangt i spillet måtte det være det faktum at det ikke er spesielt interessant å løpe rundt i byen på egenhånd, til det er den altfor livløs og kjedelig.
Dette er likevel ikke noe stort svakhetstegn når man tilbringer mesteparten av tiden sin i lag med et vell av fantastiske rollefigurer som gir deg lyst til å spille videre. Jeg vil høre om hvorfor Kou er så nedfor for tiden, jeg ønsker å lære Yukiko å kjenne, og jeg må bli sterk nok til å redde det neste offeret. Så enkelt er det bare.
Som et tradisjonelt japansk rollespill er Persona 4 Golden et langt spill, med godt over 80 timer med underholdning. Vi ønsker å oppleve så mye av spillet som mulig før vi setter en endelig karakter, og bruker derfor dette førsteinntrykket som mellomstasjon før anmeldelsen.
