LONDON (Gamer.no): Jeg er ingen utpreget god sjåfør. Jeg har ikke førerkortet for bil, og grunnet en medfødt synsfeil samt legendarisk fatal motorikk var øvelseskjøringen min også et kapittel for seg selv. Kombiner det med at jeg har nada interesse for disse skrothaugene som annet enn fremkomstmiddel eller stereoanlegg på hjul, og du får en kar som kanskje ikke er dødsforelsket i bilspill.
Jeg lar meg likevel sjarmere en sjelden gang, og min første smakebit på Need For Speed: Hot Pursuit står for noe av det mest givende jeg har prøvd innen sjangeren på lange tider.
Ny ham
Okei, så dette er Criterion Games' hitill siste sprell. Denne dyktige gjengen har tidligere stått for den særs populære Burnout-serien, i tillegg til den ikke fullt så vellykkede satsningen Black. Akkurat dette prosjektet må kunne sies å være resultatet av en intern sjongleringsøkt hos EA, ettersom Criterion aldri har jobbet med Need For Speed-tidligere. Resultatet er altså en nytolkning av politi-og-røver-konseptet Need for Speed: Hot Pursuit.
Utgangspunktet er noe av det samme, men denne gangen får vi velge om vi skal være den sleske adrenalinjunkien på rømmen fra ordensmaktene eller innta rollen som lovens lange arm. De to sidene har uansett en solid fellesnevner – full gass gjennom hektisk trafikk med de råeste sportsbilene der ute. Og stort mer trenger du i grunn ikke.
Vi var heldige nok til å få ta turen til den engelske hovedstaden for å kjenne litt på både en- og flerspillerdelen, og det er ingen hemmelighet at en viss fotgjenger ikke kan vente til anmeldelseseksemplaret treffer postkassa. Dette spillet legger nemlig til rette for umiddelbart interessant, lettbent racingmoro av den folkelige sorten.
Fri flyt
Våre verter for dagen var selvsikre nok til at vi fikk boltre oss i en rimelig hindringsfri spillkode, og da det hele ble innledet med fri plasking i enspillerdelen var det bare å slå seg løs. Turen gikk til det oppdiktede solskinnsdistriktet Seacrest County.
Kampanjedelen av spillet er rimelig løst strukturert, og du velger til enhver tid om du vil spille som politi eller fartsbanditt. Løpene kan velges i ganske fri rekkefølge, og du går opp i rang etter hvert som du fullfører de med et bra resultat. Blir du en bedre råkjører får du tilgang til nye biler og løp. Blir du en bedre politibetjent – ja, samme greia.
Her har du ingen historie som forsøker å gjøre det kosher å kjøre Lamborghini Gallardoer inn i stumpen på råkjørere, ei heller noen videre forklaring på hvorfor du bare farter rundt og kjører fort dagen lang.
Det fungerer helt greit, og i stedet får du en kort briefing på starten av hvert løp. Her forklares du ting som at du skal knabbe en gjeng med hodeløse tenåringer i fartsrus, eller at politidistriktet ditt har fått disponere en splitter ny superbil og at du må prøvekjøre den.
Dermed hviler hele opplevelsen på at det er artig å kjøre bil, men det skal man ikke kimse av.
Frisinnet enspillerdel
Det er flere typer løp i enspillerdelen. Noen av de går enkelt og greit ut på å kjøre fort gjennom flotte landskap uten å kræsje, andre er litt mer kompliserte. Jeg kan likevel si såpass som at essensen av å være sivil er å kjøre fort, fort og atter fort og at det samme gjelder i politiham. Forskjellen er at du som råkjører forsøker å lirke deg unna svartemarja der du som konstabel skal gjøre dagen sur for den ulydige tufsen i bilen foran deg.
Derfor får du benytte deg av sofistikerte hjelpemidler som elektromagnetiske våpen (som er fremtidens svar på Mario Karts skjellskyting), helikopterstøtte, spikermatter og veisperringer. Det å håndtere disse er en utfordring i seg selv, særlig når man ligger godt over fartsgrensa. Videre må man også navigere blant den tidvis trange trafikken i Seacrest County, og kanskje er det sågar andre karer som vil delta i råkjøringsmoroa.
Dette er likevel ingen intrikat simulator. Bilene oppfører seg som i en Hollywood-film, og det passer meg utmerket. Det er nok de som får ekle frysninger av tanken, men jeg synes det er helt flott å kunne presse gassen i bånn, hive bilen i en breisladd og styre meg gjennom store deler av brettet uten å måtte tenke på at stumpen glipper.
Faktisk er det akkurat det som gjør det hele så interessant for min del. Dette ikke er et spill som krever at du terper bilfysikk, kjøremønster og baner i lange tider for å ha det gøy. I stedet legger det seg på et nivå Criterion håndterte så fantastisk med Burnout-serien – den rene og skjære kjøregleden. Her kan hvem som helst sette seg ned med spaken og gjøre en formidabel innsats, og det er herlig inkluderende.
Intens kniving
Det som imponerte meg mest var likevel flerspillerdelen. Først og fremst bør spillets autolog-funksjonalitet trekkes frem, og denne har også spilt en stor rolle i markedsføringen av Need for Speed: Hot Pursuit. Dette er enkelt og greit en overordnet spillersentral som henger over skuldra di som han sleske fyren på bussen.
Autolog gjennomsyrer alle aspekter av spillet, og det vil tyne en satan ut av deg enten du er from som et lam eller han ingen vil spille brettspill med fordi han får raserianfall. Kjører du et enspillerløp? Ja, da vil du automatisk få beskjed når en venn av deg har slått rekorden din. Prøver du å kose deg med litt dus flerspiller? Vel, da kommer nok xNorgegutt_87x midt i fleisen din med en syrlig bemerkning.
Omtrent alle spillskjermer har sydd inn dette konkurranseelementet, enten det er i form av en oversikt over hvilke biler vennene dine foretrekker eller hvordan vennelista har gjort det i et visst løp. Resultatet er at det alltid er vits i å kjøre et løp om igjen, enten det er for å bryte noen annens rekord eller fordi du vil opparbeide deg en komfortabel buffer.
Konseptet er intet mindre enn genialt, og det er en artig løsning som polstrer spillets varighet uten å skyve mot deg masse (tomt) innhold slik andre spill fort har en tendens til.
Hissige løp
Hva de faktiske løpene angår så tilbragte vi en kvart dag i det jeg vil anta er spillets kjernemodus i flerspiller. Her er man et dusin spillere totalt, og hver spiller velger om han eller hun vil være politi eller røver. Vi fikk med andre ord oppleve en rekke kombinasjoner av de to fraksjonene, med alt fra et par røvere mot halve etaten til et par ensomme konstabler på frustrerende jakt etter et dusin lovløse.
Artig nok påvirket ikke dette balansen nevneverdig. Det er vanskeligere å kjøre fort når du kniver med en rekke andre råkjørere som også vil vinne løpet, samtidig som det er noe enklere å unngå de brutale våpnene til onkel blå når de har en håndfull biler å følge etter. På samme måte er det lett å virkelig klemme ut de saftige tidene om du er alene eller kun konkurrerer med et par andre, men da vil også politiarméen lettere peile ut deg som et enkeltmål.
Denne balansen føler jeg er viktig å presisere, ettersom det er et kjent faktum at rakkerungene på Internett har en lei tendens til å traske sin egen sti uten hensyn til lagets beste.
Selve løpene føles rimelig tilsvarende de i enspillerdelen, men de får selvsagt en ekstra brodd av å spille mot noen du kjenner. Denne forsterkes ytterligere av den stadige stangingen man gjerne opplever av å bomme på bakenden til bilen foran med en liten halvmeter, eller at det elektromagnetiske våpenet går skeis i siste liten.
De to sidene styrer også rimelig likt, samtidig som de føles såpass forskjellige at valget er givende. Det er noen forskjeller i våpnene, utseendet på bilene og slikt fra side til side, men essensen av veivalget ligger enkelt og greit i når du føler at du kjører kjappest - når du jager eller når du blir jaget.
Konklusjon
Need for Speed: Hot Pursuit er sannsynligvis det første bilspillet jeg virkelig har latt meg overbevise av de siste par årene, og jeg gleder meg som et barn til å ta i løpefart og stupe inn i resten av spillet. Vi har allerede fått prøve gode porsjoner av både en- og flerspillerdelen, men man vet aldri hva som lurer bak fasaden. Likevel har jeg problemer med å se for meg at dette spillet ikke ender opp på pallen blant årets saftigste bilspill.
Need for Speed: Hot Pursuit kommer i salg 18. november, for Xbox 360, PlayStation 3 og PC.
