Nok en gang skal vi tilbake til tvillingdimensjonene Stark og Arcadia, på eventyr gjennom tid og rom for å gjenopprette balansen mellom de to verdenene. Nok en gang skal vi stifte bekjentskap med Zoë Castillo og Kian Alvane, nøkkelkomponenter i kampen mot ondskapen som truer begge dimensjoner.
Hvor historien vil føre dem er ikke godt å si, men første av de fem bøkene Drømmefall Kapitler består av klarer i hvert fall å skape store forventninger for hva som kan skje senere. Det er en ørliten smakebit for hva som kan være i vente, og jeg kjenner at jeg har lyst på mer.
Ragnar Tørnquist og gjengen i Red Thread Games har klart å skape en herlig spillverden som praktisk talt trygler om å bli videre utforsket, noe jeg regner med vil få avkastning senere. Utover dette har dessverre ikke den første boken kjempemye kjøtt på beinet. Det begynner og avsluttes veldig sterkt, men brorparten av utgivelsen føles treg og innholdsløs.
På tide å våkne
Syv måneder etter hendelsene i Drømmefall ligger protagonist Zoë Castillo i koma. Hun er fanget i det snøkledde drømmelandet Storytime, tilsynelatende uten håp om å våkne. Forsøket på å stanse lanseringen av drømmemaskiner i forrige spill fungerte ikke, og innbyggerne i det høyteknologiske Stark plages nå av drømmeavhengighet og grusomme mareritt.
Etter et sammestøt med den enigmatiske vagabonden motiveres Zoë til å finne en vei ut av drømmelandet slik at hun kan komme seg tilbake til virkeligheten. En ny trussel står nemlig for døren. Noen utenfra skaper marerittene og bare Zoë kan stanse dem.
Samtidig, i det fantasy-inspirerte Arcadia, sitter krigeren Kian Alvane i fengsel for å ha forrådt sitt folk og sluttet seg til opprørerne. Etter en hurtig fengselsflukt og et løfte om at han fortsatt har en viktig rolle å spille forsvinner han fra historien, trolig for å dukke opp igjen når man minst venter det.
Det gjøres ganske klart at dette er Zoës historie. Hun er drømmeren, den med muligheten til å forflytte seg mellom dimensjonene. Hvor April Ryan har blitt av skal jeg ikke avsløre, men hun klarer å ha en finger med i hendelsene likevel. Utfallet av hennes innblanding ser jeg forventningsfullt fram til.
Våkne, gå på jobb, prøv å huske
Oppvåkningen fra drømmelandet har dog store konsekvenser for Zoë. Hun glemmer alt hun har gjort tidligere og går derfor tilbake til et normalt A4-liv med kjæresten sin. Handlingen er flyttet fra solfylte Casablanca til det Blade Runner-inspirerte Europolis, en europeisk storby stappfull av politiske intriger, brutale gangstere, neonlys og drømme-avhengige.
Red Thread klarer på imponerende vis å skape en by som føles full av liv. Folk myldrer rundt i gatene, politisk propaganda fyller tak og vegger, og den alltid tilstedeværende politistyrken EYE er en uhyggelig påminnelse om at storebror ser deg. Neonlys fra byens reklameplakater skaper et trist og urbant bylandskap som preges av at noe er i gjære under overflaten.
Bok én tar for seg to kapitler av den overhengende historien, pluss et lite mellomspill helt på slutten. Der kapittel én tar for seg Zoës opplevelser i Storytime handler kapittel to utelukkende om hennes dagligliv i Europolis, som innebærer å tilbringe tid med journalist-kjæresten Reza, bedrive frivillig arbeid for en lokal politiker, og hjelpe til hos en robotmekaniker.
Europolis fungerer glimrende som en introduksjon til teknologidimensjonen Stark, men jeg ser ikke poenget med å reke rundt for å oppleve Zoës dagligliv. Uten den større konteksten jeg ser for meg resten av spillet gir er det vanskelig å skulle bry seg om oppgavene du blir gitt. Å kalle det bortkastet tid blir å ta litt hardt i, men jeg skulle ønske utviklerne kunne lagt litt mer driv til Zoës historie etter den knallgode starten i Storytime.
Det er først mot slutten av bok én ting begynner å ta seg opp igjen, men da er plutselig historien over og du må vente noen måneder før du får lov til å fortsette.
Knotete kamera
Jeg sliter også litt med å skjønne hvorfor utviklerne har valgt å holde seg til spillmekanikken fra Drømmefall. Du kontrollerer Zoë fra et tredjepersonsperspektiv med WASD-tastene og roterer kameraet rundt med musa. Det virker som om spillet har blitt optimalisert for konsollspilling framfor mus og tastatur, og jeg merker at jeg savner den tradisjonelle pek og klikk-stilen fra Den lengste reisen.
Når du nærmer deg noe i omgivelsene dine som kan være av interesse spretter det opp et ikon som forteller deg hva du kan gjøre med det. Med et enkelt klikk på venstre musetast kan du undersøke objektet, plukke det opp, eller snakke med en person. Som brukergrensesnitt fungerer det greit, men pekeren din har en tendens til å klistre seg til ting.
Skal du snu deg bort blir det en kamp mellom deg og spillet og kameraet virret rundt som en full mann på enhjulssykkel opptil flere ganger. Det er enormt frustrerende når ting ikke vil lystre, noe som igjen river meg ut av historien jeg forsøker å leve meg inn i. Spesielt i trange omgivelser er kameraet totalt på villspor. Det flyter opp, ned, fram og tilbake som ei forvirret flue.
Dialogvalg og konsekvenser
Red Thread Games har tilsynelatende hentet inspirasjon fra Telltale Games' The Wolf Among Us og The Walking Dead da de utarbeidet spillets dialogsystem. I prat med andre personer får du opp flere forskjellige svar på noens replikk, og hvordan du svarer kan påvirke Zoës forhold til dem. Utviklerne lover at både store og små valg vil få konsekvenser for historien ved et senere tidspunkt. Hva disse konsekvensene vil være blir spennende å se.
Velger du å krangle med Zoës kjæreste, eller lar du ham få viljen sin? Redder du medarbeideren din som trues av ildsinte gangstere? Hva slags person ønsker du at Zoë egentlig skal være? Slike spørsmål må du stille deg selv i løpet av spilletiden, som igjen skreddersyr opplevelsen din på finurlige måter.
Hvert dialogvalg forklares og begrunnes av en indre monolog som gir deg små biter av Zoës mentale tilstand på det tidspunktet. Personlig synes jeg det er en meget god måte å få spilleren til å ta bestemte valg og styre Zoë i den retningen man vil.
All dialog foregår på engelsk, noe jeg også stusser litt over i og med at Den lengste reisen og Drømmefall hadde norsk tekst og tale. Det er synd at de har valgt å droppe den norske oversettelse denne gangen, men hvis jeg skal spekulere kan det ha vært for å holde budsjettet til bestemt sum. Skuespillere koster penger, og oversettelse og språkoptimalisering er dyrt.
Konklusjon
Omtrent tre timer etter at jeg kjørte i gang Drømmefall Kapitler: Den lengste reisen fikk jeg se rulleteksten og jeg måtte lene meg litt tilbake for å absorbere inntrykkene jeg satt igjen med. For hva hadde jeg egentlig gjort? Jeg hadde rømt fra to fengsler, ett fysisk og ett psykisk, jeg hadde vandret rundt i en europeisk cyberpunk-storyby i et par timer, og jeg fikk se glimt av hva som er status for April Ryan.
Som begynnelsen på en historie føles bok én litt mangelfull. Jeg likte svært godt tiden jeg tilbrakte i Storytime, og Alvanes fengselsflukt i Arcadia gav absolutt mersmak, men tiden tilbrakt i Europolis føltes treg og lite engasjerende. Jeg vet at dette bygger opp til noe større, men uten mulighet til å se hva det bygges opp til blir det vanskelig å finne entusiasmen for å betateste en dum robot og henge med Zoës kjæreste.
Likevel kjenner jeg at jeg er stappfull av forventning for hva som kan skje senere i historien. Jeg klør etter å hjelpe Zoë Castillo med å få tilbake minnene hennes, og jeg vil se hvordan det gikk med Kian Alvane etter fengselsflukten. Jeg har også lyst til å se hvordan Stark og Arcadia har forandret seg siden sist jeg så dem.
Dialogsystemet og de ulike valgene du må ta er et fascinerende tillegg til spillet jeg ikke forventet, men jeg gleder meg til å se hva det blir av det. Jeg har troen på at Ragnar Tørnquist og resten av gjengen i Red Thread Games klarer å lose Drømmefall Kapitler: Den lengste reisen trygt i havn.
Lever du for klassiske pek og klikk-spill? Da kan vi anbefale Broken Sword 5: The Serpent's Curse og spillene i Blackwell-serien. Er du ute etter de mer moderne utgavene kan vi anbefale The Walking Dead.
Dreamfall Chapters: Book 1: Reborn er i salg nå. Gamer.no setter ikke karakter på enkeltstående kapitler i episodebaserte spill. Vi publiserer i stedet et førsteinntrykk av åpningskapittelet, og kommer tilbake med anmeldelse når alle episodene er ute.
