Det nærmer seg leggetid for ungene. Øynene flakker stadig mellom klokka og PlayStation VR2, der den virtuelle virkeligheten venter på meg.
Bare ti minutter.
Det er ikke det at mitt virkelige liv er så forferdelig ille. Som hver kveld de siste par dagene er jeg imidlertid uhyre ivrig etter å tre headsettet ned over øynene.
Fem minutter.
For første gang har jeg nemlig blitt skikkelig hekta på et VR-spill. Det går knapt en time av dagen uten at jeg tenker på det jeg har opplevd. Tenker på seire og nederlag. Tenker på det jeg planlegger å gjøre videre. Jeg lengter tilbake til The Light Brigade.
Leggetid!
Kampen mot ondskap
Utstyrt med PlayStation VR2-brillene og håndkontrollerne VR2 Sense, samt med de medfølgende ørepluggene godt plantet inn i øret, forsvinner hverdagen utenfor. Jeg våkner opp i en dyster verden, der bare små lommer av lys gir håp om en bedre fremtid.
Landet jeg befinner meg i er invadert av en ondskap kalt Obsidian. Disse menneskelignende skapningene har tatt kontroll over hele verden, og de eneste som kan slå dem tilbake er spillets standhaftige lysbrigade.
Som medlem av denne banden tar jeg opp våpen og baner meg vei gjennom tilfeldig genererte nivåer. Det vil si, til å begynne med var det litt knotete å bli vant til riflen jeg fikk utdelt.
Etter en grei innføring i spillets systemer – og et par dødsfall – følte jeg meg heldigvis mer komfortabel og kampen mot ondskapen kunne begynne.
Realistisk skyting for alle penga
Kort forklart er The Light Brigade et skytespill med såkalte «roguelike»-elementer. Selve skytingen er stjerna her, mens roguelike-biten gir spillet et ekstra lag med gjenspillings- og underholdningsverdi. Mer om sistnevnte litt lenger ned i anmeldelsen.
Utvikler Funktronic Labs skryter mye av The Light Brigades realistiske skytemekanikker, og opplevelsen lever virkelig opp til beskrivelsen. Våpen holdes opp mot ansiktet for å se hvor man skyter og ved å gripe løpet med den andre hånda blir sikting litt mer stødig.
Akkurat siktingen trengte litt tilvenningstid, og innledningsvis ble det mange bomskudd. Da jeg etter hvert begynte å holde våpenet litt lengre vekk fra headsettet gikk ting mye greiere.
Omlading av ammunisjon er også utrolig tilfredsstillende. Ett knappetrykk slipper ut magasinet – eller man kan ta det ut manuelt om man ønsker – så plukker man opp et nytt ved hofta og setter det inn før man kan skyte videre. En av de desidert kuleste måtene dette fungerer er med pistolene, som man bare slår inn i hofteholderen for å smelle inn nye magasiner.
Mekanisk fungerer alt så og si knirkefritt. VR2 Sense-kontrollerne gjør jobben, og jeg opplevde bare noen få ganger at kontrollersporingen falt ut. Selv i de mest hektiske øyeblikkene holder spillet tritt med mine febrilske håndgestikuleringer. De gangene ting gikk galt var det som oftest fordi jeg hadde klønet det til med feil knappetrykk, eller som da jeg kom til skade for å kaste førstehjelpsskrinet mitt utfor et stup.
Grafikkmessig er spillet tidvis pent å se på, men ganske monotont og fargeløst. Selve spillingen tar imidlertid fokus vekk fra det minimalistiske designet, de litt forglemmelige omgivelsene og de stive animasjonene på fiender og andre figurer. Det er i hvert fall ikke noe å klage på her. Spillet ser fint ut og lyd- og lyseffektene gjør absolutt en god figur.
Kombinasjon av teleportering og fribevegelse
The Light Brigade tilbyr to måter å bevege seg rundt i verdenen. Med venstre stikke går man fritt frem, tilbake og fra side til side. Høyre stikke lar deg snu deg raskt til venstre eller høyre, mens et flikk fremover forflytter spillerfiguren dit man peker.
Opplevelsen er aller best når man kombinerer begge. Jeg bruker teleporteringen for å forflytte meg over lengre avstander eller når jeg vet at et område er fritt for fiender. Fribevegelsene fungerer ypperlig til små justeringer eller til å snike seg rundt hjørner med våpenet hevet.
Hurtigflyttingen kan riktignok bli litt upresis til tider, spesielt når man prøver å forflytte seg til steder som er langt unna. Er du ustø på hånden blir det fort til at man ender opp på feil sted, men så lenge du ikke havner midt i en klynge med fiender er det ikke verre enn at man korrigerer og flyr til riktig plass.
Se bare opp for fellene som lurer rundt omkring.
Som nevnt er brettene man skyter seg gjennom tilfeldig genererte. For hver gang du starter en ny reise, blir opplevelsen derfor litt annerledes. Noen ting er riktignok like hver gang, som når du treffer på sjefsfiender.
Ved å klappe hendene sammen kan du med jevne mellomrom spore fiender gjennom vegger i noen sekunder. Spillets tredimensjonale lyd gjør det riktignok enkelt å finne ut av hvor det befinner seg Obsidian-folk, så dette ble mest for å spore opp siste fiende på et brett.
Oppgraderinger og nye klasser
Man utrydder fiender etter beste evne, til man dør eller beseirer siste sjefsfiende. Du kan dø to ganger før økten er over – mer gjennom oppgraderinger – og så begynner alt forfra igjen.
På denne måten får man også bli kjent med spillets historie. I stedet for lengre filmsekvenser, fortelles handlingen gjennom nydelige bilder med tekstbiter som dukker opp når man dør. Ofte ble det litt for lang tid mellom hvert bilde til at jeg klarte å henge helt med, men jeg liker forsøket på å fortelle historien på en litt utradisjonell måte.
Etter hvert som du knerter motstandere, belønnes du med diverse gjenstander. Det kan være ammunisjon, førstehjelp, våpentilbehør eller granater, som man finner eller kjøper underveis. Disse er midlertidige og vedvarer kun i den aktive økten. Dør du blir de borte for godt, med andre ord.
Viktigst av alt får du også erfaringspoeng, som er nøkkelen til roguelike-elementene.
Går du opp i nivå får du poeng som du bruker til å kjøpe permanente oppgraderinger til både klassen og figuren din. Det kan være mer skade på våpenet, bedre helse, magiske formler eller kanskje en ekstra pistol. Alt bidrar til å gjøre neste spilløkt litt mer håndterlig.
Med nok erfaringspoeng får du også låse opp nye klasser, og det er her spillet virkelig åpner seg opp. Hver gang du får en klasse opp til nivå fem, får du tilgang på den neste i rekken. Her går man for eksempel fra rifle til maskinpistol, videre til to pistoler og så til et maskingevær som virkelig gjør vei i vellinga.
Totalt er det seks forskjellige klasser – hver med sine fordeler og utfordringer. Med to pistoler – én i hver hånd – kan man for eksempel ikke bære med seg like mange gjenstander, men man føler seg som en tøffing. Skarpskytterriflen man låser opp helt til slutt kan bare skyte ett og ett skudd. Til gjengjeld gjør den uhorvelig mye skade.
Selv likte jeg nok riflen man får helt til å begynne med best. Den er artig å skyte, og med riktig tilbehør – for eksempel en lyddemper som gjør kulene giftige – kan man slå godt fra seg. Assault-klassens maskingevær er også kult, men gjør opplevelsen kanskje hakket for enkel.
Veien mot lyset
Så snart du finner våpenet du er mest komfortabel med får du oppleve The Light Brigade på sitt aller beste. Skuddene sitter, du blir flinkere til å bevege deg rundt og får bedre kontroll over når du bør dukke bak en kasse og når du skal titte frem for å fyre av noen salver.
Fiendene er ikke av de smarteste jeg har møtt i et spill, men de kan absolutt by på en utfordring. Også de vet å gjemme seg bak trær og steiner, og i større grupper har de en ekkel tendens til å storme frem for å overrumple deg. Til å begynne med sikter de dårlig, men det endrer seg raskt.
Senere i spillet får fiendene bedre våpen, de tåler mer og får av og til skjold man må skyte rundt. En gang i blant dukker det også opp sværinger som er dobbelt så store som de andre, og som fyrer av laserstråler med øynene. Det tryggeste er alltid å komme seg i sikkerhet og plaffe dem ned på avstand, men med riktig våpen går det an å takle dem på mer risikable måter.
Er du ute etter en større utfordring kan du låse opp tøffere vanskelighetsgrader. Det finnes også en daglig løype som alle spillere kan prøve seg på. Denne er hakket vanskeligere enn hovedspillet, men du får masse erfaringspoeng og kan i tillegg se hvor andre spillere døde underveis – som er stas.
Av sjefsfiender er det tre i spillet. Disse krever mer av deg, både i form av ammunisjon og strategisk tenking. Den mest spennende av disse er nummer to i rekken. Jeg skal ikke avsløre hemmeligheten for å beseire henne, men kan si så mye som at dette er like mye gåteløsing som det er skyting.
Litt småplukk
Dessverre var det som oftest i sjefskampene at jeg opplevde litt rusk i The Light Brigade. Den første har et spydangrep som sender bildefrekvensen ned i null, og er du midt i en bevegelse er det lett å bli både svimmel og uvel. Dette er visstnok ikke et problem i PC-versjonen.
Mot den siste opplevde jeg også en gang at våpenet mitt bare forsvant. Han har et angrep hvor han river det ut av hendene dine og plasserer det midt i arenaen. Jeg døde i forsøket på å hente det igjen, og da jeg kom tilbake var jeg uten våpen og kunne ikke gjøre annet enn å stå der mens han drepte meg.
Heldigvis tilhører disse problemene sjeldenhetene. Funktronic Labs jobber aktivt med nye oppdateringer som skal rydde opp i feil, og gitt hvor bra resten av spillet fungerer er jeg ikke i tvil om at teamet kan få løst flokene.
Utenom da det ble fall i bildefrekvensen opplevde jeg for øvrig aldri å bli dårlig i spillet. En drøy time var likevel nok til å bli sliten i øynene. Skrur du av spillet eller konsollen kan du bare fortsette der du slapp når du starter opp igjen, som er et godt valg fra utviklerens side. Man er altså ikke nødt til å pløye gjennom absolutt alt på én gang.
Konklusjon
The Light Brigade var ikke på radaren min før lanseringen av PlayStation VR2. Jeg er imidlertid sjeleglad for at jeg ga det en sjanse, for dette er et av de bedre VR-spillene jeg noen gang har spilt. Jeg er rett og slett hekta.
Skytingen krever litt tilvenning, men så snart du får finstilt siktet er det kjempegøy å knerte slemminger. De ulike våpnene er spennende, og jaget etter å låse opp nye klasser og permanente oppgraderinger holder liv i underholdningen selv lenge etter at du beseirer siste sjefsfiende for første gang.
Dette er et erketypisk «bare én gang til»-spill. De tilfeldig genererte brettene er kanskje ikke så kjempespennende, men de ulike oppgraderingene man plukker opp underveis gjør at hver spilløkt blir forskjellig fra den forrige.
PlayStation VR2-utgaven lider tidvis av ytelsesproblemer som visstnok ikke forekommer i PC-versjonen. Jeg støtte også på en feil som gjorde at jeg ikke kunne bekjempe sistebossen. Stort sett fungerer alt heldigvis som det skal, og liker du skytespill i VR er The Light Brigade en sikker vinner.
Vi har latt oss imponere av PlayStation VR2. Plattformens første storspill, Horizon Call of the Mountain, fikk også en god mottakelse her på bruket.
