Du hopper opp til vinduet i andre etasje, smetter inn og gjør deg usynlig. Tre fiender faller samtidig ved hjelp av SMART-pistolen, lydløst og effektivt. Du tar fart, hopper ut gjennom vinduet på den andre siden av bygget, løper langs veggen mens du sikter deg inn på piloten fra motstanderlaget.
Tre skudd smeller rett etter hverandre, og han faller om. Du hopper videre til neste vegg, forserer den i høy hastighet mens du kaller på titanen. To av fiendens massive roboter nærmer seg, det begynner å haste. Du beholder farten, tar sats og hopper fra veggen akkurat i det titanen smeller i bakken. På noen korte sekunder er du inne i førerhuset, og klar til kamp.
Dette er ikke en ønskedrøm, men en selvopplevd erfaring fra Titanfall, som akkurat nå er i en åpen betatest, drøye to uker før det slippes for massene.
Uhyre moro
Det er veldig lenge siden jeg har hatt det så moro med et skytespill, og hele tiden hatt lyst til å spille bare en kamp til. Mitt behov etter skytespill som dette forsvant for lenge siden. Jeg gikk lei Call of Duty-serien, og har ikke engang vurdert å kjøpe Battlefield 4. Begge har blitt testet hos flere kamerater, men ingen av dem har fenget. Jeg hadde sluttet å håpe på at lysten etter slike skytespill noen gang skulle komme tilbake.
Titanfall endrer denne oppfatningen totalt, og det etter noen få minutter i min aller første kamp. Forklaringen er enkel: Dette er uhyre morsomt å spille. Jeg har klokket godt over ti timer med spilling denne helgen, ikke et eneste minutt har vært kjedelig. Det er hektisk, fartsfylt og har en ekstremt god flyt.
Betatesten bød på et begrenset utvalg av det man får bryne seg på når spillet slippes 13. mars. Man hadde to ulike kart å spille på, samt tre ulike spillmodi. Kun en av titanene kunne brukes, og både våpen- og modifikasjonsutvalg var begrenset. Maks nivå var satt til 14, noe som ikke tok mange timene med spilling. Begrenset utvalgt til tross, dette var rasende festlig fra start til mål.
Løp fra vegg til vegg
De tre spillmodiene heter «Attrition», «Hardpoint» og «Last Titan Standing». Felles for alle er at man spiller på to lag, seks mot seks. Noe av det som skiller Titanfall fra andre skytespill er at man har datastyrte motstandere i tillegg til spillerne. Disse løper rundt på kartet, skyter på hverandre, på titaner og er alltid på jakt etter deg eller andre spillere. Ved å skyte disse samler du poeng, samt korter ned byggetiden på titanen din. Den kunstige intelligensen er ikke all verden, og disse fiendene er der mest som føde for deg, men de holder deg alltid på vakt.
Bevegelsesmønsteret til en spiller er ganske lett å skille fra en av disse datastyrte fiendene, men det er ikke alltid like lett å se hva som er hva i kampens hete. Og det å drepe disse fiendene effektivt, i hvert fall i starten av en kamp, kan ha ganske stor betydning. Jo mer effektivt du og ditt lag gjør dette, jo raskere får dere de massive robotene. Et tidlig overtak kan være vanskelig å stoppe, hvis et av lagene får en god start. Uansett er det alltid mest å hente ved å drepe de andre pilotene, som spillerne kalles.
Selve skytemekanikken er veldig god, og godt tilpasset det høye tempoet og dynamikken i kampene. Titanfall er et raskt spill, du er mer eller mindre i konstant bevegelse og rent mekanisk er det bra balansert.
En smart pistol
Våpentypene vi testet var ganske standardiserte. Maskingevær, hagle, pistol og snikskytterrifle er alle ganske vanlige våpen til denne sjangeren. Våpenet som skilte seg mest ut er SMART-pistolen. Den sikter seg automatisk inn på opp til fire datastyrte fiender. Når du trekker av kurver alle kulene seg til sitt mål, og fire fiender faller. Låsingen av sikte tar litt tid, og på andre spillere må du låse sikte tre ganger før du kan skyte med autosiktingen. Det er ikke lett å holde en spiller i sikte over den tiden, men når du får det til er det uhyre tilfredsstillende.
Utover dette fikk vi teste et par pistoler, samt to ulike anti-titanvåpen. Som pilot får du med deg ett av hvert våpen, og kan bytte underveis i en kamp om du ikke er fornøyd med valget ditt. Du kan skreddersy din egen figur, og velge ulike modifikasjoner til alle de ulike pistolene og geværene. Alt dette er ganske ordinært slik vi kjenner fra for eksempel Call of Duty-spillene.
I tillegg til våpen og modifikasjoner har du også annet utstyr og egenskaper å velge mellom. Alt i alt ser det ikke ut til å mangle noe når det gjelder spesialisering og tilpassing av din spillfigur. Titanene er heller ikke glemt når det gjelder dette. På samme måte som pilotene kan disse tilpasses med ulike våpentyper og en rekke andre elementer. Jeg gjorde en hel del endringer på min robot og utrustning etterhvert som jeg fant ut av min egen spillestil og hva som fungerte best for meg.
Mye å låse opp
Utover dette låser man opp noe som kalles «Burn Cards» når man når det rette nivået. Du kan ha med deg tre slike kort til enhver kamp, og alle kortene er engangsbruk som gir midlertidige bonuser, eller et spesielt våpen. Kortet varer kun til du dør, og du kan da velge å bruke et nytt kort, eller vente til et bedre tidspunkt. Et eksempel på et slikt kort kan være at du bytter ditt primærvåpen med et annet med ekstra skade. Dette våpenet har du hele kampen, så fremt du da ikke dør. Hvilke kort du bruker hvor er helt opp til deg, og kan variere ut ifra spillestil, våpenvalg eller hvilken spillmodus du spiller. Med litt testing finner nok alle og enhver sin egen stil og foretrukne kort.
De tre modiene vi fikk smake på i betatesten var tre ganske ulike tilnærminger til kampene. «Attrition» er en klassisk lagkamp der man akkumulerer poeng for drap av datastyrte fiender og piloter. Første lag til 250 poeng vinner. I «Hardpoint» er det tre punkter på kartet som må kontrolleres. Man får poeng for hvert punkt som holdes, og første lag til 500 vinner.
I «Last Titan Standing» starter hele laget i hver sin gigarobot. Kampen vinnes av det laget som greier å ødelegge det andre lagets titaner. Dette er den eneste spillmodusen i betaen der man ikke kommer tilbake til runden om man dør, og var den jeg likte minst av de tre man fikk teste. Alle bød på mye moro, men min favoritt var «Hardpoint». De tre punktene som måtte kontrolleres gjorde at spillet hele tiden fløt fra det ene til det andre punktet. Man fikk virkelig utnyttet farten og bevegelsen i spillet når man flyttet seg fra den ene til den andre plassen.
Konklusjon
Fra første minutt med Titanfall hadde jeg det rett og slett gøy. Jeg kan egentlig ikke huske å ha kost meg så mye med et skytespill noen gang.
Tempoet og balansen mellom skyting, våpen og bevegeligheten i Titanfall traff meg midt i hjerteroten. Flyten i kampene er herlig, og blandingen av gigasvære roboter med raketter, infanteri og annen moro er fantastisk.
Titanfall bruker siste versjon av Source-grafikkmotoren, og jeg synes spillet langt nær gjør skam av teknologien. Grafikken er god, men ikke på nivå med for eksempel Battlefield 4. Noen teksturer ser grøtete og uferdige ut, og det er kanskje litt mye lys og gjenskinn til tider.
I betatesten opplevde imidlertid veldig få tekniske problemer med spillet, noe som er viktigere enn grafikkporno for min del. Det fløt veldig bra, og jeg merket ingen ytelsesproblemer overhodet. Jeg hadde stort sett det meste av grafikkvalg satt til høyeste nivå og spillet kjørte stabilt hele tiden.
YouTube-øyeblikkene kommer på en snor i Titanfall. Det å dunke rundt i en titan, være i kamp med tre andre og skyte deg ut, for så å eksplodere fiendene mens du nyter synet hundre meter opp i luftet er rett og slett en uhyre deilig følelse.
Lurer du på om PC-en din har kraft nok til Titanfall?
Sjekk hva som kreves av maskinvaren din »
Titanfall kommer i salg 13. mars, for Xbox One og Windows. Denne sniktitten er basert på våre erfaringer med Windows-utgaven.
