LOS ANGELSE (Gamer.no): Originale Mirror's Edge var modig, spennende og unikt, og til tross for spillets mange åpenbare feil og svakheter – deriblant latterlige mengder prøving og feiling – ble Faiths eventyr et spill mange rakk å bli glad i. Opplevelsen, som var delvis actionspill, delvis førstepersons plattformlek, bergtok også meg, og i 2008 var Mirror's Edge ulikt alt jeg hadde spilt tidligere.
Denne følelsen blir det nok vanskelig å gjenta, men nå virker det heller ikke som om utvikler DICE ønsker å finne opp hjulet på nytt med den nylig annonserte oppfølgeren. I stedet er Mirror's Edge: Catalyst mer av det samme, denne gangen satt i en åpen verden hvor Faith og hennes unike akrobatikk forhåpentligvis klarer å slå seg til ro.
Blanke ark
Historien skal denne gangen fortelle oss om hvordan Faith ble en «runner» – en person som løper langs hustak med hemmelige beskjeder; en person som kjemper mot tyranniet som kontrollerer den fremtidsrettede metropolen vi befinner oss i. City of Glass er mye den samme som sist gang, men likevel blir det fortalt at Mirror's Edge: Catalyst er mer å regne som en helt frisk start for serien, ikke en direkte oppfølger.
Vårt eventyr begynner i hvert fall idet hovedperson Faith slipper ut fra fengsel: En ukarakteristisk mørk og regntugn bakgate er åstedet for vår aller første smakebit. Utenfor murene venter et ukjent, men tydelig vennlig ansikt. Han forteller oss litt om hva som har skjedd siden sist, med blant annet skumle terrorgrupper og en erketypisk sjefsskurk, Gabriel Kruger, på hver sin side av maktspillet i byen.
Utover dette fikk vi ikke vite mye om handlingen i spillet, men det som var her – klisjepreget og melodramatisk – ga ikke akkurat mersmak. Jeg er likevel håpefull, for konseptet som danner seriens grunnlag er unektelig interessant: Folk som løper langs hustak i en herlig vakker fremtidsboble, med en potensielt råtøff protagonist ved roret.
Originalspillet lente seg på en helt ålreit fortelling, men det kan, og bør, gjøres mye bedre i Catalyst. Vi får nesten bare håpe DICE vet hvordan de skal utnytte det de har til rådighet.
Tretten minutter til midnatt
Vi vet derimot hvor dyktige de svenske utviklerne er når de skal lage velfungerende spillmekanikker. Det første Mirror's Edge var for eksempel et spill som krevde en del tilvenningstid, men når de ulike funksjonene først var på plass, kunne man med enkelhet farte omkring spillets mange, actionfylte lekeplasser. Man ble til og med belønnet for strevet, og jakten på stadig raskere rundetider var noe mange fylte tiden med.
Presisjon og hurtighet er også tydelig fokuset i Mirror's Edge: Catlyst, bare at områdene man får utforske er mye større denne gangen. Faktisk loves det at spillet vil ha en åpen verden, hvor man sømløst kan ta seg fra en ende av byen til en annen, også inne i bygninger og nede på gateplanet.
I praksis betyr dette at de lineære nivåene fra originalspillet er en saga blott, og frihet står betydelig høyere på utviklernes timplan.
Etter det lille sammenstøtet utenfor fengselet får vi selv erfare dette, idet vi plutselig befinner oss på et hvitt og særdeles blankpolert hustak. For anledningen har vi nøyaktig tretten minutter til å gjøre det vi enn måtte ønske innenfor et svært begrenset område, og ved siden av enkle samlegjenstander står tre sideoppdrag på menyen.
Som tidligere bruker man stort sett all sin tid på å løpe rundt omkring, og det bærer også de aktuelle oppdragene preg av. Variasjonen ligger først og fremst i hvordan man skal tilnærme seg de ulike løpstypene, enten man løper langs en oppmerket løype, må finne fram i en gåteaktig labyrint, eller går ansikt til ansikt med fiendene som lusker omkring i byen.
Forspranget ligger i teknikken
Selve løping er relativt enkel å få draget på. Faith har som kjent ikke hvilepuls, og derfor trenger man ikke engang en egen knapp for å løpe. I stedet handler alt om å holde seg i bevegelse, og jo lenger man løper, jo fortere går det – vi blir stadig påminnet at fart og tempo er nøkkelen til en sunn livsstil i City of Glass.
Som nevnt trenger man litt tid før disse elementene sitter i fingertuppene, og det blir derfor ikke et spesielt høyt tempo på vår rundtur i glassbyen. Faith får likevel svingt seg litt, og med tiden husker undertegnede mer og mer fra den gang da. Vi løper langs vegger, sklir ned løypestrenger, spurter opp flere trapper, klatrer stadig høyere, slenger oss i vimpler, og mye, mye mer. Det er et bredt bevegelsesregister, kun styrt av to skulderknapper: L1 betyr «opp», L2 tilsvarer «ned».
Friheten får vi også en liten smak av, men stort sett er det få veier å velge mellom i denne utgaven av spillet. Forhåpentligvis vil dette bli langt bedre når vi faktisk får utforske hele byen. Hovedårene rundt omkring på det lokale hustaket er likevel spennende nok – røde farger markerer som regel veien videre, og opplevelsen er mer eller mindre intuitiv. Døden møter oss riktignok i døra et par ganger, men stort sett går det bra.
I møte med de tidligere omtalte fiendene går det også som forventet: Så lenge farten ivaretas er det ingenting som kan komme i veien for oss, og som en realistisk utgave av Super Mario hopper vi på hodene til de to første på etappen. Tredjemann er riktignok vanskeligere å hamle opp med, men etter en litt klønete nevekamp får vi tatt hånd om vedkommende.
Våpen er for øvrig fy fy i Mirror's Edge: Catalyst, i det minste fra Faiths side. Helt klart et steg i riktig retning, og selv om kampsystemet ikke nødvendigvis er all verden, ser jeg bare positivt på mangelen på skyting. Hvorfor ikke finne på noe nytt?
Konklusjon
Kort oppsummert har jeg troen på Mirror's Edge: Catalyst. Demonstrasjonen under årets E3 var ikke nødvendigvis den beste vi fikk servert på messegulvet, men dette skyldes nok aller mest det faktum at tretten skarve minutter rett og slett ikke nok til å sette seg inn i Faiths kommende eventyr. Den åpne verdenen, det digre bevegelsesregisteret og spillets historie lar seg rett og slett ikke vise under slike omstendigheter.
Det vi har sett av handlingen tilsvarer at den helt klart har en vei å gå, men med et så kult premiss burde DICE få til noe – forhåpentligvis noe som er bedre enn den stramme, men svært forglemmelige fortellingen i originalspillet.
Hvordan spillet faktisk styres fikk vi imidlertid et svært godt grep om, og dette er helt klart mer av det som gjorde Mirror's Edge til Mirror's Edge: Presis styring, oppfordring til stor fart og småklønete nevekamper preger opplevelsen. Løpingen er og forblir hovedfokuset, og dette føles fortsatt bra, med røde punkter i de vakre omgivelsene som intuitivt leder vei.
Nå blir det bare spennende å se hvor stor den åpen verdenen blir; hvor mye frihet man faktisk får, samt hvor barsk Faith er når hun vender tilbake etter syv år på bakrommet.
Ønsker du andre løpespill mens du venter på det neste Mirror's Edge? Da kan vi herved anbefale zombieeventyret Dying Light, kjøtteventyret Super Meat Boy og fotballeventyret FIFA 15.
