2016 er året da fordums plattformhelter vender tilbake i stor stil, og da kommer de både slik vi har sett de tidligere, men også på helt nye måter. For ikke bare skal Sly og Ratchet innta kinosaler verden over om ikke lang tid, men sistnevnte får også et splitter nytt spill med på slep.
Vel, splitter nytt er kanskje en overdrivelse, for på papiret er Ratchet & Clank anno 2016 lite mer enn en nyversjon av det 14 år gamle originalspillet. I realiteten er det likevel så utrolig mye mer å hente her, og etter ti timer med plattformsprang og pur våpenekstase, har jeg nok en gang forelsket meg i de intergalaktiske heltene.
Kjent og kjært
Som vanlig er det de titulære hovedpersonene som står i fokus, og spillet gjør en god jobb med å introdusere både Ratchet og Clank for eventuelle nykommere. Vi får et tidlig innblikk i begges motivasjoner og tankegang, og her er det lite som har endret seg siden 2002.
Den pelskledde mekanikeren Ratchet har et stort ønske om å bli sett opp til og anerkjent som en helteskikkelse, mens den søte, lille roboten Clank leter etter meningen med sin eksistens. Det tar ikke lang tid før de to møtes, og herfra baller historien på seg, med utenomjordiske trusler og fare for galaksens undergang rundt enhver sving.
Mye er med andre ord ved det samme, og kjente fjes som Captain Qwark, Chairman Drek og Big Al stiller opp for å veilede gamle fans gjennom fortellingen. Nye ansikter dukker også opp med jevne mellomrom, og det merkes at Insomniac har jobbet mye med å strømlinjeforme det opprinnelige plottet – dette er nok ikke bare for spillets skyld, men også for den kommende kinofilmen som dette nye spillet baserer seg på.
Det fungerer ganske greit, og så lenge både manus og skuespill leverer solide presentasjoner, er det egentlig ikke mye å klage på her.
Noe har forsvunnet i overgangen til 2016.
Noe har likevel forsvunnet i overgangen til 2016, og jeg føler at det tildeles altfor lite tid til å utforske forholdet mellom Ratchet og Clank. De to hovedpersonene havner liksom bare sammen ved en tilfeldighet, og i løpet av spillets gang er det egentlig skuffende lite samspill de imellom. Spesielt synes jeg Clank burde fått mer scenetid, men den gang ei.
Jeg mistenker dessverre at mye av innholdet har blitt spart til selve kinofilmen, og for å få en mer helhetlig fortelling er man nok pent nødt til å se denne også.
Steder å være, romvesener å møte
Jeg koser meg likevel stort med nye Ratchet & Clank, og det stort sett hele tiden. Handlingen har et konstant driv, som sender oss stadig videre ut i universet, og den sedvanlige Insomniac-humoren er en fast følgesvenn. Her hentes vitser fra både høyt og lavt, og jeg tok meg ofte i å le like høyt og like lavt av flere av poengene som ble presentert underveis.
Spillet preges i tillegg av et herlig rollegalleri, og det er vanskelig å ikke bli glad i disse figurene, også 14 år etter at man møtte dem for aller første gang.
Den blomstrende forelskelsen hjelpes langt på vei av spillets fabelaktige visuelle stil, og jeg overdriver ikke når jeg sier at Ratchet & Clank antagelig er det peneste spillet på PlayStation 4 akkurat nå. Fargerikt, levende og kreativt er alle stikkord som kan beskrive den audiovisuelle opplevelsen – det er noe mystisk og magisk ved dette tegneserieaktige universet som liksom bare fanger spilleren.
Mange av ideene er riktignok hentet fra originalspillet, med flere nivåer som er direkte klippet og limt fra 2002. Dette er likevel akkurat sånn jeg vil ha det, med litt nytt, litt gammelt, og en herlig blanding av begge deler, sementert av spillets grafiske stil. De ulike planetene man besøker står inne for en rekke forskjellige stilarter, med grønne gressplener og digre skyskrapere på Kerwan; vulkaner og lavasøyler på Gaspar; islagte elever og kanoner på Batalia; og stillheten og renheten av det ytre rom på romstasjonen Nebula G34.
Også her har utviklerne gjort noen merkelig valg, og flere av de mest minneverdige planetene fra originalspillet har rett og slett blitt sløyfet, nok en gang for å få en mer strømlinjeformet opplevelse. Mangelen på trehuggerne på Eudora, isplaneten Hoven og Captain Qwarks treningsanlegg på Umbris blir derfor et ganske stort hull i spillopplevelsen, i hvert fall for en som har et såpass sterkt forhold til opphavsmaterialet som det undertegnede har.
Nytt og bedre
Alle endringene er likevel ikke bare til bryderi, for det har faktisk skjedd en del med Ratchet & Clank-serien siden oppstarten, endringer som denne nyversjonen virkelig vet å ta i bruk. Man kan blant annet merke det i måten man spiller på, som er langt mer presis og stødig i forhold til den gang da.
Blandingen mellom plattform- og tredjepersonsskytespill er sømløs, og det føles utrolig deilig å hoppe og løpe rundt som Ratchet. Den lodne skapningen har en naturlig sprettenhet over seg, og dette må man konstant ta i bruk for å overleve spillet mange skuddvekslinger. Fiender er det nemlig nok av, og kuler og krutt likeså.
Heldigvis har også Ratchet et ganske bredt arsenal av våpen å benytte seg av, og her finner man en blanding av seriens beste, og mest trofaste skytevåpen. Man begynner reisen med en tradisjonell håndkanon og et sett med granater, men våpenutvalget utvikler seg fort til å inneholde langt mer enn som så. Våpen som blant annet får fiender til å danse og forvandle seg til sauer er typisk for Insomniac, og det venter også en og annen overraskelse underveis.
Det at man nå kan oppgradere våpnene gjennom bruk – noe man faktisk ikke kunne gjøre i originalspillet – gir også opplevelsen et lite fnugg av rollespill. Dette gjør seg godt her, kanskje spesielt fordi opplevelsen er litt i korteste laget på innholdssiden.
Konklusjon
Det er vanskelig å ikke forelske seg i nye Ratchet & Clank. Ikke bare har Insomniac klart å ivareta det som gjorde originalspillet så fantastisk for 14 år siden, men de har også strømlinjeformet og forbedret opplevelsen på en rekke måter.
Et fargesprakende og skinnende ytre, tradisjonelle våpenoppgraderinger og kreative duppedingser å leke med – alt er med på å gjøre opplevelsen ny og spennende. Humoren er også ny, og Insomniac viser at de fortsatt kan få folk til å smile. Faktisk var det stort sett bare det jeg gjorde hele tiden mens jeg spilte Ratchet & Clank – å sitte der med et stort, dumt smil om munnen.
Likevel er det ikke alt som har blitt endret til det bedre, og etter endt romeventyr satt jeg faktisk igjen med litt avsmak mot noen av endringene som har forekommet. Jeg skjønner helt klart at historien trengte en mer strømlinjeformet stil, men det å regelrett fjerne områder og planeter fra originalspillet er jeg ingen tilhenger av – spesielt når opplevelsen godt kunne trengt et par ekstra timer for å virkelig modnes.
For det går unna veldig fort, og bortsett fra en helt ålreit mulighet til å spille gjennom opplevelsen på nytt, med vanskeligere fiender og bedre våpen, er det ikke så mye mer å gjøre i Ratchet & Clank når rulleteksten har sagt sitt. Opplevelsen vekket likevel mersmak, og mer enn noe annet er jeg egentlig aller mest lysten til å gå tilbake og spille de andre spillene i serien igjen – da spesielt Ratchet & Clank 3 og A Crack in Time, som fremdeles står som seriens absolutte høydepunkt.
For andre solide plattformsprang, ta gjerne en titt på Ratchet & Clank-trilogien på PlayStation 3. Et godt alternativ for Xbox-eiere kan man finne i Sunset Overdrive, som for øvrig også er lagd av Insomniac.
