Vanskelige spill er sjelden vare. Altfor ofte blir vi holdt i hånden og dullet med, som om vi er amatører som aldri har vært i nærheten av en spillkonsoll før. Vi blir overøst av våpen og utstyr, og pakket inn i tykke lag av helse og beskyttelse. Spillene hjelper oss med å styre og skyte og kjøre, og de forteller oss hvor vi skal gå og hva vi skal gjøre når vi kommer dit.
Innimellom føles det som om utviklerne aller helst vil ta over kontrollen og spille selv. Når vi endelig får servert noe som virkelig tester ferdighetene våre, blir mange av oss fylt med nostalgi. Det var sånn det en gang var. Det er sånn det bør være.
Men vanskelig betyr ikke nødvendigvis at noe er bra eller underholdende, bare at det er vrient. Kvaliteten avhenger derimot av hva som gjør det vanskelige vanskelig. Sliter jeg med dette brettet fordi spillet er urettferdig og dårlig designet? Eller besitter jeg rett og slett ikke de nødvendige ferdighetene til å utføre det spillet krever av meg?
Forskjellen er viktig. Den avgjør om du gidder å prøve på nytt for trettiførste gang eller om du slenger håndkontrollen inn i murveggen bak TV-en. De fleste kan godta floskelen om at «øvelse gjør mester» fordi gleden av å mestre én gang overgår frustrasjonen over å feile hundre ganger. Men hvis spillet straffer deg for å spille det riktig, hvis spillet ikke klarer å anerkjenne at du gjør nøyaktig det det ber deg om å gjøre, er veien til søppelkassa kort.
Lords of the Fallen er vanskelig. Og det bør det være. Utviklerne i CI Games har tross alt, nesten uten å blunke, hentet inspirasjonen fra Demon Souls-serien. Selv om The Lords of the Fallen er litt mer tilgivende på enkelte punkter, byr spillet på en real utfordring og det er i utgangspunktet bra. Men er det vanskelig på riktig måte?
Tøft og tradisjonelt
Spillets grunnleggende designvalg er velkjent for sjangervante eventyrere. Fra en tredjepersonsvinkel hakker man seg gjennom demoniske fiender, plukker opp det man finner av våpen og utstyr og holder et øye med de tre barometerne for helse, energi og magi.
Du kan ikke velge hvem du er eller hvordan du skal se ut, men spiller som Harkyn –- en hardkokt forbryter med sine synder tatovert inn i ansiktet. Det hadde dog ikke vært et rollespill om man ikke kunne formet evnene hans, og de kan dyrkes og spisses via erfaringspoeng og utstyret man finner. Tung og sterk, lett og rask eller kanskje svært god med en tryllestav? Du bestemmer innen rimelighetens grenser.
Selv endte jeg opp som en slags akrobatisk munkemann, men det er diskutabelt hvor godt det valget var. Innen den første halvtimen hadde denne nådeløse verdenen allerede gravlagt meg et dusin ganger.
Min høye dødsrate skyldes ikke kompliserte kontroller. Spillet sverger til et svært tradisjonelt oppsett hvor man styrer med stikkene, og bruker de høyre og venstre skulderknappene til henholdsvis angrep og forsvar. Med pilene bytter man våpen og magiske triks, og X-knappens akrobatiske kråkerull reddet hodet mitt fra en ensom tilværelse på bakken opp til flere ganger.
Nøkkelen til et langt liv er å tilpasse seg fiendene du møter. Dette burde jo egentlig si seg selv, men det er overraskende hvor ofte man i dagens spill slipper unna ved å styrte hodeløst inn i konfrontasjoner uten å tenke seg som.
Her går ikke den slags oppførsel. Her blir du straffet. Det hjelper ikke at du har tøffe tatoveringer i trynet, en skinnende sølvrustning og svinger rundt med et digert beist av en kampøks. Går du uforberedt inn i kamp uten å analysere fiendens bevegelser og oppførsel får du smake på ljåen.
Det er bra. Det er sånn det bør være. En av grunnene til at jeg bet tenna sammen og fortsatte, selv om den samme beinharde bossen gang på gang meg juling, var at jeg så hva som måtte til, men innså at jeg manglet ferdighetene. Jeg var ikke rask nok med fingrene, jeg manglet tålmodigheten som krevdes.
Jeg måtte prøve til jeg klarte det, selv om det betød kansellerte avtaler og utsatte gjøremål.
Denne innsikten av at det var jeg som ikke strakk til ble bensin for motivasjonen. Jeg måtte prøve til jeg klarte det, selv om det betød kansellerte avtaler og utsatte gjøremål. Til slutt lå den en gang så beinharde demonridderen sprellende på brosteinen. Det ordnet seg til slutt. Det ordner seg alltid til slutt.
Da jeg ved en senere anledning forsøkte meg på samme boss beseiret jeg ham på første forsøk. At øvelse faktisk gjør mester er en god og betryggende tanke. Selv om det bare er et spill.
Optimalt sett burde samtlige konfrontasjoner utspille seg på den måten, men utenfor de gode sjefskampene er man ikke alltid i kontroll over egen skjebne. Mye skyldes rusk i maskineriet, som et kamera som ikke klarer å orientere seg i trange korridorer eller en ofte litt lite responsiv hovedperson.
Verst er spillets låsemekanisme. Ved å trykke inn høyre stikke kan du låse Harkyn til en bestemt fiende, noe som er helt nødvendig for å treffe med slagene og blokkere motangrep. Det fungerer godt én mot én, men mot flere fiender spiller ikke alltid funksjonen på lag. Ofte er det vanskelig å skifte mellom motstandere og mekanismen sliter med å registrere de som er langt borte. Da blir det vanskelig å bruke spillets skytevåpen.
Slike mangler blir ekstra irriterende i et såpass nådeløst spill som Lords of the Fallen. Heldigvis er spillet langt oftere rettferdig enn urettferdig i kamp, selv om det innimellom kan føles som det motsatte. Uansett forsøker utviklerne å lette litt på byrden ved hyppige lagringsmuligheter, og plasserer ofte slike stasjoner rett før de store sjefskampene.
Når man dør mister man erfaringen sin, men sjelen lever videre på stedet man blir drept. Rekker man å gjenforene seg med sjelen innen en tidsbegrenset periode kan man gjenvinne de tapte poengene. De mest hardbarkede eventyrere vil sikkert fnyse av slike håndsrekninger, men de ønskes velkommen av alle oss som har opplevd nok lidelse.
Halvveis historie
Mellom alle krigingen forsøker Lords of the Fallen å fortelle en historie, men sliter med å heve den opp fra den eksisterende floraen av lignende fantasifortellinger. Her er det falne guder, interdimensjonale portaler og bekmørke katakomber, men fortellingen mangler en engasjerende tråd som binder disse klisjeene sammen.
Istedet fremstår historien som en collage av sjangerens mest kjente varemerker, bare med langt mindre interessante figurer enn det en gjennomsnittlig fantasyroman på det lokale biblioteket kan tilby. Til gjengjeld kan man, på samme måte som i Skyrim, velge hva man vil spørre folk om og dermed filtrere vekk mye av den unødvendige overskuddsinformasjonen. En gang forsvant all dialoglyden fra spillet. Med det lave nivået på manus og skuespill var det faktisk ganske digg.
Hvis Lords of the Fallen ikke treffer helt på historien, så ser det i det minste temmelig bra ut på PlayStation 4. For mange Demon Souls-fans – som kanskje ikke ser helt vitsen i å bruke penger på noe som er temmelig likt og hakket lettere – kan skarp grafikk i 1080p være det som frister dem over.
Verdenen i Lords of the Fallen er mørk, jævlig og kanskje ikke spesielt original, men det spenstige samspillet mellom lys og skygge, vær og vind, vekker det ellers så døde universet til live.
Konklusjon
Lords of the Fallen er en prøvelse. Ofte en frustrerende og irriterende prøvelse man aller helst skulle vært foruten. Når kameraet roter seg bort i hjørnet av en mørk katakombe, eller når siktemekanismen låser seg på feil fyr, får man lyst til å kaste hele konsollen ut av vinduet og heller finne seg en ny hobby. Spillet er allerede vanskelig nok når man mestrer det til at slike designfeil får lov til å passere ubemerket.
Heldigvis er spillet, i det store og hele, mer rettferdig enn det er urettferdig. Når Lords of the Fallen lar deg kjempe mot invasjonen av store og små demoner på riktige premisser er det ofte en fryd å spille gjennom. Gleden av å mestre det gjenkjennelige, men likevel utfordrende kamp- og magissystemet, overgår frustrasjonen over å dø mye og hardt. I en tid hvor mange utviklere ikke tørr å sette spilleren på prøve er det fint at noen våger.
Er man på jakt etter en god historie eller en involverende fantasyverden bør man lete videre. Lords of the Fallen er for de som søker de enkle gleder: som å slåss, samle erfaringspoeng og oppgradere karakteren til han blir en uslåelig kampgud. Dette er gleder man ikke skal undervurdere, spesielt på en konsoll som mangler reelle alternativer.
Lyst til å bryne deg på et enda vanskeligere «hack 'n' slash»-spill? Prøv Dark Souls II. Eller kanskje en lettere, men friere og mer involverende fantasyverden? Da er The Elder Scrolls V: Skyrim et fint alternativ.
