Gladvold. Vi liker det alle sammen, innerst inne. Det er noe grunnleggende underholdende i å se folk blø og lide. Det er en glede som ei kan fornektes. Slenges det inn en voldsom eksplosjon eller to per minutt, varmer det hjertene våre enda mer. Smerte selger, rett og slett.
Vi snakker (u)kultivert underholdning ...
Det er derfor hyggelig at Foreign Legion: Buckets of Blood i stor grad fortjener undertittelen sin. Man trer inn i rollen som en soldat som har fått i oppdrag å forsvare byens siste forskansede bygg fra opprørere. Bygget feigingene gjemmer seg i er et slags rådhus. Tydeligvis er alle andre kampdyktige mennesker forduftet, for spillets ensomme soldat, som vi aldri ser noe annet enn ryggen og bakhodet til, må nemlig alene sende hundrevis av rebeller til de evige jaktmarker.
Alt er ikke bare død og fordervelse, heldigvis. Klarer helten å holde opprørerene unna det midlertidige bomberommet i ti minutter, vil et helikopter komme som engler fra himmelen og redde ut innbyggerne.
Buckets of Blood er simpelt, kaotisk og heseblesende. Som soldat løper man blant massakrerte villmenn og intetanende kyllinger mens kulene hviner rundt ørene.
Arsenalet som står til soldatens rådighet består for det meste av en ganske ubrukelig håndpistol, et mye kraftigere og mer presist maskingevær og en rakettkaster. Er enden nær kan man i løpet av et oppdrag kalle inn ett flyangrep, som teppebomber fiendene tilbake til steinalderen.
No rest for the wicked
Kontrollen sitter som den skal, selv om jeg irriterte meg over manglende funksjon for raskt skifte av våpen – musehjulet er verken kjapt eller nøyaktig nok ved våpenskifte. Fiendene kommer i bølger, og mellom hver bølge er det mulig å ta en pust i bakken. Men på høyere vanskelighetsgrader er det ingen tid til å hvile på laurbærene. Pausene mellom slagene må brukes til å bestille våpen, plukke opp esker med ammunisjon og reparere rådhuset. Dette skjer selvsagt på helt forskjellige steder av kartet, og det er essensielt å beregne hva man har tid til å gjøre før selvmordsbomberne klarer å finne frem til rådhuset.
Kakle, kakle, kakle
Jeg sier finne frem, fordi fiendene i Foreign Legion: Buckets of Blood er dummere enn kyllingene som kakler rundt på stedet. Du har tre typer fiender: Maskingeværbærende fiender, fiender med rakettkastere og selvsagt de dummeste av dem alle – de omtalte selvmordsbomberne. Sistnevnte er ikke dummere fordi de har tatt jobben med de dårligste frynsegodene noensinne, men fordi de ofte sliter litt med finne frem til det gigantiske bygget de skal sprenge i filler. Muligens er det en småbillig teknikk ment å gjøre jobben enklere for oss som spiller, men det ødelegger førsteinntrykket når disse rebellene dilter frem og tilbake foran inngangen til rådhuset, før de endelig - bokstavelig talt - får ut fingern og drar i snora.
Når det gjelder opprørerne generelt, så ville det være for flatterende å bruke uttrykket kunstig intelligens. Men i det store og hele betyr det lite hvordan de våpenbærende fiendene ter seg, de fungerer tross alt godt som maskingeværføde.
Et øyeblikk på harddisken, for alltid på netthinnen.
Det store ankepunktet er at opplevelsen Buckets of Blood strengt tatt byr på, er ekstremt (og jeg mener ekstremt) kortvarig. Det finnes bare ett eneste kart å spille på, og bare ett oppdrag. Jeg forventet egentlig et evighetsspill, hvor fiendene bare tåler mer og mer og blir flere og flere, slik vi alle er kjent med fra diverse gratis, internettbaserte spill. Men neida, spillet varer aldri lengre enn ti minutter, og ofte er det hele over enda tidligere. Etterpå ble jeg kastet rett ut til tittelskjermen igjen, uten så mye som en filmsnutt. Game over.
Vil du ha mer underholdning for pengene, må seansen gjentas. I det minste finnes det en rekke forskjelllige vanskelighetsgrader, og Foreign Legion: Buckets of Blood har en oversiktlig og grei highscoreliste som helt sikkert tenner de mest konkurransesugne der ute. For meg var mangelen på innhold en stor skuffelse, såpass at jeg ikke engang vil anbefale spillet til noen. Greit nok, det er ikke snakk om en stor investering (drøyt 7 euro er prisen på spillet), men det finnes mer omfattende spill på markedet som attpåtil er gratis. Variert er spillet heller ikke.
Konklusjon
Foreign Legion: Buckets of Blood er på sett og vis underholdende så lenge det varer. Blodet spruter på tilfredstillende vis når hodene til fiendene eksploderer. Grafikken er akkurat passelig primitiv, men samtidig sjarmerende barnslig. Adrenalinet kan fort begynne å boble på de høyere vanskelighetsgradene, når selvmordsbomberne lurer seg inn fra alle slags vinkler og man samtidig pepres av maskingevær i stor stil.
Men det hele er over før du er i nærheten av å begynne, og det lille som oppnås med tanke på underholdningsverdi, er på langt nær givende eller engasjerende nok til at denne voldelige affæren i det hele tatt er verdt å bruke tid på.
Spillet gir ikke valuta for pengene, til tross for den rimelige prisen. De fleste vil nok få mer ut av å fyre opp et spill av typen 123 enn å bruke tid og penger på dette her. Opplevelsen jeg hadde av Foreign Legion: Buckets of Blood var såpass lite givende, totalt sett, at det desverre stilles opp for slakt, sammen med kyllingene som ikke viste seg nyttige som annet enn skyteskiver.
