Little Nightmares fikk ros her hos oss da det kom i 2017. Den gangen spilte vi som en liten jente iført gul regnjakke – nå styrer vi tilsynelatende en gutt med en papirpose tredd over hodet. Vi har tatt en forhåndstitt på Little Nightmares II – og ting blir ikke akkurat mindre skummelt denne gangen.
Mørkt og trist
Det er lite innbydende ved Little Nightmares II – naturlig nok. Vi begynner i en mørk skog der ytterst få ser ut til å ferdes, og hvor lyspunktene er ikke-eksisterende. Når det kommer til stykket er det kanskje like greit at det er lite man kommer over innledningsvis, for det vi faktisk støter på er skremmende. Bjørnefeller og eierløse sko leder oss til en falleferdig hytte, og er det noe vi vet vi aldri burde gjøre – men som vi alltid blir tvunget til – er det nettopp det å entre mørke hus i en lydløs skog midt på natten.
Atmosfæren sitter fra første stund, men er det noe Little Nightmares II utmerker seg spesielt på, er det overgangen fra skremmende til skummelt. Det er skremmende å bevege seg i mørke omgivelser når man ikke aner hva man møter på neste gang skjermen beveger seg mot høyre, men det er enda verre når man vet – eller i det minste er ganske sikker på – at noe venter på deg et sted bak neste dør.
Søtt og guffent om hverandre
At Little Nightmares II blir skumlere av at man er så liten er selvinnlysende. Av og til krever det kløkt å skulle komme seg til toppen av en kommode, eller å nå et punkt litt utenfor ens rekkevidde. Derfor er det så fint å være to. Vi møter nemlig tidlig på en annen liten – og heldigvis vennlig – skapning, som også er redd for hva verden rundt har å by på. Sammen løser man oppgavene som er for vanskelige å løse alene, men enda verre blir det i øyeblikkene når man igjen må klare seg selv. Little Nightmares II nøler nemlig ikke med å gi deg et lite pusterom rett før det får deg til å hyperventilere. Sjarmerende er det uansett, og man kan til og med holde hender og rope på hverandre med sine barnslige stemmer. Så søtt!
I likhet med det første spillet er de ondsinnede skapningene man møter på ekle og marerittaktige. Men til forskjell fra eneren, hvor hud gjerne fløt over på grunn av grådighet, er det ikke helt lett å si hva som foregår denne gangen. Noen ligner på skrekkfulle dukker som kunne passet rett inn i «Annabelle», andre har hodene tildekket med sekker, og andre igjen er tilsynelatende laget av porselen. Det de likevel har til felles er at de er ute etter å ta deg – koste hva det koste vil.
Det hele foregår i tillegg i en tilsynelatende mye større verden enn før – en slags marerittversjon av Leonardo Dicaprios drøm i Inception, der høye bygninger tett-i-tett rager over et sort og tåkete hav. Hva annet som befinner seg bak denne veggen av hus tør jeg nesten ikke tenke på, for selv om byen virker forlatt fra utsiden, er man så absolutt ikke alene.
Hva skal jeg gjøre nå?
Det meste flyter godt i sniktitten vi fikk av Little Nightmares II. Det er relativt åpenbart hva man skal gjøre, om det er å hoppe over et stup, klatre opp en vegg, eller finne en øks og hogge seg gjennom en nokså allerede nedhogget dør. Likevel frustrerte det meg de gangene jeg trodde jeg hadde prøvd alt men feilet igjen og igjen. Løsningen er typisk nok som regel ganske enkel – det gjelder bare å snuble over den.
For eksempel skulle jeg rundt demoens midtpunkt nå en høyde i enden av et rom. En tilsynelatende svært stor og tung kasse stod litt for langt unna målet til å kunne hoppe derfra alene, så jeg lette forgjeves etter ting som jeg kunne legge på kassa. Ti minutter senere fant jeg ut at kassen kunne bevege på seg. Selvfølgelig kunne jeg sverget på at jeg hadde prøvd det før, eller at en lignende handling fra figuren min ikke hadde «fyrt av» da jeg først ankom. Jeg kom over to slike tilfeller i løpet av spilletiden, og det er ikke umulig at det er de eneste to som finnes i løpet av hele spillet.
Forbered deg på å bli vettskremt
Om du nøt deg gjennom nifse og ekle Little Nightmares er det mye som taler for at Little Nightmares II kommer til å bygge videre på alt forgjengeren oppnådde. Det var ikke ekstremt mye vi fikk oppleve, men det vi fikk se tyder på en verden som er større og mer ambisiøs enn den i det første spillet.
Som alltid handler grøss om øyet som ser, og heldigvis virker det som om vi får servert noen små lysglimt gjennom at man har en følgesvenn man av og til tusler sammen med. Likevel, om du er lettskremt er det lite som kan veie opp for dette mørket – og om du skulle nyte denne marerittverdenen har jeg bare to ting å si: skaff hjelp, og gled deg.
Little Nightmares II slippes 11. februar til PlayStation 4, Xbox One, Nintendo Switch og Windows PC, og kommer til PlayStation 5 og Xbox Series S/X på et senere tidspunkt.
