Med Luiz Felipe Scolari på coveret, og rettigheter til fem av verdens mest populære ligaer som bakteppe, prøver EA denne gangen å levere en håndholdt fotballopplevelse for folk med gode fotballhoder.
Football Academy er en ganske utradisjonell blanding av ulike elementer, og det er slett ikke godt å forstå hva EA har ment skal være grunnsteinen i det. Spillet veksler konstant mellom to ganske separate deler – minispill, og fotballkamper. Det som knytter de to delene sammen er at minispillene premieres med fotballkort, som man så bruker til å sette sammen laget man bruker i kampene.
Minispillene er en variert blanding der noen går på rene faktakunnskaper om fotball, mens andre er mer hverdagslige småspill. Arne Scheie og Pondus ville nok blitt skuffet over at det ikke er nødvendig med et autistisk nivå på fotballkunnskapene for å klare seg greit. Det er for eksempel ikke nødvendig å vite hvor mange mål Henry "Two Fingers" Butterbottom scoret for Hillchester Hooligans i 89-sesongen. Selv om akkurat dét kanskje hadde vært litt i overkant, sitter jeg igjen med en følelse av at det ikke alltid er fotballkunnskapene som betyr mest. Derimot er det noen ganger viktigst å finne den beste metoden å lure spillet på.
Lodd uten gevinst
Ett av minispillene gir deg skrapelodd med klubblogoer bak, og målet er å raskest mulig velge riktig klubb blant fire alternativer. Som oftest er den beste strategien å skrape til det dukker opp tekst som avslører navnet på klubben. Å skrape hele, slik at man kan se emblemet og kjenne det igjen, er sjelden nødvendig. En annen lek gir en liste over førsteelleveren til et lag, der alle bokstavene er stokket om. Her blir man belønnet ved å mer eller mindre tilfeldig stokke om på bokstavene til de låses på plass automatisk der de skal være, fremfor å forsøke å huske navnet. Det mest søvndyssende minispillet går bare på hukommelse, siden det handler om å huske nøyaktig hvilke spillere ballen er innom etter tur i en langdryg ballveksling.
Derimot finnes det andre minispill som er mer fokuserte, og som oppleves som langt morsommere. Disse handler for eksempel om hvor klubbene hører hjemme geografisk og hvilke spillere som hører til hvilke land og klubber. Flere av dem har også rammer som er mer underholdende enn om det bare hadde vært enkle spørsmål og svar. Geografioppgavene gjøres ved å peke på et kart på berøringsskjermen. Paring av spillere og klubber skjer i et tradisjonelt "memory"-spill der man må huske hvilke spillere og lag som skjuler seg under hvilke kort, i tillegg til å vite hvilke som faktisk hører sammen. Straffeskytingen er også en morsom variant som handler fint lite om kunnskap, men likevel er utfordrende.
På skolebenken
I mangel på norsk serie og seriemesterne fra 2007 valgte jeg et spansk lag som favorittlag ved første oppstart. Det skulle jeg nok ikke ha gjort, for det resulterte i at de fleste spørsmålene handlet om Primera Division, noe jeg aldri har påstått å ha spesielt god greie på. Det er likevel med en viss Pondus-inspirert glede jeg registrerer at jeg nå faktisk klarer å plassere enkelte av de mer obskure spanske lagene på kartet.
Grunnen til kunnskapsløftet er at man i praksis blir tvunget til tørrtrening på minispillene. Det er nemlig slik at å fullføre en dag på skolebenken (som består av 4 runder minispill) premieres med en pakke nye fotballkort til ditt egenkomponerte lag. Det er den eneste måten å forbedre laget på utenom å bytte kort med andre spillere, noe som krever at man møtes og kobler sammen konsollene. Spillet har nemlig ingen nettfunksjonalitet.
Når man har fått satt sammen et lag ut av kortene man har vunnet, kan man ta del i kamper. Å si at man har kontroll over kampene er en overdrivelse, men det fremstår i hvert fall delvis som et overforenklet managerspill. Hovedsaklig handler det om å se kampen – i form av en enkel animasjon – bølge frem og tilbake. Innimellom får man ta enkelte valg om hva spillerne skal gjøre i gitte én-mot-én-situasjoner. For eksempel kan man få presentert en duell mellom en kantspiller og back, der man som forsvarende lag kan velge mellom å nærme seg spilleren kontrollert og prøve å snappe opp en eventuell pasning, eller å ruse imot spilleren, vinne ballen raskt og igangsette en kontring.
Blottet for interaktivitet
Til syvende og sist blir hver duell avgjort av spillerens ferdighetsnivå, pluss et slumptall, eller terningkast om du vil. Avhengig av om man velger en trygg eller risikofylt handling, økes spennvidden for hvilke tall man kan treffe. En risikabel handling innebærer både at det er mer å vinne og mer å tape. Resultatet er at man i en duell mot en sterkere spiller gjerne er tvunget til å velge det risikable alternativet for å ha en sjanse for å vinne duellen.
Om Atleticos Simão møter Real Betis' Nélson (for å bruke noen av mine nyervervede kunnskaper) i en duell på kanten er førstnevntes dribleferdigheter såpass mye bedre enn Nélsons forsvarsevner at han i dette spillet må ruse i motspilleren, med fare for å selge seg billig, for å ha en mulighet til å vinne ballen. Det er ikke så veldig logisk fra et fotballmessig perspektiv, men til syvende og sist er valget man må gjøre ofte fullstendig opplagt. De gangene det ikke er opplagt har valget også ofte lite å si. Man kan like godt velge det ene som det andre, og det føles aldri som man gjør noen særlig stor managergjerning. Det føles mer som Yatzy, og det legger en klar demper på underholdningen.
Om dette var et managerspill med dybde hadde vi forventet betydelige muligheter for å gjøre taktiske endringer. Det får vi ikke. Underveis i kampen kan man velge å fokusere spillet nedover kantene eller gjennom midten, i tillegg til å velge om laget skal ligge bakpå eller presse motstanderen. Utover det er det ikke mye å gjøre. Man kan ikke engang bytte spillere.
Ingen sammenhengende utfordring
Selv om kampene altså er i overkant simple, kunne det blitt spennende nok om man brydde seg om utfallet. Der stiller likevel Football Academy med enda et betydelig problem, siden det ikke finnes noen liga eller cup som knytter kampene sammen. Isteden får man ved en seier bare haket av det aktuelle motstanderlaget i boken, og målet er å slå samtlige lag i spillets fem ligaer én gang hver.
Å komme én mot én med keeper og velge mellom å plassere ballen eller bruke rå kraft blir aldri så spennende som det kunne ha blitt. For i bakhodet ligger tanken på at et mål kun kan føre til enda en seier i rekken av de hundre man trenger. Å bomme på mål og tape kampen har ingen betydning, annet enn at man i verste fall må prøve den samme kampen på nytt. Det gir ikke akkurat det helt store adrenalinrushet.
Den største gleden med kampene er egentlig å få prøve ut kortstokken i praksis. Å sette sammen laget er kanskje den mest kompliserte delen av taktikkeriet, for her må man ta hensyn til spillernes favorittposisjoner, favorittformasjoner, og nasjonalitet. For eksempel vil en forsvarsfirer bestående utelukkende av spanjoler gi en bonus til terningkastene som kan tippe duellene i din favør. Om du så får inn en engelsk midtstopper som er hakket bedre enn én av spanjolene dine, er det ikke sikkert det er verdt å splitte opp den fireren du allerede har, for de vil ifølge Electronic Arts umulig kunne samarbeide like godt. Det faktum at en del spillere faktisk snakker engelsk har tydeligvis ikke falt utviklerne inn, men det er ikke så nøye – reglene er nå en gang slik, og da blir utfordringen å få til et slagkraftig lag som også passer sammen. Det kan være ganske krevende å balansere fram det beste laget ut fra evner, posisjoner, formasjoner og nasjonaliteter, noe som gjerne gjør at man får seg til å kjøre noen runder til med minispill for å prøve å vinne akkurat den spilleren man trenger.
Konklusjon
Fotballkortene er det eneste som sørger for at Football Academy tross svakhetene fortsatt har noe å fare med. Samlekort appellerere, og det er liten tvil om at man kan holde på ganske lenge med å samle inn spillere for å finne de beste kombinasjonene. Derfor var det ikke vanskelig å plukke opp Football Academy og ta noen omganger minispill og en kamp innimellom. Derimot gikk det sjelden lang tid før jeg la det fra meg igjen og begynte med noe annet. Spillet gjør et halvhjertet forsøk på å være noe mer enn en simpel samling minispill, og lykkes kun delvis. Jeg tok meg selv i å lure på når det virkelige spillet skulle begynne, siden det føltes som en endeløs strøm av forberedelser til den store konkurransen som jeg i hvert fall håpet skulle komme. Men den kom aldri.
Isteden sitter vi igjen med noen løsrevne deler som egentlig aldri vil noen vei. Kampdelen reduserer fotball til enkle én-mot-én-situasjoner, som stort sett løser seg selv og som overlater minimalt til spilleren. Noen av minispillene er greie dersom man liker å teste ut fotballkunnskapene. Men de er også av alt for varierende kvalitet. I tillegg er det for få av dem til å gjøre det spennende. Derfor klarer ikke engang Luiz Felipe Scolaris' skikkelse på coveret å dra dette spillet opp av middelmådighetens sump.
