Til tross for flere gode spill og mange givende øyeblikk opp gjennom årene, er ikke Borderlands-universet noe jeg automatisk assosierer med minneverdige fortellinger og strålende enkeltprestasjoner. I stedet forbinder jeg Gearbox Softwares spillserie med engasjerende skuddvekslinger og givende samarbeid med gode venner – to elementer det er nær sagt umulig å overføre til andre medier.
Dette gjør det ekstra besynderlig at noen har valgt å lage film basert på nettopp dette universet.
Prosjektet ble opprinnelig annonsert i 2015, men i likhet med så mange andre spilladaptasjoner, har også denne filmatiseringen slitt med utsettelser og trøbbel underveis i produksjonen. Resultatet bærer tydelig preg av den brokete reisen, for Borderlands-filmen er intet mindre enn en følelsesløs fiasko. Riktignok med noen fargeklatter spredd innimellom.
Mystisk møkkahøl
Filmen er ingen direkte adaptasjon av ett enkelt spill, men henter i stedet figurer, konsepter og områder fra hele Borderlands-serien – filmskaperne forsøker med det å sette sitt helt eget stempel på universet, ved å kaste tidligere adskilte figurer inn i et nytt, men likevel ganske velkjent plott.
Som seg hør og bør er brorparten av handlingen satt til den avsidesliggende planeten Pandora; et selverklært og mye ettertraktet møkkahøl, hvis skjulte verdier tiltrekker seg like deler skattejegere, konglomerater og gærninger. I likhet med i spillene, svirrer det rykter om et hemmelig hvelv som skjuler seg på planeten – fylt til randen med eldgammel teknologi og svunne skatter.
Og midt oppi dette finner vi dusørjegeren Lilith, spilt av den ellers velrennomerte Cate Blanchett. Lilith vokste opp på Pandora, men har for lengst sett seg lei kjaset og maset som følger med planetens myteomspunne rikdommer. Skjebnen (og et oppdrag fra den sjarlatanske Deukalian Atlas) vil det likevel til at hun vender nesa hjemover.
Vel framme snubler hun litt etter litt over stadig flere merkelige skruer, inkludert den eksentriske forskeren Tannis, ungjenta Tina og selvfølgelig spillseriens maskot, den livlige roboten Claptrap.
Flatt og flaut
Det er en brokete gjeng, og deres usannsynlige og tidvis uforutsigbare partnerskap går som en rød tråd gjennom reisen. Tenk Guardians of the Galaxy, bare totalt blottet for følelser. Og det er filmens største svakhet.
Det er riktignok flere grunner til at Borderlands ikke fungerer, men at jeg ikke på noe tidspunkt føler noe for figurene, er en utilgivelig kardinalsynd.
Her må skuespillerne ta sin del av ansvaret, selv om regissør Eli Roth på ingen måte har gitt de mye å jobbe med. Cate Blanchett, som vanligvis har en nesten urokkelig, tilbakelent og litt kjølig karisma, fremstår for eksempel som beint fram masete i denne rollen. At hun likevel er filmens beste skuespiller, er det ingen tvil om – uten at det sier veldig mye.
Borderlands-filmen lider nemlig stort av svakt skuespill, i tillegg til dårlig regi og svært keitete dialog. Figurene er tynne som løvblad, og ethvert forsøk på å få meg til å føle noe, noe som helst, for disse rufsete tåpene mislykkes totalt. Det er tilgjort og kleint; hovedpersonene har rar kjemi seg imellom; og samtalene mellom figurene mangler flyt overhodet.
Den allerede litt pågående Borderlands-humoren hjelper på ingen måte, selv om det helt klart er noen gullkorn innimellom slagene. Likevel lykkes filmen bare periodevis med å få meg til å trekke på smilebåndet.
De to morsomste skuespillerne på plakaten, Jack Black og Kevin Hart, er overraskende lite gøyale i rollene som henholdsvis Claptrap og Roland, og Ariana Greenblatts tolkning av Tiny Tina er både flat og rufsete.
Jamie Lee Curtis gjør på sin side en ålreit rolle som Tannis, men også hun føles malplassert i dette selskapet – det er rett og slett dårlig «casting».
Fin fargebruk
Det Borderlands mangler i regi og skuespill, gjør skaperne delvis opp for gjennom godt design. Det er riktignok noe som føles litt «off» flere steder, men filmen er likevel gjennomgående fin å se på, med god bruk av farger og mange flotte visuelle grep.
Pandora er for eksempel gjengitt med herlig presisjon, hvor alt fra fargepalett til formasjon på omgivelsene er gjenkjennelig «Borderlands». Jeg kjenner raskt igjen det visuelle uttrykket på alt fra steinformasjoner og kjøretøy, til de mange vemmelige monstrene som ferdes rundt omkring på overflaten.
Det er på samme måte kult å se hvor langt utviklerne har gått i sitt forsøk på å gjengi figurene slik de dukker opp i spillene. Særlig Lilith skiller seg positivt ut, med sine ildrøde lokker og særegne antrekk – det bøter nesten på det faktum at Blanchett tydelig er mye eldre enn det figuren egentlig er.
Rotete rodeo
Likevel kaster hun seg ufortrødent rundt som den rene superhelt, både når hun blir beskutt og når hun skyter etter andre. Filmen har flere høyoktane actionsekvenser, hvor både eksplosjoner, biler og monstre står på menyen.
Filmen har sånn sett ålreit flyt, hvor vi beveger oss mellom de ulike klappjaktene med relativt lite dødtid, men det hjelper lite når heller ikke de nevnte sekvensene er mye å rope hurra for.
Også her er regien for dårlig, slik at det både er vanskelig å følge handlingen og å bry seg nevneverdig om hva som skjer med de forskjellige figurene.
Først nær filmens slutt tar kampene et par artige vendinger, men da er det stadig litt for lite, litt for sent.
Konklusjon
Etter flere solide adaptasjoner de siste årene, føles Borderlands-filmen som en relikvie fra en svunnen tid; en tid hvor det var forventet at spillfilmer flest skulle være beint fram dårlige.
Filmen er riktignok ganske pen å se på rent teknisk, med stilige kostymer og et helhetlig visuelt uttrykk: Utseendet på både omgivelser og figurer minner meg innimellom om hvordan det var å spille de første spillene i serien, og tidvis klarer også humoren å levere gullkorn som kan minne om debuten i 2009.
Det er imidlertid bare tidvis, og utenom disse aspektene er egentlig det aller meste ved filmen å regne som en skikkelig, skikkelig nedtur.
Særlig dårlig er skuespill, regi og dialog, beviselig ved at jeg føler meg nesten helt tom, både under og rett etter å ha sett filmen. Jeg bryr meg ikke en døyt om noen av figurene og det er rett og slett veldig lite å la seg begeistre for underveis.
Ålreit flyt, fine kostymer og fjong fargebruk er for all del gode egenskaper, men Borderlands er og blir likevel en dårlig film.
Borderlands er ute på kino nå.
