Realms of Arkania 1-3 (Attic Entertainment Software)
Henholdsvis utgitt i 1993, 1994 og 1997.
Realms of Arkania er ikke bare et PC-spill, det er også et penn og papir-rollespill av tysk opprinnelse. I Tyskland kalles det egentlig "Das Schwarze Auge", som betyr "Det Sorte Øye". Men, Realms of Arkania er også tre særdeles gode rollespill, hvilke jeg personlig har spilt helt frem til nå. Spillene heter henholdsvis Blades of Destiny, Star Trail og Shadows over Riva og er utviklet av Attic Entertainment Software. Produsenten bak spillene er forøvrig den samme produsenten som står bak Planetscape: Torment. Spillene har vunnet over 30 internasjonale priser, og ble utgitt i en samlepakke i 1997. Spillene omtales som tre av de mest komplekse rollespillene som noengang har blitt utgitt, noe som kan være en direkte årsak av at de er basert på "Das Schwarze Auge"-systemet. Det beste spillet i serien er trolig Star Trail som brøt alle grenser da det først kom ut. Spillet kan minne litt om Elder Scrolls-spillene; du har en enorm verden å boltre deg i, og historien er dypere enn havet. CD-ROM versjonen ga spillerne stemmer og noen skikkelig gode filmer, i tillegg til de hundrevis av timene med gameplay. Spillet brukte er førstepersons-perspektiv i kjent Doom-stil når du var inne i byene, men når du reiste mellom byene kom det opp et kart som viste hvor du var til hvilken som helst tid. Vanligvis ville dette vært litt skuffende, men i Star Trail var det skikkelig moro. Etterhvert som du reiste rundt måtte du velge om figurene dine skulle jakte etter mat, bestemme om de skulle campe for natta i stedet for å reise videre, utforske den hulen de nettopp passerte, osv. Tre sjeldne perler.
 |  |  |  |
Lords of Midnight 1-3 (Mike Singleton / Domark)
Henholdsvis utgitt i 1984, 1990 og 1995.
Lords of Midnight-spillene ble utviklet av den noe mystiske, og ganske anonyme utvikleren Mike Singleton. Det første spillet kom i 1984 og introduserte spillerne til en helt ny, og ganske grensesprengende måte å skape landskaper på i ascii-grafikk. På den tiden var ikke spillene spesielt imponerende i form av grafikk og muligheter, men Lords of Midnight ga spilleren hundrevis av forskjellige området å utforske. Det som er så spesielt med denne serien er det at det er en rollespill/strategispill-hybrid. Dette kom svært godt frem i Lords of Midnight III: The Citadel hvor du styrte mange karakterer, ikke bare en, rundt om i en enorm fantasi-verden, hvor du skulle prøve å overta ulike slott og bekjempe rivaliserende helter. Lords of Midnight II: Doomdark's Revenge var mer eller mindre helt likt 1-eren, både i utseende og spillefølelse. Det første spillet kom forøvrig ut på Spectrum og Commodore 64. I senere tid har websiden Icemark vært et sentralt knutepunkt for dem som enda synes om spillet. Blant annet har Chris Wilder laget flere Windows-konversjoner av de to første spillene, og de er begge mulig å laste ned helt gratis hos Icemark. Det siste spillet i serien er nok det som står meg nærmest hjertet. Det har en utrolig flott atmosfære, det har en noenlunde grei 3D-grafikk og man kan fly på drager! Atmosfæren er bare helt prima i det du seiler på en båt gjennom et villt landskap, solen går ned, og midi-musikken runger gjennom rommet...Ah!
 |  |  |  |
The Elder Scrolls 1-3 (Bethesda Softworks)
Henholdsvis utgitt i 1994, 1996 og 2002.
Denne serien er helt umulig å ikke nevne i en artikkel slik som dette. The Elder Scrolls-serien, utviklet av Bethesda Softworks som står bak titler slik som Terminator: Future Shock, betyr trolig for rollespill i dag, det Ultima-serien betydde på 80-tallet. Spillene i serien er kjent som Arena, Daggerfall og Morrowind, hvilket sistnevne kom ut i mai i år. Gamer.no skrev naturligvis en omfattende omtale av mesterverket, som anmelderen (undertegnede selv) omtaler som tidenes beste rollespill. Det sier vel litt, gjør det ikke? Det første spillet i serien, Arena, ble utgitt i 1994 og var med på å revolusjonere hele sjangeren. Vekk var alt som heter forpliktelser og linært-gameplay. I Arena kunne du drepe gobliner, springe i timevis mellom hver by, drikke deg sønder og sammen og bare gi blaffen i alt som het å redde verden. Arena var simpelthen enormt, og da Daggerfall kom ble nesten hele sjangeren kastet ut i ubalanse. Det var ganske enkelt det beste rollespillet som hadde blit utgitt. Verdenen var enda større i Arena, mye mer detaljert, ørten hundretusen figurer å snakke med, og spillet var rett og slett utrolig moro. Atmosfæren var uslåelig, grafikken var pen, men det som var prikken over i-en var det faktum at spillet aldri endte. Du kunne spille det gjennom hvis du ville, men du trengte ikke. Det var hele tiden noe nytt. Morrowind tok alt dette som gjorde Arena og Daggerfall så kjent, forbedret de punktene som kunne vært bedre, og lot en hel gamer-verden stå å måpe. Og måpe er noe vi kommer til å gjøre i flere år fremover.
 |  |  |  |
