Over 1600 mennesker har sett Stikkmenn - Episode 1 på YouTube. Den 17 minutter lange filmen er en presentasjon av utviklerne bak det kommende spillet Stikkmenn og hvordan de jobber i Oppdal. I senter for filmen finner vi Eric Holten Haugen, født og oppvokst i Canada men nå bosatt i Norge.
Det er noe veldig unorsk med YouTube-filmen. Presentasjonen er selvsikker og svært personlig. Det handler om tankesettet bak et spill som ennå ikke eksisterer og om jakten på en drøm. Nordmenn er et reservert folkeslag, det ligger ikke i vår natur å snakke høyt om ambisjoner og suksess før vi har jobbet hardt og er i nærheten av å oppnå målene våre. Haugen byr på seg selv og familien og drømmen sin mens spillet han lager fortsatt er under utvikling.
Startet i spillbransjen i 1996
Dokumentaren minner om dokumentarfilmer laget i kjølvannet av en suksess, ikke i oppstarten. Men for Eric er ikke Stikkmenn et spill i oppstartfasen, det er et spill han har jobbet med halve livet. Det er mer enn et spill, det er en lidenskap.
– Stikkmenn har vært i hodet mitt siden tenårene, forteller Haugen oss over Skype fra kontoret i Oppdal.
– Det er et spill jeg alltid har hatt lyst til å lage og etter jeg flyttet til Norge slo det meg at nå er tiden inne.
Haugen har norske besteforeldre, hans bestemor var fra Kirkenes og møtte bestefaren som hadde reist fra Gudbrandsdalen til Kirkenes for å hjelpe til med gjenoppbyggingen av byen etter krigen. De giftet seg og emigrerte til Vancouver i Canada hvor Erics mor og senere Eric selv, ble født. Haugen vokste opp med moren som enslig forsørger og begynte å jobbe i spillbransjen i 1996.
– Jeg jobbet åtte år i Electronic Arts og sluttet der i 2004. Jeg følte at spillbransjen på den tiden i for stor grad ble styrt av aksjonærer og forretningsfolk, på bekostning av det kreative.
Jeg hadde lyst til å ta to steg tilbake og lage noe som var moro og avslappende og som kunne få folk til å le.
Erik Holtan Haugen
EA var ikke interessert i ideen
Mens Haugen var i Electronic Arts nevnte han spillideen sin med Stikkmenn til en av toppsjefene. Han fikk god tilbakemelding, men også beskjed om at den typen spill ikke var interessant akkurat nå. Det var realisme som var hovedfokuset.
– Dette var før Angry Birds og før de enklere spillene så de var nok ikke bevisst på hva som var på vei. Dette var i en periode der fokuset var på tekniske prestasjoner, det var et jag om å pushe tekniske grenser hele tiden. Jeg hadde lyst til å ta to steg tilbake fra dette og lage noe som var moro og avslappende og som kunne få folk til å le, forklarer han.
Etter at han sluttet i Electronic Arts endret Eric beite totalt. I flere år jobbet han med å vedlikeholde en hyttepark i Vancouver. Drømmen om Stikkmenn var med ham her også, en vinter inviterte han flere studenter til å jobbe med å lage en prototype av Stikkmenn som et studentprosjekt. Prototypen ble aldri fullført fordi Haugen måtte tilbake på jobb og fikse hytteparken før de var ferdige, men prosjektet ga ham verdifull erfaring. Etter flere år som ansvarlig for hytteparken var det delvis snekkerferdighetene som fikk ham til å flytte til Norge.
– Jeg møtte en nydelig norsk jente i Canada og vi fikk en sønn sammen. For to et halvt år siden flyttet vi hit og fikk en sønn til. Sjansen til å flytte bød seg da vi fikk tilbud om å pusse opp og bo i en gammel gård her i Oppdal. Vi flyttet hit og pusset opp gården mens vi bodde i gjestehytta.
Eric fikk flere snekkeroppdrag og det var mens han jobbet på naboens sauefjøs at han bestemte seg for å ta tak i den gamle drømmen om å fullføre Stikkmenn.
Fikk pengestøtte av kommunen
– Life told me, sier Haugen, et typisk nord-amerikansk uttrykk som er umulig å oversette til norsk.
– Jeg jobbet med snekkerarbeid da det slo meg: ja, jeg kan holde på med dette, men drømmen om Stikkmenn var fortsatt der. Jeg hadde fortalt familien jeg jobbet for om Stikkmenn og de anbefalte meg å dra på et lokalt LAN-party, Winter Wonderlan, for å snakke om spillet med deltakerne der.
Han møtte flere studenter og entusiaster på Winter Wonderlan som har blitt en del av teamet hans i dag. Fra der gikk turen til kommunen som ga ham pengestøtte til å kjøpe inn datamaskiner. En søknad til Innovasjon Norge resulterte i 250 000 kroner i tilskudd. Plutselig var drømmen realiserbar. Haugen føler tiden er moden for Stikkmenn nå og angrer ikke på at han ikke kom i gang før.
– Jeg tror ikke jeg var klar for å realisere Stikkmenn før. Tiden var rett og slett ikke riktig for meg eller spillet, men nå stemmer alt.
Med tilskudd i lomma klarte Eric å få ballen til å rulle. Han dro tilbake til Canada og samlet tidligere venner og arbeidskolleger til å hjelpe ham med grafikk og programmering. Hjemme i Norge bidro en rekke unge mennesker med andre oppgaver som nivådesign, ideer og dokumentarfilming. 250 000 kroner rekker ikke langt så mye av arbeidet er frivillig og ulønnet. Man kan nesten si at den norske dugnadsånden preger Stikkmenn. Eric er en karismatisk person og det er lett å forstå at ungdommer gjerne vil bidra til å realisere drømmen hans.
Så hva er Stikkmenn?
Gjenkjennbare strekfigurer
– Stikkmenn er universelle. Det er noe i vår fortid med strekfigurer som gjør de gjenkjennbare for oss. Vi tegnet strekmenn på hulevegger i steinalderen. Vi kan vise en strekmann til folk over hele verden og derfor er Stikkmenn-figuren gjenkjennbar over hele kloden. Jeg vil lage et spill med denne strekmannen i sentrum som når ut til folk over hele verden, sier Haugen.
Det vi lanserer er en slags startverden, jeg kaller den en maurtue. Tunneler vil føre fra denne til nye spill som vil legges til etter hvert. Stikkmenn-figurene man låser opp i de ulike spillene kan brukes på tvers av alle spillene.
Mens hovedspillet – eller maurtua – ser ut til å være et todimensjonalt plattformspill røper Eric også at et av ekstraspillene blir et taktisk kortspill. Planen er at strekfigurene til spilleren skal kunne brukes i en rekke ulike spilltyper, som alle er forbundet til maurtua.
– Om du ser på spill som Angry Birds ser du at det finnes 14-15 forskjellige Angry Birds-spill, men de er ikke bundet sammen på noen måte. Hva du har gjort i ett av spillene har ikke relevans for de andre. Jeg mener det gjør noe spesielt med spillene å lage det på denne måten, at alt henger sammen.
Ulike strekfigurer vil være sentralt, og Haugen viser frem ulike spillkort for ulike figurer som har forskjellige egenskaper. Noen kan fly, noen kan slåss med sverd, og så videre. Spillkortene vil opprinnelig lanseres digitalt i spillet, men drømmen er å også produsere fysiske eksemplarer.
Høyt ambisjonsnivå
Han snakker om brukerskapt innhold, muligheten for spillere til å lage nye Stikkmenn selv som de kan laste opp og få printet ut på egne kort. Ambisjonsnivået er høyt og Haugen snakker gjerne om hva de drømmer om å få til om et eller to eller tre år.
Men hva med den umiddelbare fremtiden? Hva skal de lansere og når for å få Stikkmenn-ballen i gang?
– Det første vi lanserer er kjernespillet og planen er å få det på App Store i august. Så snart den er lansert hopper vi i en bil og reiser ut i verden med Stikkmenn.
For Haugen handler nemlig ikke lanseringen kun om å få ut et spill og vende tilbake til PC-skjermen for å lage mer. Han vil ut og spre budskapet om Stikkmenn selv, og gjøre Stikkmenn til en del av andre lands kultur.
– Drømmen er å skaffe en bobil eller to og kjøre rundt i ulike land og møte folk, vise de Stikkmenn og ta opp stemmene til folk fra ulike land og kulturer og legge til nye Stikkmenn-moduler fra land over hele verden. Vi kan gjøre Stikkmenn relevant for alle på planeten, sier Haugen.
Planen er ambisiøs, unorsk og usminket. Janteloven i meg tenker ut drøssevis av kjepper som kan havne i Haugen hjul og spenne bein for planene. Samtidig klarer jeg ikke annet enn å la meg sjarmere av denne smilende og drømmende kanadieren. Det er sjelden jeg møter spillskapere med så mye lidenskap, så uvanlige ambisjoner og så store drømmer som Eric. Tanken på Eric og en gjeng norske studenter i en bobil på kryss og tvers av Europa for å introdusere folk for Stikkmenn personlig er herlig romantisk. Jeg kan ikke annet enn å ønske ham lykke til med sine storslagne planer.
– Du må tørre å drømme stort, avslutter han med et bredt smil om munnen.
