Nå skal vi ta en titt på de fem beste japanske rollespillene vi ikke fikk i Europa. Dette er spill som fremdeles ikke har fått en offisiell utgivelse i vår region, men som har blitt hyllet både i Nord-Amerika og i Japan etter sin utgivelse. Noen av disse begynner å trekke på årene, så en lansering virker vanskeligere og vanskeligere.
Både Sony og Nintendo har for øvrig vært flinke med å gi ut noen spill i vår region som egentlig kommer fra de andre delene av verdenen. På Nintendo Wii fikk vi Super Nintendo-spillet Super Mario RPG: Legend of the Seven Stars for noen år siden, og i 2013 fikk vi Earthbound på Wii U. Sony har blant annet sluppet Arc the Lad-serien på PlayStation Store, så det burde ikke være utenkelig å kunne se noen av spillene nedenfor få en utgivelse.
Chrono Cross
Tre år etter at Final Fantasy VII beviste at også europeere godt kunne elske japanske rollespill ble Chrono Cross lansert i Nord-Amerika. For de som fulgte utviklingen av sjangeren på Internett var det smått hjerteskjærende å se spillanmelderne rulle ut de høyeste tallene på skalaen i hopetall, samt lande en god del Game of the Year-priser. Spillet skulle nemlig aldri se snurten av Europas kystlinje.
I Chrono Cross spiller man som tenåringen Serge, som på snodig vis begynner å unne bevege seg mellom to parallelle verdener. I den første verdenen er alt fryd og gammen; i den andre er Serge egentlig død. Historien i spillet følger Serge mens han prøver å nøste opp i disse mysteriene, samt finne ut hvorfor han er sentral for denne snodige parallelle verdensdelingen.
I tillegg til å ha de vante konvensjonene fra sjangeren på den tiden, slik som et turbasert kampsystem, et magisystem som minner litt om det fra Final Fantasy VII og en flytstruktur bygd opp rundt å gå gjennom områder i historien og møte på sjefskamper undereis.
Chrono Cross skiller seg fra sine samtidige spill med det enorme figurgalleriet. Det er mulig å rekruttere hele 45 figurer, riktig nok ved flere gjennomspillinger. Dette er både en styrke og en svakhet i spillet, ettersom de fleste av disse figurene ikke har så mye med den sentrale konflikten i spillet å gjøre. Derfor kan det raskt føles ut mer som om man fanger Pokémon enn å få stifte bekjentskap med velutviklede karakterer.
Square Enix har aldri sagt noe om hvorfor spillet ikke kom seg ut av Nord-Amerika, men det er to ting som kan ha stukket kjepper i hjulene til spillet. Chrono Cross er en direkte oppfølger til Super Nintendo-spillet Chrono Trigger som på det tidspunktet heller ikke hadde blitt gitt ut i Europa. Siden spillets noe vage plott baserte seg på en viten om begivenhetene i Chrono Trigger, særlig mot slutten, kan dette ha vært en medvirkende årsak.
Den andre mulige grunnen er litt mer teknisk. Figurene i Chrono Cross har forskjellige tekst-aksenter, men deler ofte setninger mellom seg, avhengig av hvilken figur som var i gjengen. Dette ble gjort ved å endre verb-endinger i den japanske utgaven, men det fungerte ikke på engelsk. Derfor utviklet oversetterne et eget system for å legge aksenter på tekstlinjene etterpå, for å spare minne. Dette systemet kan ha vært vanskelig å bruke utenfor engelsk, noe som ville ha hindret andre europeiske språk.
Chrono-serien har ligget brakk siden Chrono Cross, så Square Enix har ikke hatt en god økonomisk grunn til å slipe spillet i Europa i etterkant. Derfor ligger spillet urørt i arkivet, og den eneste måten å spille det på er med en importert utgave.
Mother 3
Få spill har vært mer myteomspunnet for oss i Europa enn Earthbound, eller Mother 2 i Japan. Super Nintendo-spillet fra Ape og HAL ble gitt ut i Nord-Amerika i 1995, mens vårt eneste møte med serien frem til Wii U-utgivelsen i 2013 var noen snodige figurer og brett i Super Smash Bros.-serien.
Den enkleste beskrivelsen av Earthbound-konseptet er nok «en vridd utgave av vestlig kultur», og lente seg mye på å være et slags bizzarrobilde av både vår kultur og sjangerelementene fra japanske rollespill. Den labre mottakelsen i Amerika var nok det som gjorde at Game Boy Advance-oppfølgeren Mother 3 fra 2006 aldri fikk en vestlig utgivelse.
Her følger vi unggpjokken Lucas som med sine psykiske ferdigheter må prøve å stoppe en trussel fra å da over og ødelegge verden. I likhet med forgjengeren Earthbound lente Mother 3 seg tungt på etablerte sjangerkonvensjoner, men beholdt samtidig mye av særheten. Turbaserte kamper, et vell av gjenstander å dra nytte av, og en omfattende historie der man redder verdenen.
Kampsystemet har også en litt snodig vri, der man har mulighet til å redde seg selv etter et dødbringene motangrep, dersom man er kjapp. Helsemeteret teller nedover i jevn hastighet, og rekker man å slenge ut en helbredende gjenstand eller psykisk egenskap, kan man snu det hele før den når null.
At Mother 3 ikke kom seg ut av Japan skyldes mest sannsynlig manglende tro på at spillet skulle tjene inn utgiftene det krevde å få oversatt spillet. I tillegg kom det ut så sent i Game Boy Advance-konsollens tidsløp at en sen oversettelse neppe ville ha gitt spillet mye oppmerksomhet. At Earthbound ikke gjorde det særlig godt i Nord-Amerika på midten av 90-tallet spilte nok også litt inn.
I 2008 slapp en gruppe iherdige fans en svært mye omtalt fan-oversettelse av spillet. Denne sørget for at fansen til slutt kunne spille Lucas eventyr, bare et par år etter den japanske utgivelsen.
Xenogears
Nok en av Squares mer omtalte titler. Xenogears er nok det av spillene på listen som har holdt seg dårligst siden Nord-Amerika-lanseringen i 1998. Den gangen fikk spillet svært hederlig omtale jevnt over, mye på grunn av det mange anså som en ukarakteristisk bruk at allusjoner til og tema som religion og psykologi i sjangeren. Faktisk var det bare så vidt spillet kom ut i Nord-Amerika, nettopp på grunn av de religiøse temaene.
Den innviklede fortellingen handler i bunn og grunn om det samme som resten av sjangerens mer velkjente titler: å redde verdenen fra en kraft som truer med å ødelegge verdenen. Hovedpersonen Fei Fong Wong må finne ut hva som skjer med ham, etter at han mister bevisstheten og kontrollen over seg selv mens hjembyen Lahan jevnes med jorden i begynnelsen av spillet. Også viktig for historien er de store kamprobotene kalt Gears, som brukes av både hovedpersonene og antagonistene gjennom spillet.
Det hele er pakket inn i en nesten ugjennomtrengelig pakke av detaljer, figurer og sideplott. Resultatet er et eneste rot som er interessant i seg selv, som på tross av å være vanskelig å følge engasjerer. Faktisk ble spilet så omfattende at utviklingsteamet til slutt gikk tom for midler og måtte snøre sammen det hele kjapt, noe som førte til at flyten mot slutten av spillet nesten sporer av.
I de turbaserte kampene veksler man mellom to litt forskjellige kampsystem. Stort sett kjemper man med en ganske normal variant av det turbaserte kampsystemet sjangeren er mest kjent for, men man kan også lenke sammen forskjellige angrep til større avslutningsangrep, eller «deathblows» som spillet kaller de. Noen ganger slåss man også i de store Gears-robotene. Da er det en litt annen variant av systemet som er i sving, med sterke, middels sterke og ekstra sterke angrep å velge mellom.
At Xenogears aldri har fått en Europa-utgivelse ennå er kanskje det største mysteriet på listen. Vel å merke er det ikke så underlig at spillet ikke kom gjennom nåløyet på slutten av nittitallet, ettersom det lener seg betydelig mer på japansk manga- og anime-konvensjoner enn mange andre Squaresoft-spill på den tiden, noe som på den tiden kan ha vært avskrekkende for et kommersielt gjennomslag, men nå i ettertid har en PlayStation Store-overføring virket smart.
De fleste sjangerfans vet godt at Xenogears kan regnes som et slags nullpunkt for spillserien Xenosaga i PlayStation 2-æraen, og mer nylig kritikerroste Xenoblade Chronicles på Wii. Begge deler samme opphavsmann som Xenogears, Tetsuya Takahashi, og mange av de samme konseptene og temaene utforskes i disse titlene. Derfor ville det ikke ha vært unaturlig for Square Enix å prøve å få Nord-Amerika-versjonen lansert som en PS Classic på PlayStation Store, en ære flere andre mindre kjente nord-amerikanske versjoner har fått de siste årene. Faktisk var det snakk om å slippe Xenogears på den europeiske nettbutikken så sent som i 2011, men de planene har aldri kommet i live.
Seiken Densetsu 3
Nok et Squaresoft-spill, og nok et spill som faktisk aldri snek seg ut av hjemmlandet Japan. Egentlig kan Seiken Densetsu 3 fungere som et eksempel på flere Super Nintendo-spill som ble gitt ut på slutten av konsollens livsløp, og som mest sannsynlig av nettopp den grunn ikke ble prøvd lansert i andre områder av verdenen, slik som for eksempel Bahamut Lagoon og Rudra no Hihō.
Den ambisiøse oppfølgeren til Secret of Mana gjorde mye spennende for de actionbaserte japanske rollespillene på det tidspunktet. I samme ånd som The Legend of Zelda: A Link to the Past var kampene mot fiender gjort i sanntid, fra et fugleperspektiv. Man kunne bruke magi og forskjellige våpen, og to spillere kunne spille sammen slik de også kunne i forgjengeren.
Ambisjonene kom til syne i de mange valgene man kunne ta. Fra begynnelsen av spillet velger man tre av seks figurer. Avhengig av hvem man valgte først fikk man oppleve én av seks helt forskjellige opprinnelseshistorier som er så drastisk forskjellige at hvem som er den onde antagonisten bestemmes av figurvalget. I tillegg kunne man etter hvert velge mellom forskjellige klasser for figurene, noe som også påvirket hvordan de tedde seg i kamp.
Det som gjør Seiken Densetsu 3s europeiske og nord-amerikanske fravær ekstra spesielt er at begge forgjengerne i serien kom ut her, under navnene Mystic Quest og Secret of Mana. Her er det likevel en dokumentert grunn bak mangelen på en vestlig versjon. Ifølge et Nintendo Power-blad fra 1995 var det en del tekniske problemer, i tandem med inntekstspørsmål, som sto bak. I tillegg har utvikleren bak Squaresoft-spillet Secret of Evermore undret seg over om det ikke også kan ha vært noen andre ting som virket inn.
– Jeg ble også skuffet da Seiken Densetsu 3 ikke fikk en nord-amerikansk versjon, men jeg fikk spilt litt av den japanske utgaven og vet at det hadde en del «bugs». På det tidspunktet var Nintendo svært strenge med å overholde sin målsetning om å ikke ha noen «bugs» i spillene sine, og selv om Nintendo og Square var på godfot tror jeg de kan ha hatt problemer med å få det sertifisert, trodde Brian Fehdrau i et intervju med Nintendo Life i 2009.
Selv om spillet sto over den offisielle utgivelsen, betyr ikke det at engelskspråklige ikke har hatt muligheten til å oppleve Seiken Densetsu 3 i ettertid. En fan-skapt oversettelse kom faktisk ut så tidlig som august 2000, og regnes i dag blant første store og vanskelige oversettelsesprosjektene gjort av fansen.
Valkyria Chronicles 3
Valkyria Chronicles på PlayStation 3 fikk toppnoteringer hos mange kritikere da det kom i 2008. Dessverre gjorde ikke den gode omtalen spillet automatisk til en salgssuksess, selv om det greide å karre til seg en oppfølger til PlayStation Portable noen år senere. Begge disse spillene fikk utgivelser verden over.
Da Sega slapp Valkyria Chronicles 3 til PlayStation Portable i 2011 i Japan, ble det dessverre stopp. På grunn av labre salgsresultat av forgjengeren så ikke utgiveren noen god grunn til å slippe spillet i Europa og Nord-Amerika, og har til dags dato ikke ytret noen intensjon om å endre på dette.
Serien er kjent for sitt turbaserte strategikonsept, der man gjør trekk på et kart tur etter tur. Man beveger seg som om det skulle være et tredjepersons skytespill i trekkene, men har begrensninger på hva man kan gjøre og hvor langt man kan gå. Her sikter man som man ville ha gjort i skytespill, og kan bruke siktingen på å dra nytte av svakheter hos fienden, slik som hodeskudd på soldater eller nakne motordeler på tanks. Man tjener erfaringspoeng og penger basert på hvordan man gjør det i kampene, som kan brukes til å oppgradere enhetene sine.
Serien benytter seg av en slags anime-variant av andre verdenskrig, men med mer fantastiske og magiske elementer enn den faktiske krigen hadde. Det hele er en konflikt mellom to stormakter på hver sin side, og i det tredje spillet tar spilleren kontrollen over en skvadron fra den nøytrale nasjonen Gallia. Skvadronen er stappet av kriminelle og utstøtte figurer, og mye av plottfokuset ligger på disse troppene.
På tross av at det er relativt ferskt har også Valkyria Chronicles 3 fått en forseggjort fan-oversettelse. Mot slutten av 2013 slapp en gruppe en oversettelse til spillet som gjør mesteparten av det japanske språket om til engelsk. Det er noen deler av spillet som fremdeles ikke er ferdig, og noen steder der teksten går ut over spillets definerte rammer. Man kan likevel spille det hele fra start til slutt, mer eller mindre oversatt.
Nå skal det sies at det kan hende Sega ombestemmer seg når det kommer til Valkyria Chronicles-oversettelser videre. Da selskapet slapp en Windows-versjon av det første spillet i serien for bare et par måneder siden, tronet den en stund øverst på toppen av salgslistene. Vi kan håpe at de gode resultatene gjør at Sega ser sitt snitt til å puste nytt liv resten av serien, og da særlig Valkyria Chronicles 3 som fremdeles trenger en offisiell engelsk oversettelse.
Dette er bare noen av spillene som vi har gått glipp av her i regionen. Har du noen favoritter som ikke ble nevnt? La høre fra deg i kommentarfeltet under.
