En ulv i fåreklær
Førsteinntrykket av FlatOut var heller labert. I begynnelsen går bilene relativt tregt og veigepet er dårlig, og man sitter med en følelse av at blandingen realisme og arkade ikke er den heldigste. Det virker tullete å skulle krasje i alt mulig rundt banen når spillet er såpass realistisk som det er, og det koster som regel mer enn det smaker å være bajas. Sakte men sikkert modner spillet (og føreren) seg; man lærer hvordan man bør treffe de ulike hinderne rundt banen for å lade turboen, og ikke minst - hvordan turboen bør brukes.
Likevel har spillet sine svakheter, og det største irritasjonsmomentet er følelsen av urettferdighet og tilfeldighet når man dulter borti ting og krasjer. Noen ganger kan det gå greit å rase igjennom noen gummidekk, mens man andre ganger hekter seg fullstendig fast og ender opp med å måtte trykke på den hvite knappen for å bli satt tilbake på banen. Utviklerne har tydeligvis mappet banen med usynlige sjekkpunkter, og man blir automatisk satt tilbake til det forrige sjekkpunktet man passerte, som kan være alt fra akkurat der man står til fem-seks sekunder tilbake i løypa. Svært frustrendende når man er på siste runde og kniver om teten, og plutselig blir liggende tre-fire plasser bak uten en sjanse i havet til å vinne løpet.
Det er også visse ting som er litt ulogiske - ikke alle hinderne kan ødelegges, så mens du gjerne kan brase i full fart gjennom en brokonstruksjon (eller inn i andre biler, for den saks skyld), er det ikke store farten som skal til før autovernet sørger for at føreren blir slynget metervis ut av frontruta.
Rølpemusikk
Hvilket spill som har det beste lydsporet av Burnout 3: Takedown og FlatOut er det ingen fasitsvar på, selv om lydeffektene går i klart favør Burnout. Musikken i FlatOut er i hvert fall langt mindre kommersiell og frir nok til et smalere publikum enn hva tilfellet var for Burnout 3: Takedown, for selv om undertegnede regner seg selv som over middels musikkinteressert, var det ingen av gruppene som ringte noen bjelle. Dog skal det sies at det litt punkrockete lydsporet passer fint til det litt rølpete temaet i spillet ellers. Som antydet er ikke lydeffektene all verden, og motorlyden fra disse beistene av noen biler reflekteres dessverre ikke i høyttalerne som de burde.
Grafikkmessig ser spillet bra ut, med fartsutydelighet når det går fort i svingene og et svært godt detaljnivå på de andre bilene. På grusen ligger røyken tykt bak bilene, og ikke bare kan alt mulig rundt banen ødelegges - det blir også ødelagt på realistisk måte; dekk flyr til alle kanter og kan også bli liggende i veibanen for videre destruksjon. Dette gjelder også for bildeler - bilene består av over førti enheter som alle kan deformeres, og det er sjelden man kommer i mål med frontrute eller karosserilokk, for å si det sånn.
Konklusjon
Førsteinntrykket av FlatOut var faktisk ganske dårlig, men det skulle etter hvert vise seg å være ganske bra når alt kom til alt. Blandingen arkade og simulering er utført på en vellykket måte, ved å kombinere svært realistisk kjøring og fysikkmotor med krasjing og knusing for å lade turboen. Spillet har dessverre sine irritasjonsmomenter, og det føles som om et par av valgene utviklerne har tatt burde vært gjort annerledes for å gjøre spillbarheten bedre - alt for ofte ble jeg sittende og banne på grunn av ting som virket urettferdige, og dette trekker naturligvis ned. Oppgraderingen av bilene burde også ha vært mer engasjerende; både med tanke på visualiering av oppgraderingene, at bilene burde hatt litt flere attributter enn hestekrefter og vekt og at disse igjen ble påvirket av oppdgraderingene man gjorde på bilen. FlatOut er likevel artig nok til å holde interessen oppe en stund, og med gode flerspillermuligheter både med og uten Internett, kan dette bli et en vorspielvinner denne høsten. Men helt opp til Burnout 3: Takedown når det ikke.
Merk: Vi har ikke fått anledning til å teste Xbox Live-tilbudet i dette spillet. Dette skyldes at anmeldereksemplaret er en debugversjon, og debug-Xbox'er fungerer dårlig på Internett.
