Det er ikke alltid slik at de beste spillene kommer fra de største utviklerne. Armageddon Empires, som jeg nylig skrev en anmeldelse av, er et godt eksempel på et fabelaktig strategispill fra et utviklerstudio som kun består av én mann. Men det er langt fra det eneste slike spillet tilgjengelig på nettet. I denne artikkelen (en slags oppfølger til artikkelen Strategiske perler på nettet) vil jeg gå gjennom fire nettdistribuerte strategispill du bør kjøpe. Ingen av dem er spesielt nye, og noen av dem er mer kjente enn andre, men alle er verd pengene dine.
Galcon
Det ser ut som skaperen av Galcon har stilt seg selv ett enkelt spørsmål: Hvor ukomplisert er det mulig å lage et romstrategispill, samtidig som det fortsatt er moro å spille. Galcon er svaret – et utrolig enkelt spill som samtidig er nesten skremmende vanedannende. Som i vanlige romstrategispill er målet å ta kontroll over verdensrommet, men i Galcon tar det maks fem minutter å vinne.
I standardmodus begynner du og motstanderen din med hver sin planet, med 100 romskip hver. Verdensrommet fyller én skjerm, og består av en samling uavhengige planeter som ingen eier. Størrelsen på planeten dikterer hvor raskt den produserer skip, mens tallet på den viser hvor mange skip som forsvarer den (dette tallet er skjult på motstanderens planeter). Det første du bør gjøre er å ta over noen andre planeter slik at du kan produsere flere skip, og dette gjør du enkelt ved å sende romskip fra din egen planet til de planetene du vil ta over.
Kamp er, som alt annet i dette spillet, ekstremt enkelt. Når du sender romskip til en planet, vil de automatisk angripe forsvarerne. I det to skip møtes, dør begge. Vinneren er den som har flest skip. Enkelt sagt, betyr det at hvis en planet har 15 forsvarere og du sender 20 angripere, vinner du. Om denne planeten tilhører motstanderen, er det imidlertid ikke så simpelt som det høres ut – han kan nemlig når som helst sende forsterkninger fra andre planeter.
Galcon handler i bunn og grunn om å prioritere riktig. Hvilke planeter bør du erobre for å få maks produksjon av nye romskip, hvor mye bør du satse på å vinne én enkelt kamp (sender du alt du har til en kritisk planet blir resten av planetene dine så godt som forsvarsløse, for eksempel), og så videre. Dette er romstrategi i sin reneste form, og selv om gameplayet er ekstremt enkelt er det et stort rom for taktikk.
Det er også ekstremt viktig å hele tiden følge med på hva motstanderen gjør, og benytte deg av en hver sjanse for å sabotere for planene hans. I tillegg til en rekke herlige enspillermoduser, kommer spillet med nettbasert flerspiller for opp til tolv spillere. Galcon ser nok ikke ut som allverden på skjermbildene, men sjansene er store for at du blir hektet om du gir det en sjanse.
Immortal Defense
Tower Defense-sjangeren er utrolig populær for tiden, og et av de mest interessante spillene i sjangeren heter Immortal Defence. Som i andre slike spill er målet i Immortal Defense å hindre en gjeng slasker å komme seg helskinnet gjennom en rute på spillbrettet. Dette gjør du ved å plassere ut en rekke forsvarsstillinger langs ruten, og poenget er selvsagt å plassere disse så lurt og effektivt som mulig, slik at de klarer å ta ut fiendehæren.
Disse forsvarsstillingene kommer i en rekke ulike versjoner, og alle har sine egne unike egenskaper. De enkleste er simple kanonstillinger som skyter på alt de kommer over innen en viss radius, men du har også langt mer avanserte midler til disposisjon. Ulike kanontyper koster selvfølgelig ressurser, og i tillegg er det begrenset plass på spillbrettet, så det gjelder å plassere dem ut med omhu.
Ressurser får du automatisk ved å drepe fiender, slik at du kan oppgradere eksisterende forsvarsstillinger eller kjøpe nye underveis i et angrep. Du kan imidlertid ikke fylle skjermen med forsvarstillinger selv om du teoretisk sett skulle ha råd til det – hvert brett har unike begrensninger i forhold til hvor mange forsvarere du kan bruke og hvilke typer du kan velge mellom.
I tillegg til et glattpolert og interessant gameplay (i stor grad takket være den store bredden i forhold til kanonstillinger) leverer Immortal Defense en overraskende dyp og interessant historie, som fortelles mellom brettene. Spillet har også en spennende presentasjon – i utgangspunktet ser det veldig enkelt ut, men når ting begynner å skje fylles skjermen raskt av et psykedelisk fyrverkeri uten like.
Threadspace Hyperbol
Dette spillet har vi allerede anmeldt her på Gamer.no, men det ser ikke ut til å ha fått det fortjente gjennombruddet enda, så jeg vil nevne det en gang til. Threadspace Hyperbol er ikke et rent strategispill, men er snarere en unik sjangerblanding av taktikk, strategi og action. Her får du kontroll over et slags romskip, som du styrer rundt i futuristiske arenaer hvor du må og resten av laget ditt må oppnå en serie mål.
I tillegg til skipet ditt, har du en liten fabrikk som du må bruke til å bygge opp et arsenal av ulike typer våpen og forsvarsmidler. Her finner du alt fra missiler til sorte hull, og alt har sin nytteverdi på slagmarken. For å eksperimentere kan det lønne seg å spille mot datastyrte motstandere en stund, men Threadspace Hyperbol er primært et flerspillerspill, og ingen ting slår følelsen av å være en del av et velsmurt lag som kjemper mot jevnbyrdige motstandere.
Threadspace Hyperbol er ikke et kjempelett spill å komme inn i, ettersom angreps- og forsvarsmulighetene er svært mange. For å klare seg i kamp mot mer erfarne spillere må man vite ganske mye om arsenalet sitt – hvilke våpen som fungerer i hvilke situasjoner, og hvilke forsvarsmidler som egner seg mot dem. Slikt lærer man av å spille, men det kan ta lang tid, og resultere i mye spilling uten særlig mye suksess.
Heldigvis er det likevel moro – ikke minst fordi dette er et lagspill, og du sannsynligvis alltid har noen erfarne medspillere som kan ta litt av støyten for deg. Dessuten føler du at du lærer noe nytt hver gang du spiller, og når du endelig får brukt kunnskapene dine på en uheldig motstander kan det være svært tilfredsstillende.
Når du får taket på Threadspace Hyperbol venter det deg et flerspillerspill uten like. Her får du tonnevis av taktiske muligheter, som resulterer i vanvittig spennende dueller hvor spillerne forsøker å utmanøvrere hverandre ved hjelp av alle mulige midler.
I tillegg til et spennende og unikt gameplay kan Threadspace Hyperbol skilte med lekker grafikk og herlig musikk (som for min egen del vekker minner om det beste av spillmusikk på Amiga-plattformen). Neste gang du er innom Steam bør du absolutt ta en titt på denne ukjente perlen av et spill.
Defcon
Defcon er det klart mest kjente av spillene i dagens artikkel. Spillet kommer fra den britiske utvikleren Introversion, som fra før av har gjort seg bemerket med hackerspillet Uplink og strategispillet Darwinia, og har blant annet nytt stor suksess på Steam.
I Defcon er verdens undergang i ferd med å skje, og du er en av de som sitter med spakene. Du og motstanderne dine får kontroll over hvert sitt rike, og målet er rett og slett å utslette byene til de andre spillerne ved hjelp av et arsenal av atombomber («folkemord» er en litt for snill beskrivelse av hva du må drive med her). For å oppnå dette får du en rekke ulike midler tid din disposisjon: rakettbaser, hangarskip (utrustet med bombefly), slagskip, flybaser og ubåter.
Heldigvis kan du også benytte deg av flere midler for å beskytte befolkningen i landet ditt. Rakettbasene dine vil for eksempel også kunne angripe innkommende raketter, så lenge de står i forsvarsmodus. Det tar betydelig tid å skifte modus, og om du skifter viktige baser til angrepsmodus skal du ikke se bort fra at fienden ser sitt snitt til å sende inn noen atombomber nå som forsvaret ditt er nede.
Defcon handler i stor grad om timing. Hvis du setter inn støtet for tidlig, vil motstandernes forsvarssystemer sannsynligvis være i drift, og skyte ned store deler av angrepet ditt før det får gjort noen skade. Nøler du for lenge, kan det være at motstanderne får ødelagt basene dine før de i det hele tatt får sendt en eneste bombe avsted. Og forresten – ikke noe er mer irriterende enn å ha femti atombomber på vei til en forsvarsløs motstander i det tidsfristen går ut.
Defcon er artig mot datastyrte motstandere, men det er i flerspillermodus at det virkelig fungerer. Her handler det i stor grad om opportunistiske allianser og snikende ryggdolking, og du kan aldri være helt sikker på hvor du har dine medspillere. Om du ikke har testet Defcon enda, bør du definitivt ta en titt – nest etter Nuclear War fra New World Computing, er dette det artigste atomkrigspillet noensinne.
