Alle ombord, klar for avgang
Det er ikke bare kampsystemet som må modnes over tid i dette spillet. Square Enix har tidligere vist seg som gode historiefortellere som er kapable til å skape et bånd mellom spiller og karakterer. Den veldig uforutsette og brutale døden til en av karakterene i Final Fantasy VII er for mange et av de definitive eksemplene på at spill har potensial til å myke opp et hardbarket Gamer-hjerte. 
Jeg blir umiddelbart grepet av Square Enix sin typiske, overdådige verden. De spektakulære, forseggjorte og nydelige CGI-sekvensene serien er kjent for er på plass, og grafikken er noe av det beste jeg har sett. En følelse av at et stort eventyr lurer rundt neste hjørne kiler i kroppen. En etter en blir jeg kjent med de ulike karakterene som hver har sin agenda og motivasjon innenfor konflikten som oppstår i Cocoon – og jeg blir mer og mer forvirret.
Ikke ulikt kampsystemet, blir jeg bombardert med inntrykk og informasjon som jeg sliter voldsomt med å sortere. En lang og rotete rekke organisasjoner, statlige organer, aktører og oppdiktede fremmedord blir presentert i rykk og napp. Heldigvis hjelper spillet deg med en logg over både historien og alle involverte, men det burde strengt tatt ikke være nødvendig å måtte lese seg opp for å forstå den grunnleggende historien. Hadde det blitt brukt som et verktøy for presentasjon av mer frivillig og perifer informasjon, så hadde det vært noe helt annet. 
I takt med at forvirringen avtar noen timer inne i spillet går det opp for meg at jeg enda ikke har sett en eneste by. All tiden min har gått med til å løpe ned en endeløs korridor hvor alt er likt, kjempet mot de samme fiendene, sett en filmsekvens, og så gjentatt dette gang på gang. De fleste fiendene kan avfeies med et hardt og brutalt angrep med en stor dose Auto-attack, og jeg er i det hele tatt litt usikker på hva jeg egentlig driver med. Hva er jeg ute etter? Hvor skal jeg, og hvorfor?
Ikke bare er Final Fantasy XIII lineært, det går på skinner, og det bare én vei. Jeg ser ingenting galt i lineære spill &ndash noen av mine favoritter er nettopp det. Det åpner for en kontroll som ikke er mulig i mer åpne løsninger, men her har Square Enix skutt seg regelrett i begge føttene. Ved å sjelden eller aldri la spilleren avvike fra skinnene blir Final Fantasy XIII en særdeles flat berg og dalbane.
Karakterene er endimensjonale og lite troverdige selv om skuespillerne gjør en god jobb med materialet de har fått utdelt. Vi er for all del blitt vant til klamme japanske gestikulasjoner og motivasjonstaler i denne sjangeren, men her blir vi knapt servert annet i det spillet konstant gjentar seg selv. Square Enix engasjerer ikke til tross for nydelige filmsekvenser, noe som er en gjenganger for spillet. Til tross for sitt polerte ytre, eller kanskje på grunn av det, så lider resten av bestanddelene under panseret. Menyene er for høylytte, og ingenting er mer irriterende enn å måtte vente på en animasjon før jeg får lov til å gjøre det jeg vil.
Diskuter Final Fantasy-serien i forumet
Mindre er mer?
Jeg savner å ri på forvokste gule fugler, jeg savner å rote rundt i byer og finne skatter og få et inntrykk av innbyggernes skjebner, jeg savner muligheten til å puste litt mellom "løp, kjemp, filmsekvens", og jeg savner humoren. Det føles som om mye av det som gjør Final Fantasy til gode spill er byttet ut til fordel for ingenting, og at endringer er gjort bare for gjøres. Jeg er ikke en av de som mener serien bør gjenta seg selv gang på gang, men skal man gjøre endringer, så bør det være en god grunn og helst til det bedre. 
De som har spilt Final Fantasy X kjenner til Sphere Grid-systemet. Karakterprogresjonen fungerer på en liknende måte i dette spillet hvor man bruker poeng opptjent i kamp for å jobbe seg gjennom en rekke noder for å bli sterkere. Problemet er at du har et slikt nodesystem per rolle, og med seks karakterer og minst tre roller på hver, så blir det et svært tidkrevende system. Når man i tillegg ikke har mulighet til å foreta noen reelle valg som påvirker karakteren før mot slutten av spillet, så blir det bare et tidssluk uten noen hensikt. Atter igjen går alt på skinner og spillet spiller seg selv.
Som en liten unnskyldning for å ha inkludert så lite rollespill-elementer har man mulighet til å oppgradere både våpen og tilbehør. Ved hjelp av komponenter du får i kamp og fra skattekister tilfører du en valgt gjenstand erfaringspoeng til den går opp ett nivå og blir sterkere. Dessverre skjer det ikke noe mer spennende enn at gjenstanden blir sterkere, og du har ikke mulighet vil å skreddersy egne våpen med de egenskapene du vil ha. Igjen blir det litt for tynt og noe du gjør ut av nødvendighet for å gjøre karakterene sterkere.
Konklusjon
Final Fantasy XIII er ikke et dårlig spill. Kampdelen glimter tidvis til mot slutten mot de mer utfordrende fiendene hvor du faktisk må sette opp og bruke paradigmene for det de er verdt. Historien gjør en helt grei, men dessverre forglemmelig jobb som ikke lever opp til standarden Square Enix selv har satt. Grafikken er som ventet nydelig og CGI-sekvensene usannsynlig vellaget.
Allikevel føler jeg meg innelåst i en død og segmentert verden. Det føles som å spille et spill, og ikke en episk reise gjennom fantastiske omgivelser. Jeg vil ha større kontroll på karakterprogresjon og at spillet skal slutte å holde meg i hånden til enhver tid. Gi meg en knuff i riktig retning, ikke bær meg dit.
Dette spillet er antakelig verdt pengene for de fleste som vet å sette pris på JRPG og japansk spillindustri. For de av dere som ikke har latt seg blitt overtalt av sjangeren før er neppe dette spillet å investere 50-60 timer i.
