Hei, og velkommen til min anmeldelse av Final Fantasy Tactics for iPhone! Dette er en lengre tekst der jeg skal se på styrker og svakheter ved produktet, og informere deg, leseren, om hva jeg synes om det. Med til vurderingen hører kvalitet på lyd, bilde og grensesnitt, og en sammenligning av prisen og den kvalitet produktet byr på.
Denne anmeldelsen er delt inn i avsnitt, som er en samling av flere setninger gruppert inn i en større enhet. For å best kunne lese anmeldelsen min må du se på relasjonen mellom de foregående avsnittene og det du til enhver tid leser. Dette kalles kontekst. Hva gjør du om du allerede har kommet til slutten av siden? Fortvil ikke! For å se mer av teksten kan du enten: 1) Bruke piltastene på tastaturet, 2) Bruke skrollehjulet på musen eller 3) Skrolleknappene på siden av vinduet. Pass på å les gjennom alt før du går nedover!
Etterlengtet konvertering
Over er mitt forsøk på å gjengi min opplevelse av starten på Final Fantasy Tactics. Én time, trettiseks minutter og femtini sekunder tilbrakte jeg med spillets opplæringssekvenser, som presterte det mesterstykket å være ekstremt didaktiske og fullstendig upedagogiske på samme tid. Jeg lærte omtrent ingenting av dem, annet enn hvordan man skulle trykke seg raskest mulig gjennom overflødig dialog.
Det neste jeg vil gjøre er da å takke alle de menn (for jeg antar det er menn) som har sittet i timesvis og skrevet om dette spillet. Nettet er nemlig et overflødighetshorn av informasjon om Final Fantasy Tactics, der spillet er analysert fra alle tenkelige perspektiver i utførlig detalj. Mest fascinerende for meg var Battle Mechanics Guide, et dokument på hele 146 000 ord som beskriver alle de algoritmene som kjører i bakgrunnen.
Uten denne tilleggsinformasjonen ville jeg slitt med å komme meg gjennom spillet. For læringskurven i FFT er bratt som en fjellskrent og stenger effektivt de uvitende ute. Det tar lang tid å lære det grunnleggende, og enda lenger tid å få den oversikten som trengs for å kunne håndtere de ulike kampsituasjonene på en forsvarlig måte. Det er synd, for når man først har kommet seg over kneiken er det et utrolig givende spill.
iPhone-versjonen av Final Fantasy Tactics har fått et noe frynsete rykte på seg etter stadige utsettelser. Spillet ble først annonsert under fjorårets E3, da med beskjed om at det skulle komme ut september samme år. I september fikk vi så beskjeden om at lanseringsdatoen ikke var satt enda, og at spillet ikke ville komme ut før året etter. Ytterligere forsinkelser førte etter hvert til at spillet omtrent ble iPhones svar på Duke Nukem Forever, og flere stilte spørsmål rundt hvorvidt det overhodet ville komme ut eller ikke.
Men nå er det her, og til en gjev pris også – i skrivende stund koster det 112 kroner, noe som gjør det til et av de aller dyreste spillene til salgs på App Store akkurat nå. Spillet er ikke universelt, noe det helst burde vært. Om du vil ha en skikkelig iPad-versjon må du kjøpe en separat HD-versjon som kommer ut senere i høst. «Square-avgiften», som det kalles, kjennes ganske sur når man ser på prisen til alt det andre gode som kommer ut, og fordrer også visse krav til kvalitet. Dessverre klarer ikke denne lanseringen å innfri dem helt, og i den grad den gjør det skyldes det kildematerialet og ikke konverteringen.
Strategisk kompleksitet
Som navnet antyder er dette et SRPG, en sjanger som japanerne er svært glad i, men som kun har oppnådd begrenset suksess her i Vesten. De turbaserte kampene foregår på isometriske kart, der man styrer en gruppe figurer som kan utformes ned til minste detalj gjennom et innfløkt system av forskjellige yrker. Man tilegner seg ikke erfaringspoeng etter kampene, som det gjerne pleier å være, men i løpet av dem, for hver enkelt handling man utfører. Disse knyttes opp mot figurens personlige nivå og også hans/hennes nivå i et visst yrke.
Teoretisk sett står hvert yrkes ferdigheter til rådighet for alle figurene man styrer, hvilket tillater en fantastisk fleksibilitet i utformingen. Prisen man må betale er at systemet er fryktelig innviklet og tar lang tid å lære seg skikkelig. I tillegg starter spillet på ubarmhjertig vis – på mange måter er det første av spillets fire kapitler det aller mest utfordrende. Jeg sammenlignet læringskurven med en fjellskrent, så her skal jeg tillate meg å dra metaforen enda litt lenger: Starten av FFT er som å klatre på K2 før man har prøvd seg på Blåhø.
Som på K2 er det kun de best forberedte som overlever. Det heter vitterlig Tactics, men her er man heller forvalter enn taktiker, spør du meg. Jobben mellom kampene i forhold til oppgradering og optimisering av figurene dine synes å være hovedkriteriet for hvorvidt du lykkes eller ikke. Gjør du FAQ-leksa ender du opp med en gruppe übermenschen som brøyter seg vei gjennom det ene brettet etter det andre. Famler du i blinde, derimot, er sjansen stor for at du bare stanger inn i den ene veggen etter den andre. Enkelte brett er bortimot umulige om du ikke har satt opp figurene bra nok.
Har du gått inn i en skikkelig blindgate er omstart nærmest den eneste løsningen. Dette fordi monstrene du møter utenom handlingsforløpet går opp i nivå sammen med deg, og det ikke uten videre er mulig å grinde seg ut av et hull man har gravd seg ned i. Du må altså bruke en del tid på å lese om spillet og forstå hvordan ting henger sammen. Tålmodighet er et must om du ikke vil rote deg inn i situasjoner der du står maktesløs tilbake og ser på at den kunstige intelligensen utraderer deg og figurene dine trekk for trekk.
Bunnsolid håndverk
Hitoshi Sakimoto, som nærmest er hoffkomponisten for strategiske rollespill i Japan, havnet for alvor på kartet med lydsporet han og medkomponisten Masaharu Iwata leverte til dette spillet. Sakimoto er kanskje den spillkomponisten som kommer nærmest det Joe Hisaishi gjør for japanske filmer. Han kan få det mest absurde og infantile til å virke som dyp fortellerkunst, og i den grad man lar seg rive med av handlingen i FFT er det mye takket være ham og hans flotte arrangementer.
Handlingen er svært komplisert og lar seg ikke uten videre gjengi på trykk. Den foregår i en animeversjon av Rosekrigene i senmiddelalderen, og byr på stadige overraskelser – ikke alle av dem spesielt logiske, vel og merke – der den snor seg gjennom kroker og svinger frem til den ene vendingen etter den andre. Spillverdenen, Ivalice, ble også gjenbrukt i Final Fantasy XII. Ikke så rart, kanskje, med tanke på at regissøren av FFXII, Yasumi Matsuno, også sto bak dette spillet.
iPhone-versjonen av FFT er basert på nylanseringen til PSP som kom ut i forbindelse med tiårsjubileet til spillet i 2007. Denne versjonen hadde en del tilleggsmateriale, viktigst av det mellomsekvensene og oversettelsen, som begge ble gjort om fra bunnen av. Selv har jeg ikke spilt originalversjonen, men etter å ha lett opp noen videoer kan jeg se hvorfor man valgte å gjøre det på denne måten.
Den opprinnelige oversettelsen er rett og slett elendig, og som fagmann sier jeg det med en viss autoritet. Den bærer preg av å ha blitt gjort på altfor kort tid og tidvis også av folk som ikke har engelsk som morsmål. Handlingsforløpet er såpass interessant at det å oversette spillet på nytt var en god investering. Oversetterne gjorde seg ekstra flid med materialet, noe man ser i den velskrevne, flytende dialogen.
Nyoversettelsen er mer gjendiktning enn noe annet. Rollefigurene snakker i et kvasi-shakespearsk middelalderengelsk, som av en eller annen grunn aldri føles påtatt. Tvertimot gir det handlingen tyngde – gravitas som det heter – og gir mening fra et lokaliseringsstandpunkt. Det er prester, prinsesser og riddere her, og vi her i Vesten forventer jo at de skal snakke på en viss måte. «Högtidleg», kalte Øystein Furevik det i vår anmeldelse av PSP-versjonen, men høytidelighet har man alltid lov til å koste på seg, og det særlig i spill.
Kampsystemet er svært komplisert. Ingenting overlates til tilfeldighetene – hver eneste handling foregår i et intrikat matematisk rammeverk der et utall variabler spiller inn, inkludert kjønnsbestemte forskjeller og stjernetegnet figurene er født i. Som spiller lærer man seg å ta høyde for rekkefølge, rekkevidde, posisjonering, høydeforskjell og et utall andre ting. Systemet er såpass gjennomført og rettferdig at man godt kunne inkludert en flerspillerdel, og det var nettopp det Square-Enix gjorde da de lanserte PSP-versjonen av spillet for fire år siden.
Hva har de holdt på med?
Men den vil man ikke oppleve på iPhone-versjonen. Her er ingen flerspillerdel med, ingen Game Center-integrasjon, ingen forsøk på å utnytte det sosiale potensialet til en dings som tross alt er på nett oftere enn den ikke er det. Det til tross for at de har hatt over et år på seg. Til å konvertere et 14 år gammelt spill.
PlayStation hadde 2 Megabyte RAM og en prosessor på 33 MHz. Da er det en skjebnens ironi at min iPhone 4, en dings hvis syn hadde sendt unge meg inn på mentalsykehus, fortsatt sliter med å takle Final Fantasy Tactics. Når det foregår mye på skjermen sakker det ned i skammelig få bilder per sekund. Verre ble det da jeg av nysgjerrighet prøvde det på en iPhone 3G. Her hakket det så mye at det nesten ble uspillbart. En iPhone 4 er da nærmest en nødvendig forutsetning for å kunne få noe ut av spillet.
Grafikken er blåst opp for å passe den nye oppløsningen, og fremstår som ekstremt grøtete. Det gjelder også mellomsekvenser og menyer. Teksten kan tidvis være vanskelig å lese. Den høye prisen gjør slike mangler vanskelig å akseptere uten videre. Verst av alt er grensesnittet, som trass tapre forsøk på tilpasning (for eksempel kan kartet zoomes og roteres med gester) er for fiklete til å kunne by på en fullverdig spillopplevelse. Skjermen er altfor liten, menyene altfor mange, og man trykker mye feil, særlig i valget av mål på kartet. Antall trykk man må gjennom for å utføre én enkelt handling er absurd med tanke på at det er en berøringsskjerm det er snakk om.
Etter min første omstart valgte jeg å prøve spillet på iPad isteden, hvilket etter hvert viste seg å være en klok beslutning fra min side. Problemene forsvinner ikke, men når skjermen er større blir det mye lettere å håndtere den høye kompleksiteten. Dessverre fører det til at grafikken blir blåst opp enda mer, og at den flotte tegnekunsten i spill og mellomsekvenser ikke kommer til sin rette.
Konklusjon
Spillets kvaliteter er udiskutable. Under den utilgjengelige overflaten venter et dypt og spennende spill som i seg selv er verdt den prislappen Square Enix har satt på det. Musikken står igjen som høydepunktet, men også oversetterkunsten her er noe jeg lar meg beundre av. Det er sjelden jeg ser så godt håndverk i spill, og det tilfører det lille ekstra som skal til for at jeg fenges av skrikende tenåringer i japanimert bildedrakt.
Dessverre er dette feil plattform å spille det på. Grafikken er grøtete, ytelsen elendig, og for å gjøre vondt verre gjør grensesnittet spillforløpet kronglete og intenst frustrerende for nybegynnere. Den kommende iPad-versjonen virker i så henseende mye mer lovende, men den må du kjøpe separat og til enda høyere pris. Landeveisrøveri er bare fornavnet.
Jeg kan kun anbefale denne versjonen til de som allerede kjenner spillet inn og ut og ikke har råd/mulighet til å anskaffe seg en PSP. Å lære seg FFT på iPhone var en intenst frustrerende opplevelse for meg, og jeg regner med at de fleste nybegynnere vil oppleve det på samme måte. Alt det spillmessige står i veien for nydelig kunst, musikk, tekst og et kampsystem som blir mer og mer givende jo mer man setter seg inn i det.
Man kan godt stille seg spørsmålet om hva slags priser man bør forvente på App Store. Dette spillet kostet jo det firedobbelte da det kom ut på PSP, og med tanke på hvor lenge spillet varer burde man kanskje ikke være for kravstor? Her mener jeg at spillet må vurderes utifra den opplevelsen det gir på enkeltplattformen. I dette tilfellet er opplevelsen dårlig, og karakteren deretter.
