Det er rundt tre år siden Fight Night Round 3 tok min verden med storm og stjal til seg grådige biter av min fritid. Nå er den etterlengtede oppfølgeren, den fjerde i serien, endelig her! Før jeg river av plastikken første gang, kan jeg ikke unngå å tenke: Hvordan skal du, kjære spill, klare å overgå din forgjenger, som i mine øyne muligens er det beste sportsspillet som noensinne er utgitt?
You're gonna eat lighthing and you're gonna crap thunder
I Legacy mode finner vi spillets hovedmodus der man starter en boksekarriere og bokser seg hele veien til hanskene legges på hylla. Spillet lar deg skape din egen karakter eller benytte en allerede velkjent bokser slik som Mike Tyson eller Muhammad Ali. Selv fant jeg stor glede i å lage en ny bokser ved bruk av "Game Face"-funksjonen, der man importerer bilder av seg selv slik at bokseren tar mitt utseende. Så snart man er kommet over skuffelsen det er å sammenligne ens virkelige overkropp med dens interaktive motstykke, er man klar for å skride til verket.
I karrieremodusen skal man trene seg opp fra jypling til belgisk blå, og dette gjøres gjennom uttallige timer i treningsstudio og en mengde boksekamper. Etterhvert som man sender ukjente boksere og amatøremessige motstandere i kanvasen, vil man klatre oppover rankinglistene og møte virkelig motstand i de store verdensstjernene.
For å bli best gjelder det dog ikke bare å bokse kamper, de vil bare gi deg popularitet. Den virkelige avansen finnes på treningsstudioet. Uten blodslit til frokost og nesegrus til kvelds duger bokseren ikke og verken du eller bokseren din vil bedre. Da vil du fort møte mer motgang enn du kan takle. Kort sagt, dersom du ikke klarer å gjennomføre de minispillene som treningen består av på en tilfredsstillende måte, vil du ha veldig store problemer med å klatre til topps. Og akkurat her føler jeg vel at spillet taper seg litt, for jeg synes treningsformene er til dels kjedelige og gjentakende.
I feel like a Kentucky Fried idiot
Mellom hver boksekamp må nye kamper arrangeres og treningsøkter må legges inn i den syvende sansen. Dette bidrar til å skape en mer realistisk ramme rundt karriereutformningen, men for min del blir det litt i overkant. Det oppleves som tidkrevende logistikk som tar fokuset bort fra selve boksingen.
Om en ønsker å spare tid, kan man la spillet simulere treningsøktene, men dette vil resultere i mye dårligere resultater og nærmest ikke-eksisterende progresjon. Ikke bare treningsøktene, men også resultatene i boksekampene, burde påvirket ferdighetsnivået. Foruten karrieremodusen kan man spille online og slå seg opp på rankinglistene mot motstandere fra hele verden eller man kan mane til kamp mot blodtørste kamerater i sofakroken. Som i sportsspill flest gir dette ofte mer engasjement og iver.
In the noble art of self defense
Den største forskjellen fra forgjengeren er det nye kontrollsystemet. Spillet lener seg helt på at alle bokserens slag kontrolleres ved bruk av den høyre spaken på kontrolleren, mens de andre knappene brukes til å bevege seg, blokkere slag etc. Et lite flikk opp til siden med spaken utgjør en jab, mens en skikkelig runde fra skrått bakover og frem vil resultere i en uppercut.
Selv om dette kontrollsystemet er relativt intuitivt og gjennomtenkt, synes jeg det fungerte bedre på gamlemåten. Jeg har spilt lenge nok til at jeg nå burde ha vendt meg til det nye systemet, men det sitter ikke like godt som tidligere. Jeg foretrekker knapper til å velge slag. De gir bedre presisjon. I et boksespill skal det rett og slett deles ut altfor mange slag i løpet alt for kort tid, til at jeg liker denne måten å kontrollere slagene på.
Go for the ribs, don't let that bastard breathe!
Muligens er det også andre grunner enn bare kontrollen til at jeg ikke liker det nye oppsettet, for jeg merker at spillet mangler hva jeg best kan forklare som "Umph!". Fight Night Round 4 har ikke det samme trøkket som forgjengeren. Før kunne en bra timet Haymaker klinke ned en fyr så hardt og brutalt at jeg selv kjente det i ryggmargen. I dette spillet føles det som om knockout-slagene har blitt vannet ut, og man merker ikke samme engasjement i kampene som tidligere.
Kanskje kan dette skyldes det økte nivået av realisme. Det er blant blitt viktigere å blokkere slag enn tidligere. Vel og bra er det, men iblant føles spillet mer som et blokkespill enn et boksespill. Når det er sagt: Gud hjelpe meg, for en grafikk! For når man trer inn i bokseringen, så er man virkelig der.
Grafikken og fysikken er utvilsomt den beste jeg har sett i et sportsspill noensinne. Selv om man holder guarden oppe betyr ikke dette nødvendigvis at man er trygg, for et velrettet slag kan snirkle seg gjennom forsvaret og forårsake skade. En kan trygt si at ingen slag er like og utfallet av hver handling er uforutsigbar og aldri gitt. Å se to overtrente muskelknuter stå og hamre løs på hverandre, med mord i blikket og fråde i munnviken, har aldri sett så vakkert og virkelighetsnært ut.
Men, som tidligere nevnt, realisme har sin pris. Noe av underholdningsverdien må vike når spillet skal gjøres så virkelighetsnært, blant annet merkes dette ved at kampene ofte ender i langdryge slagvekslinger som ender i poengseier, fremfor spektakulære knockouts i de første rundene. Smak og behag også her, men jeg foretrekker mer kraft og tempo.
Get up you son of a bitch! Cuz Mickey loves ya
Kampene strekker seg gjerne til siste runde, og man ofte vil føle at slagene ikke gjør den store skaden. Selv ikke når man lander en real trøkk 16 i neserota på motstanderen, vil man føle at den gjorde nytten. Ofte gjør den heller ikke det, for selv om man har klart å gjøre motstanderen svimmel og falleferdig med en innertier, skal det fortsatt en del til for å få ham i kanvasen. Av hva jeg har sett fra ekte boksekamper, så skal det ikke mye til for å senke en bokser når han først sjangler rundt og ser stjerner. Her har spillet tatt en litt for mild vending for min smak. Dette gjør at man i løpet av en kamp kan svimeslå en motstander en rekke ganger uten at han nødvendigvis går i bakken.
I det forrige spillet fikk man ta en titt på motstanderen i pausene mellom rundene. Det savner jeg. Jeg savner både gleden ved å se resultatene av eget blodslit i motstanderens forslåtte ansikt, men også taktikken i at man fortsetter å slå målrettet mot åpne kutt. Heldigvis har man i dette spillet en helt herlig reprise-funksjon, som gjør at du når som helst kan pause kampen for å kjøre repriser fra øyeblikk i kampen du ønsker å forevige. Disse klippene kan man selvfølgelig laste opp på nettet for allmenn beskuelse, eller de kan lagres lokalt slik at du kan lage ditt eget lille showreel.
Hey, yo Tommy, I didn't hear no bell
Når man spiller på små, ukjente arenaer vil kommentatorene være fraværende, hvilket virker både logisk og forståelig. Når man klatrer på rankinglistene er kommentatorene tilstede, og man kan nyte godt av deres kunnskaper. Det tar ikke mange kampene før man kan gå litt lei av de gjentakende kommentarene. Også på kommentatorfronten føler jeg at spillet ikke gir meg det trykket jeg er ute etter. Når noen blir slått ut ser de ofte på det med overbærenhet, fremfor å hoppe opp og ned i sine virtuelle kommentatorstoler. Hva musikken gjelder, så leverer EA et lydspor som er variert, sammensatt og interessant. Mye snop man ikke har hørt tidligere, samt noen skreddersydde sanger til spillet med blant andre Snoop Dogg. Man kan også velge hvilke sanger man ønsker avspilt, og hvilke man ønsker lagt på is.
Konklusjon
Mye har skjedd med Fight Night 4 siden forgjengeren. Grafikken har fått et trampeklappende ansiktsløft, fysikken er bedre enn i noe annet sportsspill jeg har sett tidligere, og kontrollsystemet er videreutviklet og gjennomført. Karrieremodusen stikker dypere og lydsporet er sterkere, men likevel føler jeg at spillet har mistet litt av trøkket som forgjengeren leverte. Slagene føles svakere, kampene virker tregere og karrieremodusen har blitt litt vel organisatorisk og langdryg. Fight Night Round 4 er helt klart verdt pengene, og er på ingen måte noe dårlig spill. Men jeg hadde håpet på høyere avhengighetsfaktor.
