Når høsten virkelig har slått inn for alvor og regnet og vinden pisker mot ruten er det godt å vite at en ny FIFA-utgave er å finne i butikkhyllene. Like sikkert som den årlige utgivelsen får vi også et kobbel nye fengende poplåter og lag og taktikker oppdatert til minste detalj. Det i seg selv er dog ikke nok til å overbevise tilhengere som lurer på om å kjøpe fotballspill hver eneste høst er verdt pengene, eller som kan være i ferd med å gå over til konkurrenten.
Det skal riktig nok en del til før sistnevnte skjer. Det herlige fysiske og tilgjengelige banespillet fra FIFA 10 er fortsatt tilstede, i mer eller mindre uendret form. Noen små endringer er gjort, men mesteparten er gjort i kulissene, og i motsetning til fjoråret er det vanskelig å få øye på dem.
Et unntak er pasningssystemet som er endret til å bli litt mer krevende. Det er ikke lenger like enkelt for spillerne å sende perfekte pasninger når de er feilvendt eller under press. Endringen drar ned tempoet i kampene, øker realismen, og gjør at det blir hakket vanskeligere å bygge opp spillet og score mål. 
Den kunstige intelligensen virker også å ha et noe bedre tak på gjennombruddspasningene som har vært så fremtredende i de foregående FIFA-årene, slik at taktikken med å sende en "Hail Mary"-pasning fremover i blinde ikke lenger fungerer spesielt godt. En fin bieffekt av årets endringer er også at det er blitt hakket mer utfordrende å spille mot maskinen.
Smarte spillere
Fortsatt kan FIFA tilby en ubestridt respons i kontrollene og en ganske tilgjengelig opplevelse der man får en god del hjelp til å skape flotte fotballøyeblikk. Spillerne er for det meste flinke til å skaffe seg rom og være i pasningsposisjon.
I forhold til sin konkurrent PES 2011 er også kontrollsystemet fremdeles relativt tilgivende og håndterlig, slik at man i større grad må fokusere på valgene man tar på banen istedenfor tekniske finurligheter. I FIFA er det for eksempel betydelig enklere å sørge for at forsvarsspillere er i rett posisjon til en hver tid.
Det er lett å like denne filosofien. Når spillet hjelper oss et stykke på vei blir det lettere å fokusere på å skape situasjoner som ligner ekte fotball, og resultatet blir også kamper med et realistisk kampbilde. I FIFAs tilfelle er det heldigvis heller ikke noen motsetning mellom tilgjengelighet og rom for ferdigheter.
Les også: – Konkurransen med PES er fantastisk
Sesonger verd å nyte
FIFA 10 fikk mye pepper av spillerne for en sesongmodus full av feil. En av de største endringene i FIFA 11 er nettopp den nye sesongmodusen, som ved siden av onlinespilling er spillets hovedfokus. Sesongmodusen er ikke en ren manager-modus, men kan spilles enten som trener, utespiller, keeper eller spillende trener. Som trener får man oppleve at FIFA tar noen museskritt mot Football Manager-serien med stadige meldinger fra hjelpetrenere om hvordan enkeltspillere gjør det, og hvorvidt de trenger mer spilletid eller hvile.
At det også kommer en del merkelige meldinger, som at en trener er "fornøyd med tre poeng" etter en treningskamp, eller at ledelsen er fornøyd med at jeg har innfridd målsetningen om sølv når jeg havnet på fjerdeplass, får vi heller prøve å overse.
Drøy ventetid
Det jeg derimot ikke kan overse er den drøye ventetiden man må gjennom mellom hver kamp. EA har laget et mer realistisk system for simulering av hendelser utenfor banen og utfallet i kamper man ikke spiller selv. Dessverre fører det til at man i løpet av sesongen må sitte å glo på skjermen litt lenger enn det som er akseptabelt.
Når Football Manager klarer sine kalkulasjoner på mindre tid enn det FIFA bruker er det noe som ikke stemmer. Og dessverre er heller ikke simulasjonene helt i mål. Resultatene er blitt mer troverdige, med ett viktig unntak – hjemmefordelen er fullstendig overdreven, slik at man aller helst bør unngå å simulere egne bortekamper, selv mot svakere lag. 
Mye er likevel bedre med den nye sesongmodusen. Nå kan også norske lag kvalifisere seg til de europeiske turneringene, og det var en alle tiders opplevelse å ta Brann gjennom Europa League-gruppespill mot Anderlecht, Napoli og sveitsiske Neuchâtel Xamax (som etter prestasjonene å dømme antagelig består av finansmenn heller enn fotballspillere).
Utsliting av spillere i løpet av en sesong virker å være pusset til det perfekte. De fleste i troppen kan spille kamp etter kamp, mens spillere kan begynne å trenge hvile sent i sesongen og når man har et tett kampprogram med både serie, cup og internasjonale turneringer.
Messi til Brann? Glem det.
Overgangssystemet er også blitt langt mer realistisk og troverdig. Den nye søkefunksjonen er langt bedre enn tidligere, men er samtidig ikke helt i mål, da man fortsatt ikke kan huske søk mellom hver gang, og det kan bli mye knoting med innstillingene før man til slutt finner det man er ute etter. 
I år må man forhandle både med klubb og spiller, som begge tar vare på sine egne interesser. Dermed kan det bli vanskelig dersom man som trener for et norsk lag prøver å hente en spiller som spiller førstelagsfotball i en større liga.
Bortsett fra at man kan få totalt urealistiske summer for svake reserver er det nye overgangssystemet en flott forbedring som absolutt hever opplevelsen noen hakk.
Barnslige spillere
Kontraktsfornying er derimot nesten like ille som det har vært tidligere. Å forutse hva spillerne ønsker er nærmest umulig. Dersom du tilbyr dem en kontrakt som de synes er for lang, har for lav lønnsøkning eller for få bonuser blir spillerne automatisk opprørte, som bortskjemte drittunger, og "vil ikke snakke med deg på et par uker". Når du så kan tilby dem ny kontrakt senere i sesongen finnes det ikke historikk over hva du tilbød dem sist.
Den eneste måten å holde styr på kontraktsforlengelser og få dem i boks i løpet av sesongen er dermed å bruke en god, gammeldags notatblokk til å notere ned alle tilbudene man må gir underveis. På en måte er det derfor heldig at man kan gjøre det på den enkle måten, som innebærer ett års forlengelse av kontrakten ved slutten av sesongen, for en fast pris. Men hvis det er slik man skal gjøre det kunne de nesten like godt ha droppet hele kontraktsstyret. 
Som i de foregående årene kan man spille enkeltspillere, lage seg selv i spillet, og delta i enkeltkamper, ligaer og 11 mot 11-kamper på nett. En helt ny modus har de også funnet plass til, nemlig "Be a goalkeeper". Kort fortalt går det ut på å styre posisjoneringen og redningene til målvakten. Og like kort fortalt er det forferdelig trauste greier.
I løpet av min første 12-minutters kamp slapp jeg inn to mål, gjorde én redning, og en hel del jukking på målstreken mens ballen føk frem og tilbake på midtbanen. Hvis det er så drepende kjedelig å være keeper i virkeligheten også skjønner jeg godt hvorfor det står noe dårlig til med den norske keeperstanden.
Heldigvis er det ingen som tvinger oss til å være keeper, og det er også et greit tillegg til 11 mot 11-kamper på nett, selv om denne rollen nok vil appellere til de færreste.
Konklusjon
At jeg måtte tvinge meg selv til å skrive anmeldelse fremfor å ta en fjerde sesong i Tippeligaen er et godt tegn for den nye og bedre sesongmodusen, selv om den fortsatt har et klart forbedringspotensiale. Ellers er FIFA-opplevelsen til forveksling lik tidligere, med noen små, men virkningsfulle endringer i banespillet.
FIFA 11 går neppe inn i historiebøkene som noe annet enn nok en liten forbedring. At årets utgave står litt mer på stedet hvil enn fjorårets er tydelig, men med det som grunnlag er det også umulig å lage et dårlig spill. Mye skal til for at ikke FIFA fortsatt er kongen på haugen når månedens to fotball-lanseringer er unnagjort.
FIFA 11 er allerede å finne i butikkene. Spillet er testet på Xbox 360 og Playstation 3, men er også å finne i egne versjoner til PS2, PSP, Wii, DS og Windows.
- Les også: – FIFA har satt en standard vi må slå
- Les også: Anmeldelse: FIFA 10
