I løpet av årets første halvår har vi skrevet en serie artikler hvor vi har tatt for oss fem forskjellige nettdistribuerte spill som vi anbefaler. Spillene er både nye og «gamle», og hentet fra en rekke forskjellige sjangre. Fellesnevneren er at de er gode. Dagens samling herlige indiespill inkluderer alt fra zombiedreping til abstrakt racing, og viser nok en gang hvor variert spillutvalget på nettet faktisk er.
Les også:
Anomaly Warzone Earth
Dette spillet kommer fra en gruppe veteraner fra The Witcher-utvikler CD Projekt, og kan best beskrives som et omvendt tårnforsvarsspill. I vanlige tårnforsvarsspill setter du ut ulike typer forsvarsverker for å ta knekken på angripere som følger en fastatt rute mot basen din. I Anomaly spiller du som angriperne. Du får lede en gruppe på opp til seks forskjellige enheter gjennom spillmiljøer fulle av ulike typer forsvarstårn, og jobben din er å sørge for at de kommer helskinnet gjennom prøvelsen.
Du må velge/kjøpe ulike typer enheter (selvsagt med ulike egenskaper), velge hvilken rekkefølge de skal angripe i og velge hvilken rute de skal ta gjennom miljøene. Rekkefølge og angrepsrute kan endres underveis, og du kan også kjøpe nye enheter eller oppgradere gamle mens du spiller – så lenge du har råd til det.
Dette er imidlertid ikke alt. Mens angrepsenhetene dine automatisk følger ordrene dine som droner, har du en kommandant som du kontrollerer direkte rundt på slagmarken. Han kan ha flere funksjoner, men den viktigste er å aktivere spesialegenskaper. Han kan legge ut et røykteppe som forvirrer tårnene, legge ut en «falsk» enhet som tiltrekker seg fiendens oppmerksomhet, sende inn bombeangrep mot et begrenset område og legge ut en sone som reparerer enheter som kjører over den. For å få mulighet til å bruke de individuelle egenskapene må du plukke opp små ikoner (som representerer forskjellige egenskaper) fra ødelagte tårn. Av og til vil allierte styrker også droppe slike ikoner fra fly.
Anomaly kan virke som et litt langsomt spill i starten, men etter hvert som fienden får stadig flere og farligere forsvarsmidler blir både det mer og mer hektisk og overraskende taktisk. Du må både tenke og handle raskt for å overleve, og selv små feil kan være fatale. Heldigvis er det nok av sjekkpunkter hvor spillet lagres underveis i de forskjellige nivåene, så du må aldri gjøre store deler av spillet på nytt hvis du feiler. Mitt eneste ankepunkt mot spillet må være at noen av de senere nivåene tar litt for lang tid å fullføre; man blir rett og slett litt utladet av å være på hugget så lenge.
Spillet kan også skilte med svært profesjonell grafikk og lyd, og utviklerne har også tatt seg råd til å leie inn skikkelige skuespillere (ingen kjente navn, selvsagt, men de gjør jobbene sine godt). Kombinert med det nytenkende og solide gameplayet leder dette til en utgivelse du absolutt bør teste.
Anomaly Warzone Earth er i salg for PC, Mac og iOS, og kan blant annet kjøpes på Steam. Mer informasjon finner du på det offisielle nettstedet.
Proun
Proun kom ut i forrige uke, og er derfor artikkelens ferskeste utgivelse. Det beskrives som et abstrakt racingspill, og gir deg rollen som en slags ball. Banen er en ledning som svever i fargerike miljøer fulle av geometriske figurer (inspirert av abstrakte kunstverk). Du er «klistret» fast på denne ledningen, men kan rotere rundt den. Dette er nødvendig for å unngå å krasje i hindringer på veien. Men jo mer du roterer, jo saktere går det, så det lønner seg å være effektiv med bevegelsene.
Det å si at Proun er et iøynefallende spill er en underdrivelse. Det er ekstremt lekkert, og kan best beskrives som en berg og dalbane satt til tredimensjonale, abstrakte malerier. Dette har allerede gitt spillet innpass i flere europeiske kunstutstillinger (det er morsomt at mens spillmiljøet fortsatt ikke klarer å bli enige om spill kan være kunst eller ikke, er det tydelig hvilken konklusjon kunstmiljøet har falt ned på). Resultatet er uansett en visuell spillopplevelse utenom det vanlige, som akkompagneres av et herlig lydspor.
Proun er imidlertid langt fra noe avansert eller variert spill, og det vil nok ikke appellere til alle. Spillet handler egentlig mer om raske reflekser enn skikkelig racing, og på høyere hastigheter må du nesten være i en slags transe for å komme deg helskinnet forbi hindringene.
Spillet har fem baner, hvorav en av dem er låst inntil du vinner enspillermesterskapet på «supersonic»-hastighet. Litt av poenget med spillet er selvsagt å spille samme baner om og om igjen til du blir skikkelig god, så varigheten er ikke så elendig som en kanskje skulle tro. I tillegg kan du gratis laste ned nye baner laget av folk i brukermiljøet, og det er allerede kommet noen ganske gode slike baner. Hvis spillet blir populært kan vi nok se frem til mye spennende gratisinnhold, og betraktelig bedre levetid for spillet.
Med tanke på innholdsmengden passer det i alle fall fint at spillet lanseres med en svært fleksibel prislapp. Proun koster (nesten) akkurat hva du vil betale for det selv. Du kan til og med laste det ned uten å betale noe som helst, selv om du da går glipp av én bane. Jeg vil egentlig ikke påstå at denne ene banen er nok til å anbefale betalversjonen over gratisversjonen, men samtidig synes jeg helt klart spillet er godt nok til at skaperen fortjener noen kroner. Minsteprisen for betalversjonen er cirka femten kroner, men du kan selvsagt betale mye mer om du vil.
Proun er i salg for PC, og kan kjøpes fra det offisielle nettstedet.
