Selv om høstens spillgilde av stortitler snart kryper over oss, skranter det ikke på gratisfronten. Nettet yrer stadig mer av små og fullstendig uavhengige utviklere, som lager gode, flotte og engasjerende spillopplevelser. Det er her du ofte finner de gode idéene som er utenfor boksen, spill som bygger åpenlyst på spillhistoriens arv, og spill som er kompromissløse i grafisk grensesnitt og mekanikk.
Ukens artikkel trekker da frem spillopplevelser som passer i disse tre båsene – fra Impossible Missions troverdige gjenskapning, til Parameters nedstrippede og utilgjengelige grensesnitt, og Pause Ahead som leker seg med pauseknappen. I tillegg har vi dratt frem en tidlig favoritt fra helgens Ludum Dare-konkurranse der det ble produsert over 2000 spill, og et hypnotiserende løpespill inspirert av fysikkvitenskapens mystiske verden.
Impossible Mission
Spør du en tidligere Commodore 64-eier om å ramse opp sine ti favorittspill til formatet, er sjansene store for at Impossible Mission trekkes frem. Dette nytenkende plattform/hjernetrimspillet kom ut i 1984, og satte deg i rollen som en spion som hadde seks timer på seg til å redde verden fra en gal professor. Du har infiltrert professorens base, og målet er å finne passordet til professorens kontrollrom. Dette har han merkelig nok skjult i møbler og kontorutstyr spredt rundt om i basen hans.
Dermed må du utforske hvert rom i basen på jakt etter passordfragmenter. Uheldigvis bevoktes rommene av roboter, som ikke bare dreper deg umiddelbart om de berører deg, men også ofte kan skyte dødelig, elektrisk strøm. Robotene har mange ulike måter å oppføre seg på, og du må observere dem nøye for å finne ut hvordan du skal håndtere dem slik at du når målene dine. Når du har funnet passordet må du sette det sammen, og dette er lettere sagt enn gjort.
Det er flere grunner til at Impossible Mission skapte oppstyr da det kom. Miljøene er for eksempel delvis datagenererte; rommene er de samme hver gang, men hvordan de er arrangert og hva slags roboter som patruljerer dem er forskjellig. I tillegg skiltet spillet med en svært realistisk animert hovedperson – langt, langt unna det som var standarden på den tiden. Og det fikk til og med datamaskinen til å snakke, noe som sjokkerte datidens spillere.
Krisztian Toth har laget en usedvanlig trofast Javascript-versjon av Impossible Mission for Commodore 64, som du kan spille på nettet. Du bruker piltastene for å bevege deg og mellomromsknappen for å hoppe, samt pil opp for å undersøke ting i miljøene. Om du har lyst til å spille det «seriøst» bør du også ta en titt i manualen.
Parameters
Rollespill kan være vanedannende saker. Enten du grinder slimblobber i et JRPG eller skaper fontener av gullmynter og «loot» i Diablo, kan det å gjøre repetitive ting for å få tallene dine til å gå opp være merkelig avhengighetskapende.
Parameters illustrerer dette godt. Dette vesle, nettbaserte spillet stripper ut omtrent alt annet enn de rene spillmekanismene. Spillskjermen består av en serie bokser, tall og symboler, og det er lite som røper at vi har med et rollespill – eller noe som helst slags spill, for den saks skyld – å gjøre. Men det har vi altså, og når du skjønner hvordan det hele fungerer tipper jeg at du blir hektet.
Oppdrag representeres av bokser med sort bakgrunn, mens monstre representeres av bokser med oransje bakgrunn (og tall som viser helsen deres). Nøkkelsymbolene indikerer låste oppdrag, som må låses opp ved hjelp av nøkler. Disse får du ved å overvinne monstre. Men før du kan bekjempe noen av dem må du skaffe deg litt erfaring ved å utføre ordinære oppdrag, og så oppgradere figuren din. Ved å eksperimentere litt finner du ut av det, men ett tips må jeg gi: Husk å plukke opp belønningene ved hjelp av musepekeren, for de forsvinner raskt.
Du spiller Parameters i nettleseren din. Forresten, klikk på den lille boksen merket «english» nede i hjørnet om du ikke vil spille på japansk.
Pause Ahead
– Hva om pauseknappen var et våpen? Vi fortsetter å bli verre og verre, helt til utviklere tenker utenfor boksen.
Twitter-meldingen ovenfor er signert Peter Molydeux, en nettbasert parodi på den overambisiøse britiske spirrevippen som står bak spill som Theme Hospital, Black & White og nyligs Curiosity – What’s inside the Cube? Ut av harseleringen med spilldesigneren ble det i 2012 arrangert en indiekonkurranse kalt What Would Molydeux?, der tema var å la seg inspirere av konsepter slengt ut av Twitter-brukeren. Det er derfor vi har fått Pause Ahead.
I utgangspunktet virker Pause Ahead som et mosegrodd plattformspill, med den enerverende overbrukte 8-bits-estetikken som for lengst er blitt en klisjé. Men som med så mange andre spill av denne typen er spillet konturert rundt en gimmick, i dette tilfelle en som fungerer ypperlig – pausemekanikken.
Nå har vel designer Takadi Amano tatt seg noen friheter med hovedkonseptet. Å kalle pauseknappbruken for våpen er litt som å kalle Portal-geværet for en rifle. Når du hoppe over taggete hindre og dukker under fallende spikerblokker kan du nemlig trykke på pause. Selv om spillverdenen fryser, vil figuren din fortsette med samme moment som han hadde like før du trykket på pause, og glir gjennom hindre og over juv uten å bekymre seg for tyngdekraft.
Etter hvert blandes også en tidsmekanikk inn i bildet. Øverst i venstre hjørne har du nemlig en klokke som teller ned mot null. Når den bunnen dør du øyeblikkelig i kjent Mario-stil. Men bruker du pauseknappen, stopper tiden. På denne måten kan du beseire et brett på mindre enn ett sekund, noe som i enkelte tilfeller faktisk er kravet.
Den finpolerte utgaven som ligger på nett nå byr på en mengde brett, det ene vanskeligere enn det andre. Sleng på en Super Meat Boy-aktig reprise av alle dødsfall når du har kommet i mål, et lite narrativ som virker å ville se noe om forholdet mellom spiller og designer, så har du en vinner.
Pause Ahead kan spilles i nettleseren på Adult Swims nettsider.
Boson X
Et lite gløtt på tittelen burde gi et hint om hvor Boson X henter inspirasjon fra. Higgs boson, partikkelakseleratoren LHC og fysikk er nøkkelord som utvikler Mu og Heyo utvilsomt hadde i tankene. Boson X er et løpespill der du jogger gjennom en partikkelakselerator på et nobelt oppdrag: gjøre forskning.
De flerkantede korridorene faller fra hverandre og dukker brått opp, ikke ulikt higgs boson, og gjør det vanskelig for vår blazerkledte forsker (med tilhørende skulderlapper, selvfølgelig) å ta seg gjennom forskningsmassen. Vi må geleide han mellom plattformene til venstre og høyre, og må hoppe over endeløse avgrunner for å få bevisst tesen.
Synssansen bombarderes av blinkende lys og bakgrunner, og skaper en hypnotisk effekt som gjør det vanskelig å ta blikket vekk. De samme gjelder de behagelige tempoet på som verken er for anmassende eller for enkle. Når hastigheten skrus opp blir det selvfølgelig litt mer stressende.
Skraper du vekk all tapetseringen finner du et underholdende løpespill som har mye å tilby. Enkelt, jo visst, men samtidig er det evige jaget mot topplisten på spillets nettside en gulrot som hjelper mye.
Boson X finnes til Windows, Mac og Linux, og skal etter planen komme til iOS etter hvert. Spillet kan du laste ned fra utviklerens nettsider.
Timespunkers
Spillkonkurransen Ludum dare valgte «10 sekunder» som sitt tema da de smelte i gang sin 27 iterasjon forrige helg. I skrivende stund telles fremdeles stemmene opp, men spillarkivet er stappet til randen med håpefulle bidrag fra utviklere som sikkert har ofret både søvn og næring for å få puslet sammen en godbit på under 72 timer.
En av disse er Timespunkers av BNeutral, et arkadeinspirert plattform- og skytespill som er laget for de som lett blir distrahert. Man løper, hopper og skyter fiender, nesten i stil med en forenklet utgave av Super Crate Box. Tvisten er at brettet endres hvert tiende sekund, plutselig og dramatisk.
I ett øyeblikk befinner du deg i kvasi-dinosaurland, med pterosauser som spyr ild, før du plutselig må dukke under missiler skutt ut av en robot i fremtiden, etter at du har gjort titt beste for å ikke bli knust under det store skjoldet til en rustningekledd gigant. Her er det bare fantasien som setter grenser.
Som en liten distraksjon fungerer Timespunkers ypperlig, med finmalte bakgrunner og fiender som er makeløse i Ludum Dare-sammenheng. I lengden er det dog poengjaget som driver spillelysten, så ikke bli overrasket om du går lei etter 10 minutter.
Timespunkers kan spilles på Ludum Dare-nettsidene, sammen med 2213 andre gratisbidrag.
Flere gode gratisspill finner du i den forrige oppsummeringen vår.
