Tiden flyr, og hver uke lesses vi ned av store og små spillutgivelser. Faste lesere vet at jeg forsøker å oppsummere de nettdistribuerte nyhetene i «Ukens nettutgivelser»-serien, og noen av disse artiklene kan bli så massive at jeg tviler på det finnes en eneste person som faktisk leser hele greia.
Derfor er det umulig å unngå at svært mange indie-spill faller gjennom sprekkene. Vi får kanskje nevnt dem i «ukens nettutgivelser», men der stopper det. Kun de færreste får anmeldelser eller andre artikler – vi har rett og slett verken ressurser eller tid til å prioritere dem. Det er synd, fordi det finnes mange herlige småspill der ute.
I denne artikkelen vil jeg trekke frem fem indie-spill du bør teste. De er hentet fra ulike sjangre, og har lite til felles ut over det faktum at de alle er gode. Jeg har valgt å ikke sette karakter på dem, etter som det at de er nevnt i artikkelen i utgangspunket betyr at jeg anbefaler dem. Alle spillene kan kjøpes på Steam.
Si gjerne i fra i forumet hvis dette er en type samlesaker dere ønsker å se mer av på Gamer.no.
Beat Hazard
Har du spilt Geometry Wars? I så fall vet du i stor grad hva Beat Hazard har å by på. Det et hektisk actionspill der du styrer et lite romskip (sett ovenfra) rundt i en arena som fyller hele skjermen. Samtidig angripes du fra alle kanter, av romkrek i små og store skip. Som i Geometry Wars bruker du den ene stikken på analogkontrolleren til å sikte, og den andre til å bevege skipet ditt (alternativt kan du bruke piltastene og musen).
Beat Hazard er imidlertid ikke noen ren klone. For det første er det slik at alt fra hvilke fiender som til en hver tid angriper deg til hva slags psykedeliske effekter du får opp på skjermen avhenger av musikken du velger å spille til. Som i Audiosurf kan du velge fritt blandt mp3-utvalget ditt, og hver låt betyr unike utfordringer.
Dette er imidlertid ikke alt. I vanlige spill av denne typen er det slik at hvert «spill» står alene. Du spiller så godt du kan, og når du er ferdig får du en poengsum som kanskje er god nok for topplistene. Og så er det tilbake til null igjen. Slik er ikke Beat Hazard. Poengene du får er dine for alltid, og her finner vi en av nøklene til spillets vanedannende natur. Jo høyere samlet poengsum du får, jo bedre nivå får du. Og med nye nivåer kommer nye egenskaper, som igjen gjør det lettere å få mer poeng. Denne typen vedvarende poengsum og rang er kanskje ikke et helt ukontroversielt designvalg i et arkadespill, men jeg synes det gir spillet en ekstra dimensjon som jeg setter pris på.
Beat Hazard har noen småproblemer som må nevnes. Det at spillet skreddersys låtene du spiller betyr for eksempel at det ikke er fryktelig balansert. Noen låter spammer digre sjefer som om de skulle vært ordinære fiender, mens andre byr på mye mindre utfordring. Og av en eller annen grunn bestemmes kraften på skuddene dine delvis av låtens intensitet, noe som betyr at hvis du kjemper mot en sjef eller to og låten plutselig går inn i et langsomt parti, blir det vanskelig å gjøre særlig skade.
Alt i alt er nok ikke dette et spill som vil kaste Geometry Wars av tronen i denne sjangeren, men for min del bød det på flere hyggelige timer med vanedannende skyting. Spillet er tilgjengelig på Steam, og finnes også på Xbox Live Indie Games. Denne tjenesten har imidlertid Microsoft, i sin uendelige visdom, valgt å ikke gjøre tilgjengelig her til lands. En liten advarsel til slutt: De visuelle effektene i dette spillet er svært kraftige, og hvis du lett får hodepine eller lider av epilepsi bør du nok holde deg unna.
Chains
Vi har vel alle spilt Bejeweled og/eller en av de tusentalls klonene der ute, og de fleste av oss har sannsynligvis også blitt litt trett av sjangeren. Derfor er det alltid så morsomt når det dukker opp spill som bygger på de vante konseptene, men tar dem i en helt annen retning enn vi er vant med. Vi husker for eksempel hvordan Puzzle Quest implementerte rollespillelementer, og dermed snudde opp ned på hele greia. Plutselig hadde vi en genuin grunn til å kombinere fargede krystaller, og vi gjorde det ikke bare for poengenes skyld.
Chains (som finnes både til PC og Mac) er også et slikt spill. I bunn og grunn er det enkelt; kombiner tre eller flere (helst mange flere) baller av samme farge, for å få dem til å forsvinne fra spillbrettet. Men dette spillbrettet er ikke et rutenett, og disse ballene er ikke ikoner som beveger seg etter rigide og forutsigbare regler. I stedet bruker spillet realistisk fysikk, slik at ballene spretter og ruller som virkelige baller. Og miljøene? De kan være alt fra roterende tannhjul til gryter med alt for lite plass. Vips: Chains muterer det kjente konseptet fra Bejeweled til noe helt unikt og friskt.
Dette er imidlertid ikke det eneste trikset Chains har å by på. Spillets 20 nivåer er nemlig svært varierte, og mange av dem kommer med fullstendig unike utfordringer. I et nivå renner ballene nedover en elv med hindringer i, og du må sørge for at strømmen holder seg i gang i minst fem minutter. I et annet trues ballene konstant av gigantiske «vindusviskere», og i et tredje skytes ballene frem og tilbake av kanoner.
Resultatet er et spill som stadig overrasker, på tross av at konseptet i utgangspunktet er både enkelt og velkjent. Det er alltid spennende å komme til et nytt nivå, for man vet aldri helt hva som venter.
Det eneste jeg kan kritisere spillet for er at 20 nivåer egentlig ikke er så fryktelig mye, men spillet koster heldigvis allverden. Presentasjonen er også svært enkel, men det har jeg ingen problemer med; denne typen abstrakte hjernetrimmere trenger egentlig ikke god grafikk. Og musikken er til gjengjeld svært god.
