The Last Door: Collector's Edition
Jeg innrømmer det gjerne: Jeg er en gammeldags mann, og jeg liker store piksler. Jo større, jo bedre. Deilige, store piksler. Men det er en kunst å skape liv i store piksler, og den kunsten er det slett ikke alle som kan. Utviklerne av The Last Door mestrer den så definitivt. Dette er et klassisk pek-og-klikk-eventyr med en grafisk stil som vekker minner om Sierras gamle AGI-spill – altså, spill som originale King's Quest, Police Quest og Space Quest. Men der de gamle åttitallsklassikerne har grafikk som kanskje best kan beskrives som «sjarmerende», er miljøene i The Last Door skikkelig stemningsfulle.
The Last Door er en episodebasert serie med spill inspirert av Cthulhu-mytoset til H.P. Lovecraft. Handlingen foregår i Victoria-tidens England. En venn fra fortiden din har send brev etter deg, og når du kommer frem til huset hans finner du det tilsynelatende tomt. Utforsking røper at ting absolutt ikke er som de skal, og så gjelder det selvsagt å finne ut hva som har skjedd, og hvorfor. Reisen din tar deg blant annet tilbake til den katolske kostskolen dere begge gikk på, som nå har blitt forvandlet til en institusjon for syke. Og den blir bare gufnere og gufnere jo lenger du kommer. Samtidig lover jeg du kommer til å skvette litt før det hele er over.
Siden The Last Door er et pek-og-klikk-eventyr må det også ha gåter. Det er definitivt historien som er hovedfokus her – men gåtene er samtidig langt viktigere for opplevelsen enn de er i for eksempel Telltales episodeeventyr. Mange av dem er ganske enkle, og dreier seg ofte om å finne nøkler til låste dører og så videre. Men de er likevel tilfredsstillende å løse, og noen er absolutt ganske smarte. Andre er til gjengjeld litt obskure, med løsninger som kan involvere ting jeg i alle fall ikke der og da opplevde så veldig logiske, men siden de tilgjengelige miljøene stort sett er ganske små slipper du å gå rundt i enorme labyrinter uten mål og mening – slik du kunne risikere i de tidligere nevnte Sierra-spillene.
Det største «problemet» med The Last Door er at spillet, som består av fire individuelle episoder, egentlig ikke har noen veldig tilfredsstillende slutt. I stedet forbereder det deg på neste «sesong», som allerede er i gang. Det er forøvrig mulig å spille de individuelle episodene av spillet på nettet, helt gratis. Samlerversjonen har for eksempel Steam-achievements og forbedret grafikk og lyd, men det ser ut som nettversjonene er helt kurante de også. Apropos lyd: The Last Door har noe av det beste jeg har opplevd innenfor spillmusikk og lyddesign i de siste årene, og bør spilles volumet skrudd godt opp for å få maksimalt ut av opplevelsen.
Alt i alt leverer den første sesongen av The Last Door en håndfull stemningsfulle timer med stor variasjon i både miljøer og gåter, og det er veldig tilfredsstillende å gradvis pusle sammen hva som har skjedd. Lovecraft-vibbene er til å ta og føle på, og skaper hele tiden et uhyggelig bakteppe for handlingen. Etter å ha fullført den første sesongen gleder jeg meg til nummer to, men jeg venter til den også får en samlerutgave som dette før jeg starter.
Tri: Of Friendship and Madness
Jeg tror aldri tilgjengeligheten av gode og billige spillmotorer for tredimensjonale spill har vært bedre enn den er i dag, og et av resultatene er at vi har fått en rekke spennende førstepersonsspill fra uavhengige utviklere. Hjernetrimmeren Tri: Of Friendship and Madness føyer seg sånn sett pent inn i rekken. I dette spillet har du blitt hentet til en buddhistisk-inspirert verden bygd opp av enkle modeller. Her treffer du en rar fyr som ber deg finne ut hvor to rever har gjort av seg. Jakten tar deg gjennom en serie stort sett lineære brett, hvor målet for hver verden er å åpne portalen til det neste i rekken. Utfordringen ligger i å finne nøklene til portalen, og navigere seg gjennom brettet.
Spillet minner litt om Portal, ved at du utstyres med et slags våpen som kan manipulere verden rundt deg. Det du gjør er rett og slett å lage triangler. Ved å velge tre punkter, som alle må være knyttet til en overflate, kan du skape nye triangler, som du så kan bruke som plattformer. Etter hvert viser det seg også at tyngdekraftens lover ikke gjelder om du har føttene plantet på en slik triangulær overflate, så du kan lage dine egne veier som går opp vegger og under tak. Dermed blir tilsynelatende utilgjengelige steder mulige å nå.
Verdenene er selvsagt formet slik at du ikke klarer å nå målene dine uten å bruke en god porsjon kløkt og planlegging, og hvert sted du besøker er en gåte i seg selv. Noen overflater kan du rett og slett ikke hekte trekantene dine fast i, og ande ganger må du manipulere brytere og så videre for å komme videre. Tri er absolutt ikke noe lett spill, og er det noe det krever mer enn de fleste andre spill i sjangeren, så er det at du har øynene med deg. Viktig informasjon om veien videre kan nemlig være svært godt skjult i miljøene.
Jeg opplever Tri som veldig moro når ting går etter planen, og koser meg med å gradvis pusle meg frem gjennom miljøene. Samtidig er det ikke til å legge skjul på at jeg synes det kan være litt i overkant vanskelig til tider. Noe av det Portal-spillene gjør så godt, er å bruke ulike visuelle hint for å hjelpe deg på vei, uten å samtidig røpe løsningen for deg. Tri gjør for så vidt også det, men her synes jeg hintene er vanskeligere å identifisere og jeg ender ofte opp uten å ane hva jeg bør gjøre videre. Da kan det ofte hende jeg ender opp med å forsøke å presse frem en suboptimal løsning («brute force», som man ofte sier), og det er sjeldent gøy.
Jeg liker altså Tri, men det er et spill jeg hovedsakelig vil anbefale til spillere som har god erfaring med førstepersons hjernetrim. Om du har det, tror jeg du vil like Tri svært godt. Det byr på massevis av utfordringer, stilig grafikk og musikk og en kul – om enn tidvis litt knotete – grunnmekanikk.
Ultratron
Om Iron Fisticle ikke gir deg nok arenaskyting, eller du misliker det spillets litt Amiga-aktige retropresentasjon, kan Ultratron være et godt alternativ. Dette er nok et arenaskytespill der du helst bør bruke en håndkontroller med to stikker – men det har et helt kurant kontrollsystem om du velger mus og tastatur i stedet. Inspirasjonskilden er den samme, altså Robotron 2048. Når jeg tenker etter er Eugene Jarvis og Larry DeMars klassiske arkadespill fra 1982 forfaren til mye utrolig moro.
Der Iron Fisticle nesten kan være litt avslappet til tider, er Ultratron er et veldig intenst spill. Hastigheten er høyere og farene er flere. Kulene flyr, fiendene angriper fra alle kanter og bossene kan være noen skikkelige drittsekker. Både den fargesprakende grafikken, de robot-aktige lydeffektene og den kraftfulle musikken bygger opp under intensiteten, og resultatet er et spill som tar all konsentrasjon.
Heldigvis kan du forbedre oddsene dine, både ved å skaffe deg noen små robotkompanjonger som følger etter deg og skyter på fiender som kommer for nær, og ved skaffe deg stasjonære kanonstillinger som kan holde fortet mens du konsentrerer deg om andre ting. Robothjelperne følger med deg hele veien når du først har kjøpt dem, men forsvarstårnene kan ødelegges og må derfor passes litt på om du vil ha dem med til neste brett. Heldigvis kan du plukke dem opp og flytte dem rundt på brettet.
Mellom hvert brett kan du også bruke penger på å oppgradere de ulike egenskapene dine, og gi deg selv nye liv og smartbomber. Her må du prioritere mellom sikkerhet og oppgraderinger – uten oppgraderinger kommer du ikke så langt, men om du mister alle livene dine er du jo uansett død. Det faktum at hver kollisjon med en fiende eller kule potensielt kan koste deg muligheten til å oppgradere noe livsviktig før neste brett hever innsatsen betraktelig. Spillet er delt inn i en håndfull verdener, hver med flere brett og en boss på slutten, og når du dør kan du begynne på nytt på første brett på den siste verdenen du kom til – med alt du på det tidspunktet hadde låst opp. Om du vet med deg selv at du kunne gjort det bedre i tidligere verdener og dermed gi deg selv bedre utgangspunkt er det bare å gå tilbake.
Ultratron er skikkelig moro, og veldig vanedannende. Samtidig er det såpass intenst at jeg merker jeg må begrense spillingen litt for å unngå å bli helt gåen i hodet. Det er selvsagt et helt subjektivt problem som du forhåpentligvis ikke har. Ellers er egentlig det eneste jeg har å utsette på spillet at skjermbildet noen ganger kan bli litt rotete, slik at jeg rett og slett kan miste kontrollen til tider. Det er ikke så veldig moro å dø hvis grunnen er at man aldri så kula man ble rammet av. Men det er et sjeldent problem.
Bildene i denne artikkelen er delvis tatt selv og delvis hentet fra Steam. Alle er representative for hvordan spillene ser ut i aksjon.
