Det velkomne syndefallet
Naturlig nok var det Wolfenstein 3D som også ble undertegnedes introduksjon til førstepersons skytespill-sjangeren, og ennå ligger mange av de aldrende minnene og godgjør seg på hukommelsens roteloft. De turkise metalldørene, de enorme stikkflammene og maktberuselsen ved å oppgradere fra pistol til automatvåpen er alle falmende inntrykk jeg lett nikker gjenkjennende til. Det samme gjelder hovedpersonen. Den mandige, bredkjevede polsk-amerikaneren William «B.J.» Blazkowicz var en heroisk helteskikkelse og datidens katalysator for gryende maskulin identitet.
Wolfenstein 3D var på sett og vis arvtakeren etter kruttlappistolen, det første spillet som vitaliserte og næret blodtørsten og jaktinstinktet i et ubesudlet ungdomssinn. Det var også en tidlig leksjon i spillvoldens underholdningsverdi og en etterlengtet, forløsende smak på den forbudte frukt som kunne nytes best i sikre omgivelser uten pannerynkende foreldre som sniker seg forbi døråpningene med en blanding av skjult nysgjerrighet og pliktig moralsk indignasjon.
For ja, spillet var jo voldelig etter datidens standard, men en minst like viktig grunn til at tittelen pisket opp kontroverser og lynsjestemning i ymse land var de beryktede nazireferansene. Ikke bare glimret hakekorset med sitt hyppige nærvær, spillets hovedmusikk er intet mindre enn den nazistiske nasjonalsangen Horst-Wessel-Lied. I Tyskland, hvor toleransen forståelig nok er lavest, var alt dette nok til å få PC-versjonen av spillet trukket fra markedet i 1994 etter en rettsavgjørelse som fremdeles står den dag i dag. I den amerikanske Super Nintendo-versjonen ble Hitlers navn dessuten forandret til Staatmeister, og blodet ble forandret til svette.
Slikt forringet aldri spillopplevelsen for min del. Tvert imot bidro nazisettingen til å legitimere volden og forsterke skadefryden og den varme tilfredsstillelsen av å være på giversiden av grovkalibrede blypumper. Mange voksne overså nok også den ufarliggjørende, makabre humoren i spillet, som de teatralske dødsskrikene og ikke minst de smått geniale "mein Leben"-replikkene som ble kilden til mangt et latterutbrudd på spillværelset. Og hvem andre enn humørløse tyskere kan la være å knise vantroisk av selveste Adolf Hitler i egen person iført beskyttende robotdrakt og mitraljøser på hver arm?
Fremdeles underholdende
Spillet hadde identitet og personlighet, samt en renskåret spillmekanikk som ga spillet god, jevn flyt som siden ble et stort savn etter at Doom-spillene gjorde maskinkraft til et brennhett tema i vennekretsen. Det var et tilgjengelig spill man kunne plukke opp og spille når som helst, og jeg minnes hvordan vi stadig utfordret hverandre ved å se hvem som kunne overleve lengst på de høyeste vanskelighetsgradene for så å flire hånlig når nederlaget var et faktum.
Da jeg gjenopptok mitt virke som anti-nazidesperado i forbindelse med denne artikkelen, ble jeg overrasket over å måtte konstatere at alle årene med sjangerskolering siden Wolfenstein 3D ikke har bedret mine prestasjoner nevneverdig. Spillet byr fremdeles på utfordringer i bøtter og spann. Presisjonskrevende er det ikke akkurat, da treffregistreringen mildt sagt er av den grove typen, men skaden du tar fra hvert skudd gjør at du må holde et årvåkent øye med blindsonene i det du entrer et rom. Du må også aktivt konservere ammunisjon om du vil unngå å måtte ty til desperate selvmordsangrep med kniv, en taktikk som sjeldent ender i din favør.
I disse nyretro-tider er det dessuten lett å tilgi pikselgrafikken, som kun er sjarmerende og heller ikke står i veien for spillegleden man ennå kan banke ut av denne skrøpelige oldingen av et spill. Arkadeinspirasjonen og «det enkle er det beste»-filosofien til Carmack skinner gjennom sterkere enn noensinne, og det å springe fra rom til rom og nedlegge naziskurker er fremdeles så lettvinn og uskyldig moro at det kompenserer for de tekniske begrensningene. Spillet føles på sett og vis mer som et overlevelsesspill enn mange andre sjangerkollegaer, og det er genuint viktig å skaffe seg de kraftigere våpnene før man bryner seg på tungt bevæpnede motstandere.
Kampsystem er selvsagt av mest ensidige sort, men skyt-og-unnvik-mekanikken fungerer faktisk, og flittig bruk av strafe-knappen er spesielt maktpåliggende i møte med bossenes livsfarlige prosjektiler. Fremdeles smiler jeg av min egen forvirrede, desorienterte løping i gangene og åpning og lukking av dører, men noterer meg også dermed at Wolfenstein 3D har et smart og utfordrende brettdesign som aldri gjør det opplagt hvor du skal gå. Spillet legger således opp til mye utforskning, som alltid belønnes med ammo, våpen, skatter eller sårt tiltrengt helsebringende objekter.
Arven lever videre
Så ja, Wolfenstein 3D holdes ennå i live, om enn kanskje i respirator, av de bærende sjangerdefinerende elementene. Og om det kanskje har lite å tilby nåtidens Call of Duty-generasjon, er spillet fascinerende å beskue som spillhistorisk antikvitet med en udiskutabel affeksjonsverdi for den nostalgisk anlagte eldre garde. Carmacks banebrytende verk var den konseptmessige råoljen som siden har gjennomgått aggressive raffineringsprosesser og nå driver stemplene i de påkostede, digitale krigsmaskineriene som nå valser over markedet med tunge drønn og som har forarget, gledet, politisert og polarisert spillverdenen.
Om dette er en utelukkende positiv arv kan sikkert diskuteres, men bragden står det i alle fall respekt av. Derfor er det også på sin plass å overrekke en uforbeholden heder og en velfortjent plass på pallen over spillhistoriens viktigste og mest innflytelsesrike titler som vil fortsette å telle sine ektefødte og muterte avkom langt inn i den fjerne fremtid.
Som vi nylig rapporterte kan Wolfenstein 3D nå spilles gratis i nettleseren i anledning 20-årsjubileet, så for å finne ut som «death incarnate» fremdeles er like diabolsk er det bare å avlegge det offisielle nettstedet en aldri så liten visitt.
Les også: Utviklingen av førstepersons skytespill
Les også: Doom 3 overhales og feites opp
Les også: Doom-designeren har planer om nytt skytespill
