Når var sist gang du spilte et kinesisk spill? For noen vil svaret være «aldri». Andre har kanskje vært innom vestlige spill laget med kinesisk arbeidskraft. Alice: Madness Returns, for å ta et ferskt eksempel. Bare et fåtall vil ha opplevd ett av de noen og tusen egenproduserte spillene som kom ut på det kinesisk-taiwanske markedet fra nittitallet og utover. Om du er en av dem, er sjansen stor for at det var Object Software's Prince of Qin.
Prince of Qin er en av de særeste, men også morsomste av de mange attpåklattene som fulgte i kjølvannet av Diablo og Baldur's Gate. At det overhodet kom seg ut av Kina er et mirakel. Oddsene kan ikke ha vært gode for et spill der du siterer antikke poesisamlinger, og lager armbrøster av gullmalm, koreansk gran og senene til en nyslaktet gråulv.
Helter på hjemmebane
Men det kom hit. Om det ikke tok Vesten med storm, var det en respektabel mottagelse som møtte denne kinesiske budsjettlanseringen da den slapp for nesten ti år siden. Vi her i Gamer ga det en syver, og oppsummerte med at det er «mye bra her og mange timer med god underholdning. Den generelle kvaliteten er ikke veldig overbevisende, men et godt spill.» Amerikanske sider, som IGN og Gamespot, la seg mer eller mindre på samme linje. Prince of Qin ble utgitt på hele syv forskjellige språk, deriblant russisk og koreansk.
Spillet lar seg best beskrive som en god blanding av Diablo og Baldur’s Gate, ispedd en dobbel dose kinesisk kultur og historie. Progresjonssystemet fra førstnevnte ble kombinert med dialogsystemet og de gruppebaserte, taktiske kampene til sistnevnte. Spilleren kunne blant annet snekre eget utstyr fra råvarer sanket i felten og rekruttere et variert persongalleri av ekte og oppdiktede figurer. Flere titalls byer kunne utforskes. Med en spilletid på nærmere 60–70 timer var det mye innhold for pengene.
Det beskjedne gjennomslaget var en sjelden triumf for Kinas spillindustri, som ellers bare har fått marginal oppmerksomhet utenlands. Databladet Popsoft ga karakteren 90, det høyeste de hadde gitt et kinesisk spill noensinne. For spillerne vanket det stolthet i å ha noe «eget» som kunne bli respektert i det store utland. I grunnen minner Prince of Qins status i Kina litt om måten vi betrakter Den Lengste Reisen på: et dyrebart øyeblikk der stjernene falt på plass, alt klaffet, og vår egen spillindustri faktisk klarte å lage noe som slo an internasjonalt.
Hevnhistorisk fiksjon
Prince of Qin har sine røtter i det som kalles jiakong lishi, eller historisk fiksjon. Spillets hovedperson, prins Fusu, var eldstesønn og tronarving til Ying Zheng, mannen som forente Kinas syv kongedømmer og grunnla landets første keiserdynasti, Qin. Qin Shi Huang, som Ying Zheng ble hetende på tronen, var en tyrannisk despot som styrte folket med vold og drakoniske lover. For å straffe dissens, beordret han brenning av alle bøker med filosofisk og politisk innhold.
Fusu satte seg mot sin fars verste maktmisbruk, særlig brenningen av bøker, og en episode der nesten fem hundre konfutsianske lærde ble levende begravd. Som straff ble han sendt i eksil til Den kinesiske mur, sammen med sin meningsfelle, general Meng Tian. Fusu hadde også fiender ved hoffet: Den mektige evnukken Zhao Gao hadde en gang blitt straffet av Meng Tian, og regnet derfor Fusu som en trussel. Han antok at når keiseren døde, ville han miste sin egen maktposisjon hvis tronarvingen kom til makten.
Historien vil ha det til at Qin Shi Huang døde da han spiste «udødelighetspiller» laget av kvikksølv. Med keiseren død, grep Zhao Gao sjansen, og forfalsket et keiserlig dekret om at Fusu måtte ta selvmord. Fusu adlød ordren, og med eldstesønnen ute av veien kunne Zhao Gao og hans sammensvorne, statsminister Li Si, sette den udugelige og lettkontrollerte lillebroren hans på tronen.
Spillet byr på en alternativ variant der Fusu overlever. Istedenfor å ta livet sitt slik han har blitt beordret til å gjøre, bestemmer han seg for å komme til bunns i det som egentlig har skjedd. Han kler seg ut som bonde, og drar inkognito til keiserhovedstaden Xianyang. Der finner han ut at konen er død, barna det samme, og at en arrestordre er utlyst på ham. Trådene leder ham videre til Qin-keiserens mausoleum, der han åpner kisten og oppdager at Zhao Gao har forgiftet faren hans. Det viser seg at keiseren ikke døde på naturlig vis, slik han har blitt fortalt.
Fusu får sin hevn ved å hjelpe en gruppe opprørere mot regjeringsstyrkene. Blant dem er generalen Xiang Yu og rivalen hans Liu Bang. Som typisk for denne typen historisk fiksjon, blir faktiske utfall av ekte historiske hendelser forklart med at Fusu har grepet inn i kritiske øyeblikk. Med Fusus hjelp seirer opprørerne, og han gjør personlig kål på erkeskurken Zhao Gao. Slik setter han i gang en kjede hendelser som ender med at de to generalene etablerer hvert sitt kongedømme, Han og Chu. Disse slåss om makten helt til Han får overtaket og Liu Bang ender på tronen som Kinas neste keiser.
I am... a fat lamb?
Denne typen historiegjendiktning er vanlig i kinesisk underholdning. De siste årene har det blant annet florert av frilynte tv-dramaer der unge jenter sendes tilbake i tid og vinner gunsten til kjekke kinesiske prinser. Disse ble så populære at Kommunistpartiet i fjor så seg nødt til å sette ned foten for det de kalte «skjødesløs omgang med historien», som promoterte «føydalisme», «fatalisme» og det som verre var.
Innenfor landets egen underholdningssfære falt altså Prince of Qin mer eller mindre inn i en etablert tradisjon. Prince of Qin var videre del av en større trend på begynnelsen av 2000-tallet. På denne tiden var det nemlig populært å gi ut actionrollespill med nasjonale tema. Paradox ga ut det heller mislykkede Valhalla Chronicles, amerikanske Click det japanskinspirerte Throne of Darkness, og fra russiske 1C fikk vi Konung, som løftet inspirasjon fra både slavisk og skandinavisk mytologi.
De fleste av disse ble dårlig mottatt, så det står respekt av at Prince of Qin faktisk fikk såpass gode anmeldelser som det gjorde. Dessverre ble spillets potensiale hemmet av dårlig stemmeskuespill og en enda verre oversettelse. I spillets amerikanske utgave snakket rollefigurene med snobbete Oxbridge-aksenter. Oversettelsen hadde uheldige sitater som «We can’t live together in this life, and I hope to continue our happy fate in the next,» og «I am... a fat lamb? Only if you have the capability!»
Slike flauser er typiske for oversettelser gjort av kinesere med engelsk som andrespråk. Disse forstår kildespråket bedre enn engelske eller amerikanske oversettere, men mangler som regel språkfølelsen som skal til for å gjengi meningen på forsvarlig god engelsk. Siden morsmålsoversettere er dyre, velger mange selskap å bruke kinesiske oversettere. Det viser seg mer enn ofte å være et dårlig valg.
