Det blir stadig tyngre å brenne for spillmediet, men det skyldes slettes ikke at kvaliteten daler. Snarere er problemet at det er for mange gode spill til at man rekker å prøve i nærheten av alle, selv for oss som i utgangspunktet lever av dette. Slikt er vel et skoleeksempel på et luksusproblem, men mye vil ha mer.
2010 har vært et usedvanlig sterkt spillår. Ja, det kan sågar være et av tidenes beste, og vi har fått flere fremtidige klassikere i et vidt spekter av sjangere. Det så tidlig ut som om det var oppfølgerne som skulle stå for de aller største opplevelsene, men blandingen av uavhengige spill, splitter nye konsepter og oppfølgere har vært overraskende god.
Totalt ti av våre skribenter har i år sendt inn sine tre favoritter i ni kategorier, Samtidig har seks av oss også sendt inn lister over årets fem beste spill, med personlige begrunnelser. Dermed er det bare å lene seg tilbake og enten nikke bekreftende eller riste febrilsk på hodet underveis.
Som i fjor deler vi ut priser i følgende kategorier:
- Beste enspilleropplevelse
- Beste konkurranseopplevelse
- Beste samarbeidsopplevelse
- Verste spill
- Beste interaksjonsdesign
- Beste visuelle design
- Beste lyddesign
- Beste humor
- Beste historie
I tillegg får vi et innblikk i disse seks skribentenes favorittspill fra året som har vært:
- Øysteins favoritter
- Joachims favoritter
- Mikaels favoritter
- Lasses favoritter
- Tor Egils favoritter
- Tonnys favoritter
Siden gode vaner er vonde å vende så velger vi nok en gang å starte med den mest prestisjetunge prisen av dem alle:
Beste enspilleropplevelse
Red Dead Redemption
Utgitt på Xbox 360 og PlayStation 3
Dette cowboy-eposet har så mange kvaliteter at det føles urettferdig å ikke nevne dem alle, og totalen er et av de aller beste sandkassespillene der ute. Kombinasjonen av en uhyre gjennomført cowboy-setting og nærmest total frihet er fryktinngytende mektig, og det skader selvsagt ikke at vår antihelt John Marston og hans medfigurer er fylt til randen med egenart og sjarm.
Det mest imponerende med det hele er likevel hvor vågal og frigjort utvikler Rockstar har vært. Red Dead Redemption synes å være kompromissløst og så ambisiøst som noe spill, enten det er snakk om en flerspillerdel som lar deg traversere den gigantiske spillverdenen eller historien som aldri føler seg tvunget inn i båsen for Hollywood-klisjéer. Den tar riktignok turen innom, men det er utvilsomt av eget valg.
Man snakker ofte om sammenhengen mellom film og spill, både i positive og negative ordelag, og her har vi kanskje det beste eksempelet på hvordan spill kan tilnærme seg film på fornuftig vis. Å traske i bootsene til Herr Marston er like heftig som noe Sergio Leone har regissert.
Mass Effect 2
Det at folk gulper opp ordet «episk» over en lav sko plager vettet av meg, og det skyldes ikke bare at bruken er regelrett feilaktig. Det er nemlig urimelig overfor Mass Effect 2 å bruke det om noe annet.
Rent grunnleggende er dette et skytespill sprekkeferdig med sprut og spennende taktiske kamper. Som opplevelse er dette en pompøs og ekstremt omfattende heisatur gjennom det mest spennende spilluniverset på mange år. Inspirasjonskildene er mange og tydelige, men produktet er på ingen som helst noe annet enn unikt.
Utvikler BioWare står for min del som tidenes klart sterkeste rollespillutvikler, og måten de har raffinert klassiske Mass Effect til et enda bedre produkt i denne oppfølgeren er attråverdig. Få spill byr på over 50 timers innhold, knapt noen spill gjør det med en slik selvsikkerhet og gjennomgående høy kvalitet som denne romoperaperlen.
Fallout New Vegas
Utgitt på PC, PlayStation 3 og Xbox 360
Denne kategorien har typisk vært dominert av rollespill, og med tanke på sjangerens historie- og dialogdrevne natur i kombinasjon med solid varighet så er ikke det så rart. Men der vi som regel har sett sjangeren utvikle seg til å bli mer strømlinjeformet og tilgjengelig, går Fallout: New Vegas tilbake til røttene.
I produsentstolen sitter nemlig Chris Avellone, som etter å ha dirigert klassiske rollespill som Fallout 2 og Planescape Torment har passe god peiling på å formidle gode historier. Det merkes godt når han igjen tolker Fallout-universet med Bethesdas spillmotor. Så artig, underfundig, intelligent og bra har spillserien nemlig ikke vært siden før tusenårsskiftet.
Som spillserie ble Fallout tuftet på beksvart humor, relevante moralske valg og en helt unik frihet til å oppføre deg akkurat slik du vil. Fallout 3 var et ålreit forsøk på det fra en gjeng uten forutsetninger til å lykkes, New Vegas tar det hele tilbake dit det skal være.
Beste konkurranseopplevelse
Need for Speed: Hot Pursuit
Utgitt til PlayStation 3, PC og Xbox 360
Brom brom, det er gøy å kjøre fort i bil! Noen ganger er det veldig ålreit å droppe alskens mas med å skifte felger, lakkere fasaden og skru på motoren for å kunne vinne løp, og heller bare kunne sette seg inn i en allerede imponerende kjerre og frese av gårde.
Nyversjonen av Need for Speed: Hot Pursuit er i så måte et nærmest optimalt bilspill for den rastløse fartsbanditten. Her er det nemlig kjøregleden, og kun den, som står i sentrum. Det er ingen knoting med noe som helst her, kun klampen i bånn og en og annen manøver for å slenge på rumpa i de heftigste svingene.
Konkurranseinstinktet drives til det ekstreme med den irriterende avhengighetsskapende «Autolog»-funksjonaliteten, og vi som sitter på kontor med redaktør Tor-Steinar har måttet venne oss til en hoverende råkjører som elsker å gni inn at han brukte kvelden i går på å filleriste samtlige av rekordene våre. Det tror jeg er et godt tegn.
Battlefield: Bad Company 2
Utgitt til PC, PlayStation 3 og Xbox 360
Vi i Gamer.no er like glade i å leke krig som guttungen i gata, og i fjor var det Call of Duty: Modern Warfare 2 som tok akkurat denne plassen på lista. Det er nemlig noe herlig adrenalinpumpende og intenst med å ligge i en digital skyttergrav og fyre av salver mot ufyselige småunger fra verden over.
«Intenst» er veldig beskrivende for opplevelsen Bad Company 2, og det er ikke på den samme erkehektiske, urealistisk kjappe måten Modern Warfare 2 er det. Faktisk er tempoet ganske bedagelig. I stedet får man kjenne mer på den reelle frykten av å være i en krigssone, via fantastiske lyder og en overhengende realisme som pisker deg til forsiktighet.
Enten du ligger på en åskam med riflekolben mot skuldra, knuser deg vei gjennom ruinene av en russisk landsby i stridsvogn eller legger dekkild for lagkkompisene dine så er dette heftig.
StarCraft II: Wings of Liberty
Strategispillsjangeren er for mange synonym med StarCraft, og de fleste kan nok si seg enige i at dette har vært et av verdens mest etterlengtede spill de siste årene. Utvikler Blizzard har et rykte og en seiersrekke som få, om noen, spillutviklere kan matche, og de har på ingen som helst måte skuffet med dette spillet.
Dette er nærmest pinlig tradisjonelt, men det er også der genialiteten ligger. Spillbalansen er uovertruffen, det grafiske uttrykket er helt uten forvirring og nyvinningene gjøres på alle de rette stedene. Som et konkurransespill er dette spillet en absolutt rendyrking, noe statusen det allerede opplever i e-sport-kretser befester.
PC-ens posisjon som spillmaskin har blitt stadig svekket de siste årene, men dette spillet har likevel maktet å slå gamle rekorder og forene spillerne. StarCraft II fant ikke opp kruttet på nytt, men du verden så høyt det smeller.
Beste samarbeidsopplevelse
Halo: Reach
Utgitt på Xbox 360
Det er nesten litt romantisk hvordan Halo-utvikler Bungie valgte å melde at de forlater Microsoft til fordel for Activision, før de så gir ut svanesangen Halo: Reach – seriens kanskje beste spill. I sentrum for opplevelsen står samholdet og følelsen av å være én felles enhet.
Enten du tar en tur gjennom den omfattende og engasjerende historien med en venn, eller karnøfler hundrevis av romvesner i «Firefight», burde dette spillet stå som en referanse for hvordan samarbeid i førstepersons skytespill skal løses. Noble-laget består ikke av individer, og det lar spillet deg aldri glemme.
De beste historiene er de du deler med andre, og når Halo: Reach oppleves som en inkarnasjon av de beste elementene fra alle de foregående spillene i serien så er det samarbeidselementene som virkelig setter krona på verket.
Lara Croft and The Guardian of Light
Utgitt på PC, Xbox 360 og PlayStation 3
Tomb Raider-serien har ikke akkurat imponert de siste årene, men kanskje forandres det når vi får se en total overhaling av den neste år. Før den tid har vi likevel opplevd ett spill med den eventyrlystne Lara Croft i hovedrollen som har gjort inntrykk.
Til å være en nedlastbar utgivelse er The Guardian of Light herlig omfattende, og det isometriske perspektivet kler spillet fantastisk godt. Oversikten og enkelheten det byr på er nemlig et must når man skal boltre seg i den hektiske kampanjen med en venn, som utvilsomt er den beste måten å frese gjennom dette spillet på.
Det å kveste digre bosser, løse tidvis miljøbaserte gåter og traversere utfordrende spillområder er spennende nok i seg selv. Å nyte det sammen med en venn er helt fantastisk – så stilig har ikke Lara Croft vært på mange år.
Minecraft
Utgitt på PC
Dette enmannsprosjektet er banalt grunnleggende, og det er kanskje grunnen til at det er så avhengighetsskapende som noe annet. Det har ingen historie, ingen oppdrag og i grunn ingen andre overordnede mål enn å overleve.
Konseptet Minecraft er egentlig ganske vanskelig å forklare, for spillet blir akkurat det man gjør det til. Noen velger å bygge gigantiske bygninger og trasker rundt i dagesvis etter nye mineraler for å realisere drømmen. Andre er veldig bekvemme med å kun traske rundt i den lille jordhytta si og bokse griser til de blir til bacon.
Å leke med Minecraft tar en på mange måter tilbake til tiden med LEGO-klosser og endesløse timer på jakt etter den klossen du har lyst på. Og som med LEGO er det aller artigst når man kan dele tanker og fantasier med en eller flere byggherrer.
Verste spill
Fighters Uncaged
Utgitt på Xbox 360
Denne slåssespillkalkunen har maktet noe så fantastisk som å gjøre vår anmelder Øystein oppriktig forbanna, og det er en bragd i seg selv. Det er likevel fullt forståelig, for med Fighters Uncaged har Ubisoft virkelig lagd et provoserende dårlig spill.
Man føler seg teit nok av å stå foran fjernsynet og bokse og sparke i lufta fra før av, at man gjør det i en eneste diger upresis smørje hjelper liksom ikke på noe som helst. Tanken er nok at du skal føle deg som tidenes råskinn der du rundjuler bøllefrø over en lav sko, men illusjonen punkteres på to sekunder og du føler deg i stedet som tidenes tosk.
At spillet i praksis ikke har et overhengende rammeverk, men heller bare er deg og masse raringer som står og deljer løs på ansiktene til hverandre er ikke akkurat formildende. At en lanseringstittel til Kinect holder så lav standard er enkelt og greit skandaløst.
Final Fantasy XIV
Utgitt på PC
Det vil alltid være ekstreme forventninger til Final Fantasy-spill, selv om konsensus virker å gå mot at serien har falt av de siste årene. Sånn er det når lager en av verdens største rollespillserier, og utvikler Square Enix har virkelig fått et forklaringsproblem med Final Fantasy XIV.
Egentlig burde det si nok at utviklerne av spilletunnskyldte produktet sitt da vår MMORPG-ekspert Tor Egil tok en prat med de tidligere i år, men det finnes ikke nok forklaringer i verden til å rettferdiggjøre den overflødigheten som er dette spillet. Spillerbasen har vært i harnisk etter at betatesten startet, og med god grunn.
Resultatet er at en stor del av de som opprinnelig var ansvarlige for produktet har fått sparken og blitt erstattet av ferskt blod, samtidig som PlayStation 3-versjonen blir forskjøvet med en god stund fordi de rett og slett ikke føler at det er forsvarlig å lansere dette produktet. Det sier i grunn sitt.
Iron Man 2
Utgitt på Xbox 360 og PlayStation 3
Også i fjor var det en spillmatisering av en film på vår «Verste spill»-liste, og det er slettes ikke tilfeldig. I senere tid har vi sett gigantutgiveren EA erklære at de rett og slett ikke ønsker å lage filmspill lenger, og med utgivelser som Iron Man 2 er ikke det så rart.
Vår anmelder Øyvind hadde store problemer med å komme tilbake til virkeligheten igjen etter denne farsen, der alt fra intetsigende skyting til håpløse sluttbosskamper tynet ham til sammenbruddets rand. Spillets eneste lyspunkt var den pinlig korte varigheten, og det er ytterst sjeldent et kvalitetstegn.
Det å være spillanmelder kan fort høres ut som en drømmejobb, og 29 dager i måneden er det slik. Den siste dagen tyner du deg gjennom noe så provoserer deg i stor grad at anmeldelsen din skaper internasjonal oppmerksomhet.
