Det er tid for et nytt innslag i spalten der vi stiller oss selv et spillrelatert spørsmål, og svarer etter beste evne. Forrige gang måtte vi innrømme hvilke spill vi skammer oss over å ikke ha spilt, og tidligere har vi blant annet fortalt om spill vi gjerne vil se oppfølgere av og hvilke spill som ble for vanskelige.
Denne gangen skal vi imidlertid bevege oss inn i et landskap som mer enn én gang har fått oss til å rive oss i håret. Nemlig spillverdenes medhjelpere. Heldigvis er ikke alle like håpløse, og noen gir oss faktisk gode og minnerike opplevelser, og det er disse vi skal hedre i dag. Her er redaksjonens favoritthjelpere:
Jostein Hakestad ─ Tripitaka, Enslaved: Odyssey to the West
Veldig mange spill-sidekicks er mer plagsomme enn de er til hjelp. I Ninja Theory sitt spill Enslaved: Odyssey to the West derimot, klarer utviklerne på selvsikkert vis å gjøre din reise sammen med «Trip» over det overgrodde postapokalyptiske Nord-Amerika til en ganske magisk opplevelse. Hun er nyttig som backup i en fight, kan avlede fiender og hjelpe i en rekke situasjoner. Men viktigst av alt er at hun spiller en viktig rolle i fortellingen. Noen interessante vendinger i plottet underveis gjør at det er vanskelig å ikke bli følelsmessig engasjert i vennskapet mellom «Trip» og «Monkey». Har du ikke spilt Odyssey to the West ennå? Gjør det!
Tor Steinemann ─ Cortana, Halo
På utsiden er Master Chief en kald, ansiktsløs drapsmaskin som har vært oppfostret og utviklet av militære vitenskapsmenn. Han er skapt for å være supersoldat og lite annet, og fremstår som et vesen uten følelser og uten svakheter. Akkurat det kommer selvfølgelig godt med, med tanke på at hele menneskeheten er truet med utryddelse, men for meg som spiller er steinansiktet lite interessant i lengden.
Heldigvis har Master Chief med seg Cortana på innsiden av hjelmen. Cortana er dataprogrammet som får frem mennesket inni MJOLNIR-drakten, godt hjulpet av fabelaktige ansiktsanimasjoner og stemmeskuespill med et enormt følelsesregiser. Det lille blå hologrammet har også alltid en plan B på lager når det å kaste et regn av kuler, plasma og klebegranater etter problemet på en eller annen måte ikke er godt nok.
Cortana er med andre ord helt nødvendig for at Master Chief skal lykkes i å redde menneskeheten, både fra de ringformede supervåpnene serien henter navnet sitt fra og de mange uvesenene som er så dumme at de stiller seg i veien for han. Hennes største bidrag er derimot at jeg som spiller får et forhold til figuren jeg spiller som, og for min del er det lite som er viktigere.
Jens Erik Vaaler ─ Dark Bum, The Binding of Isaac
Ifølge Steam har jeg snart spilt 70 timer med The Binding of Isaac. Innen året er omme vil jeg nok ha gått forbi 100 av dem. Det er et spill jeg kjenner godt, som gir meg mye, og som er like spennende og utfordrende hver gang jeg starter en ny runde. Her har jeg også møtt én av mine favoritthjelpere. Han kalles «Dark Bum», og er en utrolig hjelpsom liten fyr.
Denne lille djevelbumsen svever rundt figuren din og samler sammen hjerter som dukker opp når du bekjemper en fiende. Samler han nok av dem slipper han fra seg en belønning som gir deg mer liv. Dette kan han gjøre i det uendelige så lenge han har nok tilgang på nok røde hjerter. Slik blir Dark Bum en uvurdelig medhjelper i et spill som stadig forsøker å ta rotta på deg, og han ble fort min favoritt-sidekick.
Bli med videre for å lese hvilke kompanjonger Jonas, Erik-André, Bjarte og Andreas trives best med »
