Personlige favoritter 2020

Espen Jansens favoritter:

Crash Bandicoot 4: It's About Time

Siden barndommen på nittitallet har jeg alltid hatt en naturlig forkjærlighet for PlayStation-konsollene og deres respektive maskoter. Likevel var det ikke før nylanseringen av den første Crash Bandicoot-trilogien i 2017 og Spyro Reignited Trilogy i 2018 at jeg virkelig fikk opp øynene for hvor presise, utfordrende og dermed også hvor engasjerende disse spillene egentlig var. Dette lever så til de grader videre i Crash Bandicoot 4: It's About Time, hvor utviklerne i Toys for Bob har funnet seriens essens og brukt denne for å lage et spill som stadig overrasker og inspirerer.

Her får man servert djevelsk vanskelige plattformhopp og eggende samlemani på en eng av nydelige omgivelser, fargerike hovedpersoner og nostalgiske sleivspark, og jeg storkoser meg stort sett hele tiden. Resultatet er et spill som ikke bare lever opp til det som har kommet før, men som videreutvikler og raffinerer serien på en måte som imponerer og varmer et aldrende plattformspillhjerte.

Kingdom Hearts: Melody of Memory

Som redaksjonens selverklærte ekspert innenfor både Kingdom Hearts og rytmespill, er det ikke til å legge skjul på at dette er et spill som faller godt innenfor mitt personlige Venn-diagram. Jeg har fulgt Kingdom Hearts-serien helt siden jeg var en liten guttepjokk, og ved siden av fantastiske verdener, strålende intuitivt gameplay og dypt engasjerende historier, har musikken alltid vært en høydare. Yoko Shimomura vet å lage spennende og gripende lydspor, og jaggu tror du ikke det er deilig å ha fri tilgang på 150 av seriens beste og mest minneverdige låter med bare et par knappetrykk.

Opplevelsen er ikke nødvendigvis helt problemfri, men når man først begynner å lære seg de ulike notesporene å kjenne, låser opp favorittsangene sine og i tillegg kan dele moroa med andre Kingdom Hearts-frelste både via nettbasert og lokal flerspiller, er det alvorlig koselig å pludre med Dearly Beloved, Simple and Clean og alle de andre kramgode låtene fra de siste 18 årene med Kingdom Hearts.

The Last of Us Part II

Jeg ble aldri fullt så bergtatt av det første The Last of Us som mange andre – jeg lot meg for all del begeistre av historien, grafikken og det provisoriske far-og-datter-forholdet mellom Joel og Ellie, men hverken skyting, sanking eller sniking var det helt store den gang. At oppfølgeren derfor innfrir på nesten alt jeg savnet i originalspillet er intet mindre enn en enorm positiv overraskelse.

Med The Last of Us Part II har Naughty Dog endret og finslipt alt til det bedre. Skytingen er en herlig blanding av realistisk og brutal; mens sankingen byr på flere spennende innblikk i det engasjerende universet og de menneskene som levde der før verden gikk ad undas. Snikingen er et kapittel for seg selv, all den tid dette antagelig er det mest dynamiske og mest presise snikespillet noensinne. Historien tar en del dristige valg underveis, og flyten kunne godt vært enda bedre på tvers av spillets to halvdeler, men jeg liker tematikken, vendingene, figurene og ikke minst følelsene i det som til syvende og sist bare er et knakende godt spill.

Ori and the Will of the Wisps

Ori and the Blind Forest åpenbarte seg raskt som et av de vakreste og mest polerte 2D-spillene noensinne da det banet seg vei gjennom spillbransjen i 2015. I 2020 er det oppfølgerens tur til å gjøre omtrent nøyaktig det samme. Spillet er nydelig, både visuelt og hva musikk angår, og dette gjør det til en sann fornøyelse å utforske de mange varierte omgivelsene opplevelsen har å by på. Overalt hvor man snur seg er verdenen fylt med skatter, utfordringer og annen moro, og jeg drives stadig videre gjennom fortellingen.

Også denne gangen får man servert en enkel og hjerteskjærende historie, og jeg merker etter hvert at jeg veksler mye mellom sorg, glede og gåsehud i løpet av den drøyt 15 timer lange reisen. Når spillet på toppen av det hele kontrolleres som en drøm, med superpresise dobbelthopp og luftsprang som noen av de viktigste ingrediensene, er det vanskelig å finne noe negativt å sette fingeren på.

Phasmophobia

Jeg var lenge i tvil om hvilket spill som skulle kapre den siste plassen på årets liste. Resident Evil 3, Final Fantasy VII Remake og The Last Campfire truet lenge med å ta innersvingen på hverandre, men så stusset jeg en dag over at jeg plutselig har brukt overraskende mange timer med et lite Early Access-spill i år: Phasmophobia. Det som i utgangspunktet bare var et beskjedent spillforslag fra en kompis, ble etter hvert til noe brorparten av vennegjengen kunne spille sammen flere ganger i uken – også de verste reddharene blant oss.

For selv om Phasmophobia kan være et grusomt uhyggelig skrekkspill til tider, er det også et spennende gåtespill med flott bruk av lokasjonsbasert stemmegjenkjenning, unike «ghostbuster»-dingser og en finfin gameplay-loop hvor det alltid frister å «bare ta en til». At spillet også er en perfekt boltreplass for ablegøyer, tøys og fårete forræderi, er selvfølgelig en diger bonus for de av oss som pleier å ha en spøkefull ånd over oss. Ordspill intendert.

Andreas Bjørnbekks favoritter:

Ghost of Tsushima

Det føles ut som at jeg har ventet på et skikkelig samurai-spill helt siden jeg som 14-åring så The Last Samurai. Med Ghost of Tsushima har drømmen gått i oppfyllelse. I en åpen verden – og nå i 60 bilder i sekundet på PlayStation 5 – får vi boltre oss som Lord Sakai idet øya Tsushima i Japan blir invadert av mongolene. Om ikke den vakre grafikken er nok til å imponere, er definitivt innholdet nok til å holde på oppmerksomheten. Ghost of Tsushima er nemlig kvalitet fra start til slutt, enten du er glad i action eller ser etter de rolige øyeblikkene.

Som kampspill er Ghost of Tsushima nemlig fabelaktig. Sverdet må holdes i spesielle posisjoner avhengig av fienden du møter på, og hver animasjon er som håndlaget situasjonen slik at ethvert kutt og finisher-move virker koreografert. Samtidig skal du følge rever til små altere, bade i varme kilder mens du reflekterer over tidligere øyeblikk, sette sammen haiku-dikt og hjelpe lokalbefolkningen med å komme seg opp på beina igjen. Ghost of Tsushima er brutalt og vakkert om hverandre, og det er akkurat slik et samurai-spill skal være.

Final Fantasy VII Remake

Final Fantasy-navnet pleide for meg å være synonymt med superkvalitet. Dette endret seg med PlayStation 3 og nådde et nytt lavmål med Final Fantasy XV. En nyutgave av nummer 7 i serien – topp tre i serien, spør du meg – hadde derfor ekstremt mye å leve opp til. Langt fra alt er perfekt med Cloud, Tifa og resten av gjengen fra Midgar, men fy søren om ikke «veldig bra» er godt nok. Om det er den nydelige grafikken eller den vakre og gjenkjennelige nykomponerte musikken som fanget meg først vet jeg ikke, men Remake er så nærme et ideelt FFVII at det er vanskelig å ikke bli imponert.

Final Fantasy VIIs verden fremstår som undertrykkende og spektakulær på én og samme tid, der den enorme, dystre topplaten henger over hodene til våre helter. Kampsystemet er både engasjerende og filmatisk, der det på et vis blander sann- og turbasert slåssing med flotte animasjoner og digg musikk. Jeg skulle gjerne vært foruten en håndfull filler-oppdrag, sekvenser som i originalen her er dratt ut til det kjedsommelige, og kul musikk som er byttet ut eller gjort mindre prominent, men som et spill som skulle blande gammelt med nytt og samtidig beholde den opprinnelige opplevelsen, er Final Fantasy VII Remake noe helt unikt.

Demon's Souls

Jeg merker nå det er blitt mye nostalgi og nyutgaver på denne listen, men pokker heller, det har vært et år med flotte oppdateringstitler. Demon’s Souls 2020 bringer spillet fra 2009 til PlayStation 5 og gjør med det et enormt visuelt byks inn i fremtiden – så enormt at det er at av de peneste spillene jeg har spilt. Dette betyr blant annet at den gråe og dystre verdenen er skarpere og mer atmosfærisk, at The Nexus faktisk fremstår som majestetisk og falleferdig på en og samme tid, og at figurene får ekstra tyngde. Jeg tror ikke jeg har vært så imponert over grafikk siden Killzone 2 til PlayStation 3.

Men Demon’s Souls er mye mer enn grafikk. Det er utfordringer, skjulte mysterier, sjefskamper og hjelping av venner. Det er nykomponert musikk som – igjen – gjør The Nexus til et helt spesielt hubområde. «Haptic feedback» i DualSense-kontrollen gjør ethvert kutt eller hugg minneverdig, og de forskjellige områdene er alle spennende, utfordrende og skumle å utforske. Demon’s Souls er nok ikke det beste Souls-spillet i serien, men jeg sitter likevel igjen med en helt spesiell følelse etter å ha rundet det. Nå kan Elden Ring bare komme!

Ori and the Will of the Wisps

Da Ori and the Blind Forest kom i 2015 ble jeg blåst vekk av hvor vakkert, utfordrende og smidig et lite spill som dette kunne være. Som søtnosen Ori måtte man stå opp mot en forderving av verden, og til tider var det brutalt vanskelig. Med et vakkert lydspor og rørende mellomsekvenser ble det et av årets beste spill da, og oppfølgeren føyer seg inn på min liste som et av årets aller beste spill nå.

Ori and the Will of the Wisps låner definitivt mye fra originalen, men gjør mye for å finne opp hjulet på nytt. Angrep og andre evner læres raskere, flyten er bedre, grafikken vakrere, motstanderne kanskje noe enklere å hanskes med, men til gjengjeld morsommere å uskadeliggjøre. Ori and the Will of the Wisps er rett og slett utrolig bra og en nesten utelukkende forbedret versjon av det første – bare kanskje ikke like minneverdig på grunn av en litt tammere fortelling.

Crusader Kings III

Å følge i Crusader Kings IIs fotspor er ingen enkel sak, for er det noe strategispillerne vet, er det at CK2 er enormt, tidkrevende, og helt unikt. Crusader Kings III forsøkte likevel, og endte for det aller meste opp som en sterk etterfølger til middelalder—dynasti-simulator-opplevelsen.

Utenom lydsporet og noe tap av innhold byr Crusader Kings III på en haug med timer i middelalderens Europa, Nord-Afrika og store deler av Asia. Her tar du kontroll over én person om gangen, og gjennom kløkt eller makt (og ofte begge deler) skal du bli den mest suksessfulle herskeren – med det sterkeste dynastiet – i verden. Det er kanskje ingen spektakulære sanntidskamper å snakke om her; isteden får vi verktøyene til å plotte, samarbeide, og drive politikk på toppnivå, forkynne religion, endre kulturer, bygge byer, og alt dette som kristne konger, muslimske sultaner eller nordiske høvdinger. Crusader Kings III er ikke perfekt, men stiller på dette tidspunktet med et flott fundament som bare kan bli bedre med tiden.

Bjarte Wathne HelgesenS favoritter:

Animal Crossing: New Horizons

Ifølgje Switchen min har eg og kona totalt brukt snaut 500 timar på Animal Crossing i løpet av dei ni månadane som har gått sidan landet gjekk i lockdown og me reiste på virtuell ferie til Tom Nooks øyparadis. På den tida har me fanga alle insekta, gravd opp alle fossila, henta opp alt som har vore å henta av skjærgårdsfauna, og fiska opp alle fiskane spelet har å by på.

Me har hatt bjørnar, høner og ekorn som naboar. Ein gretten og grå, men i grunn ganske grei akademikar av ein ulv. Ei ku som er ekstremt opptatt av mote og såpeserien Maglevs in Love. Og ikkje minst min favoritt, blekkspruten Zucker, som her ein dag byrja leggja ut til meg om at det er trendy å hata ananas på pizza. Akkurat som det er trendy å vera redd for klovnar, eller å mislika ordet “moist”. Pizza er det pizzafyllet du likar best, seier Zucker. Pizza er draumen me syng til oss sjølv. Pizza. Er. Ja, seier Zucker, poeten.

Animal Crossing: New Horizons har vore ein viktig del av livet mitt i år. Det har ikkje berre vore tidsfordriv i isolasjonens einsemd. Det har gjort meg glad, det har gjort meg trist,men mest av alt trur eg det har overraska meg. Som då Zucker plutseleg og utan forvarsel serverte meg sin ordentleg ektefølte tirade om trendar, klovnar og pizzafyll. Og eg må jo seia meg einig: Pizza er ja.

Paradise Killer

Paradise Killer finn stad i ei verd der bebuarane tilber galaktiske gudar og ofrar menneske i ei rekke forsøk på å skapa eit ufeilbarleg paradis. Dei er komne til øy nummer 24 i rekka, men òg denne har feila, og idet dei skal over til øy 25, tar nokon livet av Rådet som styrer på øya. Du tar rolla som Lady Love Dies, etterforskar-eksperten som er plassert i eksil fordi ho let seg lura av ein gud for hundre tusen dagar sidan, for å finna den skuldige.

Paradise Killer har ein ekstremt sterk estetisk identitet. Det køyrer verkeleg stilen sin fullt ut, utan snev av kompromiss. Det er noko veldig japansk ved det, sjølv om utviklarane er britiske. Reint visuelt kan det minna om Suda51-klassikaren No More Heroes. Danganronpa er ein openberr inspirasjon på innhaldet, men Paradise Killer er opnare. Der mange etterforskingsspel går i den fella at dei blir for opptekne av å leia spelaren på rett veg, hjelpa til med å komma fram til rett svar, lar Paradise Killer alt dette vera opp til spelaren og dens utforsking av den opne spelverda. Alt spelet gjer for deg i så måte, er å halda orden på informasjonen. Denne opne utforminga bidrar til å gi spelet ein mystikk og ei kjensle av fridom som er sjeldan i denne typen spel, og som iallfall eg set veldig stor pris på.

Cyberpunk 2077

La oss få det openberre ut av vegen med det same: Cyberpunk 2077 har massevis av problem, og mykje av kritikken CD Projekt Red har fått, er heilt på sin plass. Anten me snakkar om fleire månadar med tvungen overtid for dei tilsette, eller det faktum at leiinga valde å gi ut eit spel som knapt fungerer på dagens konsollgenerasjon, så er det både viktig og riktig å påpeika det kritikkverdige i det.

Men når alt det er sagt, og når eg nå nærmar meg slutten på hovudhistoria, så kosar meg likevel veldig i Night City. Eg sit oppe seine nattetimar og har store problem med å leggja frå meg spelet, fordi eg verkeleg likar historia, figurane, variasjonen i oppdraga, og eg likar alle dei mogelegheitene som opnar seg opp for meg jo lenger eg kjem i spelet.

Eg likar spenninga i å få ein sms frå ein ukjent avsendar som ber meg møta opp på eit tvilsamt motell midt i byen for å diskutera ei sak. Absurditeten i å gjenoppretta kontakten mellom den AI-drive taxitenesta og ein handfull bilar som har slått seg vrange og stukke av. Detektiv-kjensla eg får av å studera virtuelle videoar av viktige hendingar, for å finna spor som kan fortelja meg noko om kor og kven og korfor ting skjer i denne byen. Eg likar rett og slett å vera V i Night City.

If Found…

Denne vesle indieluringen av ei visuell novelle er utgitt av Annapurna Interactive. Annapurna og eg har ein usedvanleg god track record. Dei klarer rett og slett ikkje å gi ut spel som eg ikkje fell pladask for. Heller ikkje denne gongen.

If Found… fortel to samanfiltra historier: Den eine handlar om transkvinna Kasio, som kjem frå ei lita øy på den irske vestkysten, og som strevar med at mora og broren ikkje vil akseptera henne for den ho er. Den andre handlar om Cassiopeia, ein astronaut som prøver å forhindra at jorda blir slukt av eit svart hol.

Historiene er i seg sjølv vel verdt den tida dei tar å oppleva, men det som gjer If Found… unikt, er måten dei blir fortald på. Den aktive handlinga du som spelar gjer for å bevega historia framover, er hovudsakleg å viska ut side etter side i dagboka til Kasio. Du viskar ut bilete, notat og krusedullar som er rabla over ting Kasio helst vil gløyma. Denne utslettande handlinga openberrer stadig nye lag av Kasio som person og hennar forhold til familien, til vennene og til livet generelt. Det er ein fascinerande måte å fortelja ei historie på, ikkje minst fordi Kasio er ein person og ein type menneske som ofte blir usynleggjort og forsøkt viska ut i samfunnet.

Kentucky Route Zero

Ein gammal venn av meg sa ein gong, om Bob Dylan sine songtekstar, noko slikt som at dei ikkje alltid ga meining for han, men at han likte dei godt fordi orda står i rekkefølgjer og samanhengar som skaper så fine assosiasjonar og bilete i hovudet hans. Det er litt sånn eg har det med Kentucky Route Zero, eit surrealistisk eventyrspel om ein trøblete vareleveranse, som har kome ut i fem akter over dei siste snaut åtte åra. Eg forstår det ikkje alltid heilt, men det appellerer likevel veldig sterkt til meg. Det er noko med stemninga, noko med estetikken og med dei snodige, distraherte samtalene.

Det er som om ingen eigentleg er heilt til stades der dei er, som om alle tenkjer på noko anna i kvar einaste handling dei gjer. Det er noko inderleg sjarmerande med kor daglegdags figurane handterer dei surrealistiske tinga som stadig vekk skjer rundt dei. Som om det i deira verd ikkje er så merkverdig at denne øya er på ein annan plass enn den var i går, eller at folk i gruppa berre blir borte her, berre dukkar opp igjen der. Alt som skjer, er liksom berre ting som skjer. Det er vakkert, og det er fascinerande.