Vår markering av Nintendo 64s 20-årsjubileum i Europa nærmer seg slutten. Vi har tidligere denne måneden har vi stemt fram de frem beste spillene konsollen hadde å by på og vi har tatt en titt på noen litt mer ukjente perler du kanskje ikke fikk med deg i konsollens levetid.
Til denne artikkelen har vi bedt redaksjonen om å fortelle om sine favorittminner med Nintendo 64.
Petter Lønningen
«Battle mode» i Mario Kart 64
Av en eller annen grunn gjorde aldri Super Mario 64 det helt store inntrykket på meg. Jo visst var det flott med tre dimensjoner og bedre grafikk, men spillet fenget meg bare ikke. Ærlig talt så jeg ikke helt poenget med Nintendos nye 64-bitsmaskin. Det vil si, ikke før jeg prøvde Mario Kart 64 og Battle Mode på Block Fort-banen.
Skrittet fra Super Mari Kart var enormt; at fire personer kunne spille et så komplisert spill på én og samme maskin var i seg selv en liten revolusjon, men enda viktigere var det at den ekstra maskinkraften åpnet opp en helt ny dimensjon. Kampen for å overleve handlet ikke lenger bare om hvem som kunne fyre av flest skall på kortest mulig tid, men om hvordan man plasserte seg i terrenget. For første gang ble vi tvunget til å tenke vertikalt i et kjørespill: hvilke gjenstander la man ut på broene? Hvor mange grønne skall herjet rundt på bakkenivå? Hvem var over og under en selv, og hvilke gjenstander hadde disse? Alt dette påvirket hvor man skulle kjøre og hvilke sjanser man kunne ta.
Mario Kart 64 var ikke bare heseblesende bilkjøring, de tre dimensjonene introduserte også et snev av strategi, samtidig som spillet ble mer uforutsigbart og krevende. Dette var slettes ikke det beste spillet i serien, men det satte standarden for Battle Mode og det var tross alt den viktigste delen av spillet. De siste versjonene av Battle Mode har vært heller triste saker, men i Mario Kart 8 Deluxe til Switch kan Nintendo igjen friste med gode, gamle Battle Mode. La oss håpe at de husker på Block Fort i samme slengen.
Øyvind Steinkopf Sund
The Legend of Zelda: Majora’s Mask
Dette spillet, som den gang ikke ble markedsført som noe annet enn en oppfølger til Ocarina of Time, viste seg å være et mørkt, forvridd eventyr stappfull av tematikk knyttet til menneskelighet og dødens uungåelige dans. Dette visste jeg selvsagt ikke de første gangene jeg vandret rundt i Termina; jeg ønsket meg simpelthen bare flere eventyr med Link og Epona.
Likevel var det noe som var veldig galt. Med unntak av månen i himmelen med den fryktelige tanngarden, var det en generell følelse av uro, frykt og sorg som preget de ellers så vakre miljøene. Tidsmekanikken, som går ut på å leve de samme tre dagene om og om igjen, gjorde spillet stressende og tidvis frustrerende. Frustrerende fordi gode gjerninger ble tilbakestilt. Stressende fordi den helsikes månen kom stadig nærmere!
Majora’s Mask dro meg inn og slapp egentlig aldri taket. Jeg husker hvor mange timer jeg brukte på sideoppdrag og valgfrie eventyr, som for eksempel det latterlige innviklede sideoppdraget til Anju og Kafei, som forøvrig fortalte en veldig fin historie i seg selv.
Det som likevel sitter sterkest igjen nå, er den helt unike stemningen. Jeg har aldri rørt noen andre spill med en slik tykk, urovekkende atmosfære som gjennomsyrer opplevelsen på samme måte. Majora’s Mask er mitt beste Nintendo 64-minne, men det har egentlig bare økt i kurs hos meg siden den gang, og den råflotte nyutgaven til 3DS bekrefter bare hvor fantastisk dette spillet er.
Bjarte Wathne Helgesen
Hyrule Field – Ocarina of Time
Ocarina of Time var det første Zelda-spelet eg spelte. Eg hadde høyrd mykje om serien, men eg visste ikkje heilt kva eg gjekk til. Dei første par timane – først i vesle, ufarlege, trivelege Kokiri Forest, så den første grotta, inne i The Great Deku Tree – ga meg ein slags smakebit på kva som venta meg. Men ikkje heilt.
Eg forstod at noko var på gang då Saria på melodramatisk vis sa farvel til meg på veg ut av Kokiri-skogen. Eg skjønte at det venta meg noko større der ute, større enn Saria, større enn Kokiri-skogen og The Great Deku Tree. Større enn den mystiske ugla som stoppa meg akkurat i det eg kunne skimta randen av eventyret der ute.
I dagens målestokk er ikkje Ocarina of Time sin Hyrule Field noko å skriva heim om. Eg trur ikkje det tar stort meir enn eit minutt eller to å springa frå det eine hjørnet av sletta til det motsette. Men i jula 1998, i ei kjellarstove i Stavanger, var det å springa ut på Hyrule Field for første gong kanskje det aller største. Å sjå dag bli til natt, å høyra ulvehylet idet mørkret fell på, å høyra stalchild-bermen veksa ut av jorda. Å springa ut på sletta, fri til å gjera akkurat kva eg vil, det var det største.
Espen Jansen
Mario Kart 64
Jeg eide aldri en Nintendo 64-konsoll selv – hos undertegnede var det først og fremst Game Boy Advance og PlayStation 2 det gikk i på den tidlige konsollfronten – men jeg fikk da saktens prøvd et og annet Nintendo 64-spill på besøk hos venner og familie sent på nittitallet. Den gang var det først og fremst konkurransespill som var det aller hippeste i vennegjengen, og da var det naturlig nok Mario Kart 64 som fikk kjørt seg mest.
Og jeg husker meget godt hvordan det kriblet i magen hver gang vi satte oss ned for å spille. De distinkte lydene, musikken, figurene, banene, grafikken – alt var herlig unikt, fargerikt og enormt spennende for en ung guttepjokk.
Å velge ett enkelt øyeblikk fra tiden med Mario Kart 64 er nok derfor plent umulig, for det var simpelthen like gøy å spille hver bidige gang. Å råkjøre langs den humpete Wario Stadium; skli sidelengs bortover Sherbet Land; sprenge ballonger omkring i Block Fort; eller nynne seg hele veien nedover den fantastiske Rainbow Road – alt var koselig, givende og morsomt, og det er det fortsatt den dag i dag også.
Jonas Magerøy
Ocarina of Time
Nintendo 64-æraen var en viktig tid for meg. Det var maskinen som virkelig boltret fast min kjærlighet for videospill. Der var mange gode spill, og jeg har mange gode minner fra siste halvdel av nittitallet, takket være Nintendos første 3D-konsoll.
The Legend of Zelda: Ocarina of Time er mitt favorittspill gjennom tidene, og jeg blir spesielt nostalgisk av å mimre om tiden da jeg og mamma spilte gjennom det for første gang. Jeg ble født i 1991, så jeg gikk naturligvis på barneskolen den gang, og to av klassekameratene mine, som bodde i samme nabolag som meg, spilte også Ocarina sammen med sine mødre.
Om noen av oss stod fast ved en gåte eller ikke visste hvor neste tempel var, ringte vi hverandre for å høre om noen hadde funnet løsningen ennå. Vi fortalte hverandre om kule oppdagelser vi hadde gjort på skolen dagen etterpå, for så å leke Link i friminuttene og konstant tenke på Ocarina når vi ikke spilte det.
Vi visste ikke at det fantes spillguider, men det gjorde ikke noe: Den tiden med det spillet, og hvordan vi samarbeidet over telefon, gjorde at jeg tidlig forstod at videospill ikke bare handler om å hoppe på fienden, komme seg i mål og slå ny rekord. Noen spill sluker rett og slett livet til både deg, vennene dine og mødrene deres, på en måte jeg ikke har opplevd i annen underholdning.
Apropos det, så tenker jeg at jeg skal fortsette på Breath of the Wild nå, gitt.
Audun Rodem
GoldenEye 007
Da Nintendo 64 var på sitt største, var jeg mye mer opptatt av å brynte meg på spill som Final Fantasy VII og Crash Bandicoot 2 til PlayStation. Nintendos hjemmekonsoll var derfor noe jeg opplevde først og fremst via (bortskjemte) venner, som gjerne ville by på et slag Mario Party, eller brife med å runde et par oppdrag i Star Wars: Rogue Squadron.
Slik var det også med GoldenEye 007. Skytespillet, basert på James Bond-filmen med samme navn, ble ganske tidlig en fast flerspilleraktivitet i vennegruppa. Og selv om jeg var den klart dårligste av oss fire – fordi de andre spilte mye mer enn meg – var det alltid like nervepirrende å traske gjennom korridorene på jakt etter den gyldne pistolen, eller legge ut miner og vente på at motstanderen skulle tumle inn.
Nintendo 64 ble dermed en slags proto-Xbox for meg, med en forsmak på den sofakosen Halo skulle by på bare noen få år senere – da med betydelig mer intuitive kontrollermuligheter, selvfølgelig. Det var egentlig først mot midten av 2000-tallet at jeg begynte å se grundigere på storheter som The Legend of Zelda: Ocarina of Time og Super Mario 64, selv om noen timer her og der hadde gitt en kontekst for de banebrytende spillene. Det ble likevel GoldenEye 007 som festet seg mest i perioden da konsollen var aktuell.
Håvard Hofstad Ruud
Conker's Bad Fur Day
Det er nesten for mange gode minner å ta av fra mine år med Nintendo 64 i kjellerstua. Observante lesere har kanskje fått med seg min kjærlighet for Banjo-Kazooie, men det beste minnet stammer faktisk fra et annet Rareware-spill, og et av de siste spillene som ble gitt ut på Nintendo 64: Conker’s Bad Fur Day.
Latteren satt løst gjennom fortellingen om det bakfulle ekornet som mest av alt bare vil få stubbet seg hjem fra puben, men som i stedet blir dratt inn i alskens eventyr med sterke populærkulturelle referanser. Det er uten tvil en morsom historie, men i ettertid innser jeg hvor begrenset spillmekanikkene egentlig er, når de i hovedsak består av å stå på noen kontekstsensitive plater og trykke på B-knappen.
Det er imidlertid i flerspilleren jeg husker best. Conker’s Bad Fur Day er en av de første tilfellene jeg kommer på som kunne by på en asynkron flerspilleropplevelse. Modusen «Raptor» lot noen spillere spille som sultne huleboere som skal forsøke å stjele egg fra dinosaurer som på sin side forsøker å spise hulemennene. I en annen modus spilte det ene laget franske ekorn på flukt, mens det andre spilte tyske, blodtørstige teddybjørner som måtte stoppe ekornene med alle tilgjengelige midler (stort sett en snikskytterrifle).
Det har vært mange timer med latter, utskjelling og intens knappetrykking blant venner med Conker’s Bad Fur Day. Dessverre er ikke flerspillerdelen like bra i den oppussede Xbox-versjonen av spillet, så det er fremdeles Nintendo 64-versjonen som gjelder. En dag håper jeg å ha tusenlappen som trengs for å sikre seg en Conker’s Bad Fur Day-kassett til overs.
Lurer du på hva redaksjonen mener om andre ting? Ta en titt i arkivet vårt »
