Det neste store innslaget i eventyrsagaen The Legend of Zelda er annonsert, og vi venter i spenning på et spill som visstnok skal bryte med den nokså insisterende formelen som etterhvert har preget nesten samtlige spill i et av Nintendos mest gjenkjennelige flaggskip. Det går prat om et The Legend of Zelda som vil vektlegge utforsking og frihet fremfor den formelle prosedyren som går ut på å redde verden gjennom å samle på et bestemt antall hellige relikvier. Vi får se om Nintendo lykkes i å fornye serien, men i mellomtiden ønsker vi å kaste lys over en knippe glimrende The Legend of Zelda-spill som muligens fortjener mer oppmerksomhet enn hva de har fått hittil.
The Legend of Zelda er synonymt med storslåtte, dramatiske eventyr hvis struktur som regel baserer seg på oppbyggingen i Ocarina of Time fra 1998, men det finnes også en knippe perler som tilbyr en litt annen opplevelse. En god del av seriens rebeller er på håndholdte spillmaskiner; det virker som om utviklerne tar seg større friheter med Zelda-formatet når de ikke trenger å forholde seg til seriens 3D-motor, som muligens i litt for stor grad forbindes med Ocarina of Time.
Her følger et lite utvalg Zelda-spill som har måtte klare seg med forholdsvis lite oppmerksomhet de siste årene, men som likevel fortjener en solid gjennomspilling eller to – spesielt hvis du er tilhenger av serien men ikke har spilt noen av disse.
The Legend of Zelda: Oracle of Seasons (2001)
Game Boy Color/3DS Virtual Console
Bak den uskyldige Game Boy-fasaden skjuler deg seg et massivt, organisk og rimelig sært eventyr som på imponerende vis har tålt tidens tann. Oracle of Seasons er fattig på bakgrunnshistorie og omstendigheter, men veldig rik på hendelser og ting å gjøre. Slemmingen Onox, hvis idé av sann ondskap er å stokke om på årstidene, truer landet Holodrum og dets innbyggere. Samtidig har Link tatt turen dit for å møte den mystiske danseren Din. Det viser seg at Din er nøkkelen til naturens balanse i Holodrum, og så snart Onox kidnapper Din, er det Links oppgave å redde henne og samtidig gjenopprette årstidenes naturlige gang.
Er du fremdeles våken? Historien i Oracle of Seasons er nesten bare en tynn unnskyldning for å løpe rundt og ha det gøy i en helt herlig spillverden. Spillet maser aldri på deg om å gjøre ditten og datten, og veier deg heller aldri ned med masse dialog. I stor grad står spilleren fritt til å utforske verdenen som de ønsker. Man kan ikke gå hvor som helst til enhver tid, men poenget er at spilleren selv må oppdage hvor det er mulig å gå, og deretter notere i tankene at dette er et sted de må komme tilbake til senere.
Humor er en av spillets andre sterke sider. Fordelt på dine hjelpsomme dyrevenner, innbyggerne i den underjordiske byen Subrosia, og på spillets sjefsmonstre finnes det noen rimelig absurde, morsomme og minneverdige figurer. Nintendos oppfatning av humor i Zelda er som regel begrenset til rare ansikts- og kroppsbevegelser, men i håndholdte spill er heldigvis ikke dette en mulighet. Her er det absurd dialog og fantasirik kontekst som er nøkkelen.
The Legend of Zelda: Oracle of Ages (2001)
Game Boy Color/3DS Virtual Console
Dette er den noe mer eteriske kompanjongen til Oracle of Seasons. Ages ble gitt ut på samme dag og benytter akkurat samme spillmotor og mekanikker som Seasons. Ages fokuserer mer på problemløsing og gåter, hvorav Seasons er mer fokusert på utforsking.
Link reiser til Labrynna for å møte en mystisk sanger ved navn Nayru, som også visstnok skal kjenne hemmeligheten bak tidsreisning. Den onde heksen Veran kommer Link i forkjøpet og besetter Nayru slik at hun selv kan reise i tid og bruke Nayrus innflytelse for å bli hersker i Labrynna.
Her er det altså tidsreisning som står på menyen, og det rimelig kompakte verdenskartet blir gjort langt mer kompleks når vi oppdager at hele Labrynna skal utforskes både i fortiden og nåtiden. Dette gir også noen rimelig geniale gåter og oppdrag hvis suksess hviler på at spilleren er kreativ nok til å manipulere områder og prate med personer i riktig tidsalder, for så å reise i tid for å sanke belønningen i form av gjenstander, progresjon i historietråder eller nye områder å utforske.
Både Oracle of Ages og Oracle of Seasons er fullverdige eventyrspill som står meget støtt på egen hånd, men hvis de interagerte med hverandre gjennom et passordsystem, vanket det noe av det mest geniale ekstrainnholdet som serien noen gang har hatt. Hvis du for eksempel spilte gjennom Seasons mens en venn spilte gjennom Ages, kunne dere flytte over deres Link, med alt av oppsamlede hjerter og gjenstander, og spille det andre spillet som figuren deres fra det første eventyret.
I så fall ble det stadig gjort referanser til det eventyret du allerede hadde vært på, og det ble låst opp nye områder og gjenstander på ferden. Etter alt dette kunne man bringe figuren sin tilbake til det første spillet for å låse opp de siste sjefskampene og gjenstandene, i tillegg til den endelige slutten på eventyret. Jeg har problemer med å komme på noen andre Nintendo-spill som har hatt ekstrainnhold som var så genialt integrert, og hvor avkastningen var såpass stor. På skolegården var det nok å vise frem Links Biggoron Sword. Da skjønte nemlig alle at denne grønnkledde helten ikke bare hadde vært gjennom ett, men to fantastiske eventyr.
The Legend of Zelda: The Minish Cap (2005)
Game Boy Advance/3DS Virtual Console
I det noe sære og høyst sjarmerende The Minish Cap har vi et av de mest gåtefokuserte og utfordrende spillene i serien. Fokuset på gåter vil kanskje frustrere noen spillere, men personlig finner jeg her en av de mest tilfredsstillende Zelda-spillene å gjennomføre. Templene og grottene er lange, varierte og gjerne bygd rundt et bestemt tema, og forståelse av dette temaet er som regel nøkkelen til å løse gåtene.
I den offisielle tidslinjen ligger hendelsene i The Minish Cap før samtlige andre spill med unntak av Skyward Sword. Dette spillet utforsker bakgrunnshistorien til den andre Zelda-skurken Vaati. Link møter tidlig på den merkelige skapningen Ezlo, som tar på seg rollen som Links lue, samtidig som han har evnen til å krympe Link ned til musestørrelse. Nøkkelen til å løse mange av spillets gåter er å vite når man bør være liten og når man bør være i normal størrelse. Hva angår historien er den enkel men utrolig effektiv, i tillegg til å være overraskende rørende når den er ved veis ende.
The Minish Cap er en personlig favoritt som definitivt kan anbefales til samtlige som ennå ikke har prøvd det. Bak den sjarmerende visuelle stilen finnes det dype spillmekanikker, finurlig nivådesign og en sterk historie. I tillegg byr Minish Cap på utrolig fengende musikk, en herlig dose humor, og en lengde som er akkurat passe nok til å gi oss lyst til å spille gjennom det igjen.
Her er forøvrig en interessant øvelse: se hvor mye kortere din andre gjennomspilling blir sammenlignet med den første. Dette er ikke Dr. Kawashima’s Brain Training, men det føles nesten ut som Minish Cap skjerper dine evner innenfor gåte- og problemløsning. Det er i det minste ingen tvil om at Legend of Zelda: The Minish Cap gjør problemløsing gøy.
The Legend of Zelda (1986)
NES/Virtual Console (3DS og Wii U)
Greit, dette aller første spillet i serien kan kanskje ikke kalles undervurdert, da det den dag i dag er anerkjent som starten på hele sulamitten. Det som mange muligens har glemt tyve år etter spillets utgivelse, er at det første The Legend of Zelda er mer enn en grovskisse for A Link to The Past og Ocarina of Time; The Legend of Zelda er også et rimelig fantastisk spill.
Tidens tann har muligens ikke vært spesielt grei mot den visuelle stilen, men hvis man klarer å se forbi de grafiske begrensningene, finner man et herlig eventyrspill som vektlegger selve eventyret fremfor noe annet. Skaper og regissør Shigeru Miyamoto har i mange intervjuer fortalt om hvordan han ønsket å formidle eventyrfølelsen han selv hadde som barn når han utforsket skoger og grotter i og rundt sin hjemby Sonobe. Derfor ble The Legend of Zelda et spill som handlet om gleden, usikkerheten og følelsen av eventyr man får av å utforske ukjente miljøer.
Det er uklart hvem du er, hvor du skal og hvorfor du er hvor du er. Dette spiller imidlertid liten rolle da det er selve reisen og utforskningen som er spillets poeng. The Legend of Zelda er muligens det mest utfordrende spillet i serien. Man vet aldri om man klarer det neste rommet eller ikke, da er lett å falle i døden hvis monstrene klarer å omringe deg. Desto mer tilfredsstillende er det å faktisk mestre rommene og gjøre fremgang.
Noen av de nyere Zelda-spillene ser ut til å ha glemt hva de definerende aspektene ved seriens røtter faktisk er, da utfordring og utforskning ofte blir tilsidesatt til fordel for tropene fra den stadig mer forutsigbare formelen som ble født med Ocarina of Time. Hvis det første The Legend of Zelda hadde blitt utgitt den dag i dag, hadde det nok lignet mer på From Softwares Dark Souls enn på Ocarina of Time eller Skyward Sword.
Hvis man er tilhenger av serien, er det fantastisk å kunne oppleve røttene gjennom det aller første The Legend of Zelda. Hvis det kommende spillet i serien innfrir hva som er lovet med tanke på frihet, utforsking og eventyr, vil dette gi all verdens mening hvis du allerede har spilt seriens første. The Legend of Zelda anbefales på det sterkeste for de som ønsker et røffere og åpnere Zelda-spill. Samtidig finnes det vel ikke noen bedre historieleksjon for Zelda-tilhengere enn akkurat dette spillet.
Har du spilt det nyeste oppussingsobjektet?
Les vår anmeldelse av The Legend of Zelda: Twilight Princess HD »
