Artikkelen ble først publisert mai 2014, men er trukket opp igjen i anledning Game Boys 35-årsjubileum.
Vi befinner oss i Norge høsten 1990. Nyhetsbildet er preget av Iraks ferske invasjon av Kuwait. Tyskland jobber hardt med å stabilisere seg etter Berlinmurens fall året før. Verden har nylig jublet over at Nelson Mandela ble løslatt fra fengslene i Sør-Afrika og trønderne jubler over at Rosenborg ligger an til å vinne seriegull. Hjemme alene, Ghost, Pretty Woman og Danser med ulver går sin seiersgang på kino mens MC Hammer og Vanilla Ice herjer hitlistene, sammen med Madonna, Roxette og Sinead O’Connor. Dataspill opplever vi på Nintendos 8-bit-maskin, Amiga og Commodore 64. Det ryktes at en ny Nintendo – Super Nintendo – skal dukke opp i Japan i løpet av året, men det skal gå mange år før den kommer til Norge.
En annen Nintendo-maskin lanseres dog i Norge dette året. Game Boy. En liten grå murstein av en maskin med styrekryss, fire knapper og en grønn skjerm som skulle ende opp som en av de mest seiglivede og bestselgende konsollene noen gang. Sammen med varianter som Game Boy Pocket, Game Boy Light og Game Boy Color er det solgt over 118 millioner Game Boy-maskiner på verdensbasis siden konsollen for første gang ble lansert i Japan 21. april 1989. Kun Nintendo DS og PlayStation 2 har solgt mer.
Game Boy var kongen av håndholdt helt frem til arvtageren Game Boy Advance tok over i 2001. I tolv år dominerte Nintendos konsoll håndholdtmarkedet til tross for at den var forhatt av spillpressen og stadig ble utfordret av mer avanserte håndholdte konsoller som alle kom og gikk uten å skape noen bølger i spillandskapet. Hva skyldes denne suksessen?
Lite å bli imponert av
På overflaten var det nemlig lite å la seg imponere av i Nintendos håndholdte konsoll. Den var klumpete og stor, du måtte ha store innerlommer for å klare å ha med deg denne på tur. Skjermen var monokron med et litt guffent grønnskjær. Spillene var relativt dyre. Heller ikke innmaten fikk noen til å sperre opp øynene.
En 8-bits Sharp LR35902 prosessor på 4,19 MHz var drivkraften i maskinen, kombinert med 8kB intern S-RAM og 8 kB video-RAM. LCD-skjermen hadde en oppløsning på 160 x 144 punkter og kunne ikke vise farger, i stedet kom spillene i fire ulike gråtoner.
Dette var ikke spesielt imponerende, selv ikke da konsollen ble lansert i 1989. Til sammenligning slapp Atari sin Atari Lynx samme år som Game Boy kom i Japan. Lynx hadde bedre lyd, kunne vise 4096 farger, hadde 64 kB DRAM og hadde en innebygd 16-bits-prosessor som tillot uendelig antall sprites og en rekke innebygde grafiske maskinvareeffekter. Forskjellen på Game Boy og Atari Lynx var omtrent like stor som forskjellen mellom PlayStation og Playstation 4. Likevel endte Atari Lynx opp med å selge noen få millioner konsoller i sin levetid, en dråpe i havet sammenlignet med det totale Game Boy-salget.
Game Boy fikk heller ikke noen god medfart i spillpressen. De etablerte spillbladene på 90-tallet var fulle av annonser for Game Boy-spill, og behandlet spillene relativt pent i anmeldelsene sine – muligens for å opprettholde annonseinntektene – men man fikk aldri inntrykk av at Game Boy var en populær konsoll i spillpressen. Det virket som skribentene var skuffet over at Game Boy dominerte og knuste all motstand. Spillanmelderne ville heller ha flere kule spill på de teknisk mer avanserte konsollene Atari Lynx, TurboExpress og Sega Game Gear, men opplevde i stedet at de japanske og amerikanske spillprodusentene brukte alle ressursene sine på å lage enklere Game Boy-spill i stedet for mer avanserte håndholdte spill.
Den legendariske EGM-anmelderen Sushi-X, som egentlig bare var et pseudonym for alle i redaksjonen som ville være ekstra syrlige eller krasse i anmeldelsene, slaktet konsekvent Game Boy-spill i hvert eneste nummer av det toneangivende amerikanske spillbladet og klagde sin nød over den elendige maskinvaren så ofte som mulig.
Uten at det hjalp. Game Boy-maskiner solgte som varmt hvetebrød og konkurrentene var aldri i nærheten av å ta igjen populariteten til Nintendos håndholdte. Hvordan klarte Nintendo å lokke spillerne til sin konsoll til tross for utdatert maskinvare og lite medvind i spillpressen? Det skyldes flere faktorer.
Nintendos dominans
For å forstå populariteten til Game Boy er det viktig å forstå populariteten til Nintendo på starten av 90-tallet. Etter at Atari hadde kjørt konsollspillindustrien i grøfta på starten av 80-tallet ved å masseprodusere elendige spill som folk gikk lei av var det Nintendo som kom inn og bygde opp markedet på nytt. Skeptiske lekebutikker tok motvillig i mot den japanske konsollen, og i løpet av 80-tallet ble konsollspill synonymt med Nintendo. Hovedkonkurrenten Sega gjorde det også bra etter hvert, men Nintendo har ene og alene æren for å bygge opp igjen konsollspillenes anseelse i kjølvannet av Atari-kollapsen.
Mange sier «spille PlayStation» om det å spille TV-spill, uansett om man spiller Xbox, Nintendo eller PlayStation. På starten av 90-tallet sa man «spille Nintendo». Nintendo var synonymt med konsollspill. Mario var en superkjendis. Det ble hevdet at Mario var mer kjent blant amerikanske skolebarn enn Mikke Mus. Nintendo var enerådende, tyrannisk og bød på de aller beste konsollspillopplevelsene på starten av 90-tallet. De var med å finansiere spillefilmer, produserte sitt eget spillblad og var en viktig del av barndommen til svært mange barn over hele verden. Dagens Nintendo er en skygge av den giganten som herjet konsollindustrien på 80- og 90-tallet.
Dette var selvsagt en medvirkende årsak til at Game Boy tok av. Kjente spillfigurer som Link og Mario dukket opp i egne Game Boy-spill. Spillandskapet var umiddelbart kjent for alle som hadde et forhold til Nintendo fra før og Nintendo gjorde en formidabel jobb med å promotere sin egen konsoll i sine egne blader – der de selvsagt hadde full redaksjonell kontroll. Nintendos eget amerikanske blad, Nintendo Power, hadde på det meste et opplag på 475 000 blader. Magasinet kom også ut i Norsk utgave, Nintendo Magasinet var den aller viktigste informasjonskilden til informasjon om Nintendo-spill i Norge på starten av 90-tallet.
Dermed kunne Nintendo på egen hånd motarbeide noe av de negative reaksjonene fra den uavhengige pressen som ikke var overveis imponert over de tekniske spesifikasjonene til Game Boy eller mange av spillene til konsollen. Nintendo-fans leste Nintendos egne magasiner som en bibel, og hvis Nintendo Power eller Nintendo Magasinet sa du måtte kjøpe deg en Game Boy, så adlød de.
Undervurderte tekniske aspekter
Men det var selvsagt ikke Nintendo-bladene som ene og alene sørget for å at det ble solgt over 100 millioner Game Boy-maskiner. Som sagt blekner de tekniske Game Boy-spesifikasjonene sammenlignet med konkurrerende håndholdte konsoller på 90-tallet, men samtidig scoret Game Boy høyest på noen svært viktige punkter som konkurrentene ikke fokuserte på.
Det første var batteritiden. Ved å inkludere en monokron skjerm uten baklys i enheten med en strømkonservativ hovedprosessor sørget Nintendo for at Game Boy fikk en fenomenal batteritid. 30 timer hevdet Nintendo, i praksis varte fire AA-batterier 10-15 timer. Det var likevel langt mer imponerende enn konkurrentene som gjerne hadde lys i skjermen, fargeskjermer og mer krevende prosessorer. En Atari Lynx sugde gjerne seks AA-batterier tomme for strøm på tre timer.
Dermed ble Game Boy en langt bedre konsoll for lange reiser. Ikke minst ble det en mer økonomisk konsoll for foreldre som raskt regnet ut hvor dyrt det kom til å bli med en konsoll som sluker seks batterier daglig.
Når vi først er inne på økonomi kommer vi naturlig inn på en annen årsak til at Game Boy solgte bedre enn konkurrentene. Det var nemlig en mye rimeligere konsoll. Ved å holde komponentene billige kunne Nintendo også selge konsollen billig. 89,95 dollar var veilledende pris for konsollen i USA da den ble lansert, rundt tusenlappen kostet den i Norge.
Til sammenligning kostet Atari Lynx dobbelt så mye, 179,95 dollar da den ble lansert, mens Segas Game Gear lå på 149,95 dollar.
Kombinasjonen av alt dette – en prislapp under hundre doller, et familievennlig image barna allerede kjente til gjennom sin Nintendo hjemmekonsoll, samt et gedigent forsprang når det gjaldt levetiden på batteriene - gjorde at Game Boy ble førstevalget til alle som skulle ha en håndholdt spillkonsoll.
I tillegg kom jo selvsagt spillene, der spesielt to spill bidro til å selge flere millioner konsoller.
Tetris og Pokémon
Historien om Tetris og hvordan Nintendo sikret seg rettighetene til spillet for Game Boy er nesten verdt en artikkel i seg selv. Tetris ble utviklet av Alexey Pajitnov som jobbet for det sovjetiske vitenskapsakademiet i Moskva. En kopi av spillet endte opp i Ungarn der en britisk spillutgiver snublet over spillet og solgte rettighetene til vesten uten å klarere det hele med Pajitnov eller sovjetiske myndigheter.
På Consumer Electronics Show i Las Vegas i 1988 snublet Henk Rogers over et eksemplar av spillet og skjønte umiddelbart at dette var noe stort. Rogers hadde tette bånd til japansk spillbransje, han lagde blant annet det første datarollespillet for det japanske markedet, Black Onyx. Han hadde også utgitt spill på Nintendos 8-bit-konsoll. Rogers visste at Nintendo jobbet med en håndholdt konsoll og skjønte raskt at Tetris var et perfekt spill for en håndholdt maskin. Med Nintendo i ryggen dro han til Moskva for å sikre seg de håndholdte rettighetene til spillet.
I USA fikk du Tetris med på kjøpet om du kjøpte en Game Boy, noe som i stor grad var med å gjøre konsollen til en suksess. Som Rogers hadde spådd var Tetris et perfekt håndholdt spill. Det appellerte til alle aldre og begge kjønn, og var et ferdighetsbasert spill man kunne plukke opp og spille i små doser hvor som helst og når som helst. Tetris ble en fast reisekompanjong for svært mange.
Tetris og Game Boy appellerte også til kvinnelige spillere. Frem til nå hadde videospill vært dominert av mannlige spillere, men Game Boy snudde opp ned på tidligere statistikk. Kvinner utgjorde kun 29 prosent av de som spilte på Nintendos 8-bit-maskin, men hele 46 prosent av Game Boy-spillerne, hevdet Nintendo i 1995.
I 1996 var det mange som mente Game Boy hadde utspilt sin rolle. Teknologien som var utdatert allerede i 1990 var nå helt ekstremt utdatert, spesielt ettersom Sony nå var i ferd med å snu opp ned på hele videospillmarkedet med PlayStation. Et lite rollespill skulle dukke opp som beviste en gang for alle at fancy 3D-grafikk og prosessorkraft ikke var alt.
Pokémon Red og Blue ble lansert i Japan i 1996 og skapte febertilstander der borte. Spillet der man skulle utforske en svær verden og samle små lommemonstre ble et fenomen på tvers av TV, film, tegneserier, samlekort og Game Boy-spill. De to første spillene i serien endte opp med å selge over 20 millioner eksemplarer og skapte en helt ny spillkultur som lever den dag i dag. For å sikre seg alle monstre måtte spillerne møte andre, koble Game Boy-maskinene sammen med en link-kabel, og bytte monstre med hverandre. Denne sosiale måten å spille håndholdte spill på sammen lever i beste velgående fortsatt i Japan, nå dominert av det populære rollespillet Monster Hunter på PSP og 3DS.
To ekstremt viktige og innovative spill, billig og smart teknologi, lojale kunder og en sterk merkevare – slik bygde Nintendo opp sin håndholdte suksess. Artig nok gjentok de suksessen i 2004 med Nintendo DS. Historien var nesten identisk med den 15 år gamle Game Boy-lanseringen. Også her spådde pressen konsollen nord og ned, takket være den teknisk overlegne PSP-konsollen til Sony. Men også her trakk Nintendo det lengste strået. Det skulle vise seg at Nintendos innovative bruk av to skjermer, en mer familievennlig profil og mer tiltalende spilltitler skulle bety mer enn Sonys rå datakraft. Nintendo DS endte opp med å selge over 153 millioner konsoller på verdensbasis.
